Leksehjelp for å løse fremtidens fattigdomsproblem

I Aftenposten 10.juli skrev Lars Svendsen fra Civita om fattigdomsbegrepet, og konkluderer med at fattigdomsproblemet i Norge ikke er stort som mange mener, og at vi skal være forsiktige med å bruke et relativt fattigdomsbegrep. Altså et begrep for hvor mye man har i forhold til andre. I dagens Aftenposten skriver Marrianne Nordli Hansen et kommentar til kronikken hans, og påpeker at fattigdom går i arv, det vil si at risikoen for å havne i vanskelige livssituasjoner er vesentlig større om du kommer fra en fattig familie.

Den sosiale mobiliteten er langt i fra så stor som vi innbiller oss, i velferdsstaten Norge. Nå skyldes det selvsagt ikke bare økonomi alene, det skyldes også at dårlig økonomi kan ha sin årsak i eller være en årsk til andre sosiale problemer.

Regjeringen har uttalt tro på utdanning som virkemiddel. I St.meld.nr. 16 (2006-2007, 8 ) heter det blant annet: “Utdanning, kunnskap og kompetanse bidrar til inkludering i arbeidslivet, til bedre økonomi og bedre helse, større samfunnsdeltakelse og lavere kriminalitet”. Og utdanning er selvsagt viktig. Vi har en offentlig skole og lik rett til utdanning i Norge, nettopp for å gi like muligheter. Men oppnår vi det?

Nei, det viser seg at den sosiale mobiliteten er mye mindre enn vi tror, selv om vi går i den samme skolen, med de samme lærebøkene og de samme lærerne. Det kommer av at foreldrene betyr svært mye for barns utdanning og resultater, tror jeg. De barna som har utdannede, ressurssterke foreldre får den hjelpe de trenger til skolearbeidet. De får leksehjelp, kunnskap og innspill på en annen måte enn barn av mindre ressurssterke foreldre. Og lekser er viktig i den norske skolen. Siden barna er så få timer på skolen, må mye av arbeidet gjøres i form av lekser.

Forskning viser at norske lærere er av de som gir mest lekser, og i tillegg følger de dem ikke opp. Dette hevder høgskolelektor Rakel K. Rohde Næss ved Høgskolen i Vestfold. Hun mener dessuten at skolen er utydelig når det gjelder å fortelle elevene hva de skal lære og hvordan de skal arbeide. Videre sier hun:

“Hvis man ikke forstår hva skolen krever, er det selvfølgelig en ekstra fordel å ha foreldre hjemme som kan hjelpe til med å forstå det/tydeliggjøre intensjonene.”

Og slik forsterkes forskjellene, snarere enn at de utjevnes gjennom den felles skolegangen. Barn har ikke like muligheter. Barn er avhengige av å ha ressurssterke foreldre for å lykkes. Jeg har skrevet om dette før, basert på en undersøkelse fra USA, som viser at barn av høyt utdannede foreldre og foreldre med høy sosioøkonomisk status, gjør det bedre enn andre barn.

Jeg tror at noen av det viktigste man kan gjøre for gi barn og unge ikke bare lik rett til utdanning på papiret, men også like(re) muligheter til å lykkes er å innføre heldagsskolen. Utvide det ordinære timetallet, spesielt i kjernefag som norsk og matematikk, og sette opp systematisk leksehjelp til alle barn. Bare da vil de ha like muligheter. Det vil si, like vil de aldri bli, siden mennesker er ulikt utrustet genetisk og sosialt, men de vil bli vesentlig likere. Og for all del, sørg for at det er klart og forståelig hva som forventes, og still krav.

Rohde Næss sier:

– Elevene må vite hva som forventes av dem. Dersom elevene ikke vet hva som forventes, blir ting løst ut fra hvordan situasjonen leses hos den enkelte.

– Dette fører lettere til en demotivering og mange som melder seg ut. I tillegg er stortingsmeldingen (Nr. 16 2006-2007, Red. anm.) tydelig på at norske lærere har for lave forventninger til elevene sine.

Noe av holdningene til krav og ansvar ser jeg i den beskrevne innkallingen til foreldresamtale der Tigerungens skole finner det for godt å si at foreldrene har ansvar for barnas skolegang, mens skolen skal hjelpe til. Slik kan det ikke være, og skal det ikke være, som Drusilla påpekte i en kommentar. For da blir det som Rohde Næss sier:

“Enhetsskolen har sviktet. I stedet for å gi alle barn og unge like muligheter, er den med på å sementere og øke forskjellene i samfunnet.”

Ja. Den gjør det. Derfor ønsker jeg meg:

• Flere undervisningetimer
• Flere godt kvalifiserte lærere
• Leksehjelp til alle

Og det før, snarere enn senere. Når man snakker om å løse fremtidens fattigdomsproblemer, så er det ikke tvil i min sjel om at i kunnskapssamfunnet er utdanning nøkkelen til det. Vi lever i kunnskapssamfunnet, og det betyr at kunnskap er det viktigste kriteriet for suksess.

Tags: Barn, Skolen

Category: Meninger