Med fasit i hånden er det meste enkelt

| august 2007 | Kommentarer

Nei. Selv da er det veldig komplisert, som regel.

I dagens Asker og Bærum Budstikke står det en kronikk om salget av Asker og Bærums eierandeler i EAB (Energiselskapet Asker og Bærum) i 1999. Kronikkforfatterne, Erling Diesen (tidligere direktør i NVE) og Jon Tveit (tidligere Adm.dir. i EAB) mener at salget var en katastrofal beslutning for kommunenes innbyggere. De har beregnet at vi hittil har tapt en halv milliard på den transaksjonen.

Jeg fant ikke kronikken eller artikkelen på nettsiden til Budstikka, de er litt kjipe sånn. Godbitene forbeholdes papiravisen. Jeg vet ikke mer om saken heller, og har ikke tid og ork til å gjøre stor og grundig research. Det jeg skriver er dermed basert på det jeg kan lese i artikkelen.

Bærum kommune mottok 1,8 milliarder for sin andel. Den summen er i dag stedet til 1,965 milliarder. Kommunen har brukt deler av avkastningen, som sies å ha vært 3-4%. Midlene har vært plassert i fond. Tapet på 500 millioner har forfatterne regnet seg frem til ved å neddiskontere 1.965 mrd. med omtrent 5% rente til 1999. Det blir i så fall 1,3 milliarder, og altså et tap på 500 millioner.

Her tar vi første stopp. For kommunen har brukt av avkastningen.
Om vi sier at den har vært på 4% så har kommunen brukt 3%, siden det er 1% som får oss til 1.965 mrd. Legger vi til det – for det er vitterlig verdier som er tilført Bærums befolkning, så er beløpet i 1999 penger 1.6 milliarder. 300 millioner i 1999-penger er tilført oss.

Neste stopp er på den latterlig lave avkastningen.
Her har nok kommunen ikke hatt spesielt gode rådgivere. For i den perioden det her er snakk om, burde avkastningen ha vært mye høyere. Om halvparten hadde vært plassert i aksjer, og halvparten i obligasjoner, burde avkastningen i gjennomsnitt ha vært på kanskje så mye som 8% – og det er nok konservativt anslått. Da hadde verdien vært 1,9 mrd., og inklusive 3% inn i kommunekassen ville den vært 2,2 milliarder.

Men dette har ikke å gjøre med at kommunen har solgt kraftverk. Dette har å gjøre med at kommunen bedriver elendig finansforvaltning. 600 millioner kroner har altså forsvunnet i dårlig forvaltning av penger. Og det kan man minsanten gremmes over. Faktisk i stor grad, men det har altså ikke noe å gjøre med at man solgte kraftverk i 1999.

Tredje stopp er ved det faktum at kraftprisene har gått som ei kule.
Dette er noe man vet med fasit i hånd. Ikke noe man visste i 1999. Det var før 911, før Irak-krigen, før Kina tok av og før the mother of all energy, oljen, begynte å stige til uante høyder. Jeg vet jo ikke om vi kan anta at Bærum fikk en fair pris for eierandelene i 1999, men vi kan jo for enkelhets skyld anta det. Og backdealing er som kjent den mest presise vitenskapen innen finans. Verden er full av backdealere. Og her tør jeg anta at backdealerne ikke er vel bevandret innen finans, selv om de kan regne verdier tilbake til 1999-penger.

Forøvrig er backdealing noe av det mest irriterende jeg vet. Siden jeg har sittet på posisjoner selv, vet jeg at det er svært irriterende å være målet for backdealere som selvsagt selv hadde skjønt alt, og la de historisk korrekte forutsetningene til grunn. De hadde nok krystallkule eller englekontakt eller et eller annet vi andre ikke har.

Siste stopp blir et meget interessant stopp.
Spesielt med siste tiders innblanding fra offentlige eiere i styringen av selskaper friskt i minne. For da Bærums ordfører, Odd Reinsfelt, blir konfrontert med saken, kan han berette at kommunene ikke fikk lov av kommunepolitikerne å ta ut utbytte, det var derfor selskapet ble solgt.

«Vi forsøkte å ta utbytte i EAB, men det ble stanset av kommunestyret. Begrunnelsen var at man ikke tille ta verdier fra abonnentene, selv om selskapet var kraftig overkapitalisert.»

Dette er minsanten meget interessant! Her har altså kommunen sittet på milliardverdier, som eier, og så har de styrende makter nektet dem å ta utbytte? I et kraftmarket der man på det tidspunkt hadde ett marked, noenlunde en pris og relativt fri konkurranse? Det ville ikke være mulig å gi Bærums borgere spesielt lave priser – slik hjemfallskommunene kunne, sier Reinsfelt. Han fortsetter

«Uten mulighet til å ta utbytte, og med liten produksjonskapasitet i det nasjonale bildet, satt vi på en verdi vi stil slutt valgte og realisere gjennom salg.»

Og det skjønner jeg godt, veldig godt. Her har det vært noen idioter av noen politikere som ikke har skjønt en meter av verken forvaltning av verdier, det norske kraftmarkedet eller at et eier av et selskap som magasinerer opp egenkapital, selvsagt ikke er en god ide. Det blir jo død kapital. Etter salget er i hvert fall tilført kommunens innbyggere 433 millioner, mens de med sannsynlighet ikke ble tilført en krone før salget.

Er det rart man blir negativ til offentlig eierskap? For ikke å snakke om offentlig finansforvaltning. Det er det du bør ta Bærum kommune for. Ikke salget av kraftselskapet. Det var jo den eneste måten å gjøre om kapitalen fra død til levende. Siden det satt noen nek av noen kommunepolitikere der og ikke skjønte noe av hva de holdt på med. Forøvrig har vel Bærum Høyre hatt makten i alle disse årene, og dermed skulle det vært interessant og visst hvilke politikere som nedstemte utbytte. Høyre kan det vel ikke ha vært? Eller?

Jeg flyttet hit i 1999, men fikk ikke stemt her, siden jeg flyttet for sent. Så ingen av nekene fikk min stemme.

Del denne artikkelen:

Emner:

Kategori: Penger og finans

Legg inn en kommentar