Dessertgenerasjonen

| juni 2006 | 1 kommentar

Jeg ble stående og diskutere med noen kolleger her i sted, med utgangspunkt i mine luftige drømmer om å bo på Snarøya, et ikke realiserbart prosjekt, så klart – såpass realisme har jeg i våken tilstand. Vi snakker jo om en kvadratmeterpris på omtrent 40-50.000. Glem det. Det er konklusjon #1.

Konklusjon #2 er at det IKKE er min generasjon som er dessertgenerasjonen i boligmarkedet. Det er generasjonen før min. Det er nok de som kjøper seg kåk til 50.000 per m2 på de fremtidige kremstedene her på Snarøya. De har nemlig nedbetalte hus og svært få økonomiske bekymringer, mange av dem. Og denne boligformuen har de bygget opp på følgende vis:

* Inflasjonen var høy, og lønningene steg i takt med inflasjonen, mens boligformuen steg mer

* Det var 100% fradrag for renter på selvangivelsen, realrenten var kraftig negativ. Det kostet dem altså IKKE EN KRONE å finansiere bolig i form av cash og inflasjonen sørget for at gjelden ble spist opp.

* De fikk arv av sine foreldre, noe som bidro til å gjøre livet enda enklere

Og hva gjør de selv? Joda, de sitter der på boligformuene sine, og låner til forbruk. Det er jo en ny farsott, etter mottoet «Du kan ingen ting ta med deg når du går». Ergo, ingen arv til min generasjon, den er jo brukt opp på biler, møbler og sydenturer lenge før avgang. Vi skal klare oss sjæl og ikke være griske. Vi må jo unne de som har bygget landet å kose seg litt, må vite. Jadda. Bygget landet på negativ realrente gjorde de. Og sitter nå på sine brede baker i sine flotte nye leiligheter på Snarøya.

Og hva kommer vi til å måtte gjøre? Vi kommer ikke til å få noen arv, den er brukt opp. Vi har bygget opp våre liv med positiv realrente og 28% rentefradrag. De heldige av oss er inne i markedet i hvert fall, selv om noen er så inne at de får en stjernesmell når renten stiger. Og barna våre kommer til å måtte bo hjemme til de er 30, siden boligprisene er så himla høye. De MÅ ha hjelp av oss, ellers klarer de seg ikke. Slik at vi må fø på ungene lenger, og vi må sørge for at det blir noe arv til dem.

Og de kalte oss dessertgenerasjonen? Neppe, sier nå jeg. Det er etterkrigsgenerasjonen, 68’erne og de som er litt eldre, født på 30- og 40-tallet. Du snakker om å få det meste i hendene!

Iskwews hjørne kommer tilbake med mer. Dette er kun preliminære konklusjoner. Den egentlige sannhet om dessertgenerasjonen er nok enda verre.

Del denne artikkelen:

Emner: ,

Kategori: Økonomi og politikk

Kommentarer (1)

Trackback URL | Kommentarfeed

Sider som lenker til denne posten

  1. Blåmandagsgenerasjonen trenger arv : Finans til folket | august 2013

Legg inn en kommentar