Pensjon: ytelsesbaserte og innskuddsbaserte ordninger

Pensjon er et viktig tema for alle.  Hvilke ordninger vi har – eller ikke har – mens vi er yrkesaktive, avgjør hvorvidt vi får en pensjon som er slik at vi kan leve som vi forventer å leve i alderdommen.  Likevel er pensjon som regel så komplisert at selv høyt utdannede økonomer har problemer med å forstå ordningene.  Det gjelder også vår sosialøkonomi-utdannede statsminister, som uttalte at da han skulle sette seg inn i papirene hans mor og far hadde fra Statens pensjonskasse, kom han til kort.

Mange skjønner ikke opplegget før det er for sent å gjøre noe.

Alle vil få pensjon fra Folketrygden.  Hvor stor den blir, avhenger av fremtidig utvikling i f.eks. levealder – øker den (og det gjør den nok) så vil vi måtte jobbe lenger for å få samme pensjon.  Men som en tommelfinger-regel kan vi anta at vi vil få omtrent 50% av lønnen vår fra Folketrygden.  I tillegg har vi gjerne en eller annen form for tjenestepensjon, som kommer på toppen av det.  Nytt for noen år siden var at alle skal ha et minimum i tjenestepensjon.  Bedriftene skal innbetalt minst 2% av lønnen vår til fremtidig pensjon.  Tidligere var det ikke slik at alle fikk tjenestepensjon.  I privat sektor var det mange som ikke hadde det i det hele tatt.

I hovedsak er det to typer pensjonsordninger en arbeidsgiver kan velge, enten en ytelsesbasert ordning eller en innskuddsbasert ordning.  Disse har betydelige forskjeller.  I de senere årene har flere og flere i privat sektor gått over til innskuddsbaserte ordninger.

Ytelsesbasert ordning

Bedriften forplikter seg til å gi deg en prosent av sluttlønnen din i pensjon, for eksempel 65%.  Disse 65% består av en estimert folketrygd på omtrent 50% og 15% som bedriften skal sørge for at du får.  Altså:

• Bedriften forplikter seg til å gi den ansatte en bestemt ytelse som står i forhold til inntektstnivå
• Bedriften bærer risikoen for at det skal være nok midler i ordningen på det tidspunkt den ansatte har rett til ytelser fra ordningen
• Bedriften kjenner ikke fremtidig kostnadsnivå, og må dermed sette av et estimert beløp for å sikre forpliktelsen

Bedriften gjør dette gjennom et forsikringsselskap, som har lovpålagte krav til reserver og så videre, som gjør at du ikke skal trenge å bekymre deg for hvorvidt pengene er sikre.

Som regel er det knyttet såkalt dødelighetsarv til denne typen kollektiv pensjon.  Det vil si at dersom du dør før du får brukt de opparbeidede rettighetene, vil dine opparbeidede rettigheter gå tilbake til felleskapet, og ikke til dine arvinger, men unntak for barnepensjon og eventuell ektefellepensjon.  Det er viktig å undersøke om ordningen er slik, og eventuelt sikre etterlatte på annen måte.

For å få fulle rettigheter, må du gjerne være med i ordningen i 30 år.  Er du med i ordningen (ansatt i samme bedrifte) mindre enn det, får du en relativ opparbeidelse av pensjon.  Er du med i ordningen i 10 år, vil du ha opparbeidet 10/30 av rettigheten.

Innskuddsbasert ordning

Bedriften betaler inn et innskudd tilsvarende en prosentsats  av lønnen din til enhver tid.  For å få skattefradrag må denne prosentsatsen være innenfor rammer gitt av myndigetene.  De er

1-6G max 5%
7-12G max 8%

• Bedriften betaler inn et bestemt innskudd til den enkelte
• Den ansatte bærer risikoen for at det skal være nok oppsparte midler til å gi forventet pensjonsnivå
• Bedriften har et kjent fremtidig kostnadsnivå

Du får innskudd i ditt navn, og det er som regel ikke knyttet dødelighetsarv til en slik ordning.  Dette vil si at dine etterlatte får pengene om du dør før pensjonsalder.

Hva er de viktigste  forskjellene?

Den viktigste forskjellen er knyttet til hvem som bærer risikoen for at det på pensjonstidspunktet er nok oppsparte midler til å gi den enkelte et pensjonsnivå som forventet.

I en ytelsesordning har bedriften lovet et bestemt nivå på ytelsen til den enkelte, og hvorvidt det vil være tilstrekkelige midler til å dekke denne ytelsen vil være avhengig av hvor mye bedriften innbetaler i årlig sparebeløp og hvor høy avkastningen på midlene er.  Er dette i sum ikke nok, må bedriften innbetale midler for å dekke opp differansen mellom utbetalt ytelse og oppsparte midler.

I en innskuddsordning innbetaler bedriften et forhåndsavtalt beløp til en konto som er opprettet i den enkelte ansattes navn.  Dette sparebeløpet, samt årlig avkastning på midlene, vil til sammen avgjøre størrelsen på den enkeltes fremtidige pensjon.

I tillegg er det en ikke ubetydelig forskjell på å få pensjon i forhold til sluttlønn, og å få pensjon som opparbeides på alle inntektsnivåer gjennom livet.  Det vil med nødvendighet bli mindre enn sluttlønnen.  På den annen side har den ansette fordeler, ved at det gjerne ikke er dødelighetsarv knyttet til ordningen, og all meravkastning tilfaller ditt eget fond.  Det er på en helt annen måte dine penger.

Alle bør forsøke å forstå hva dette vil innebære for en selv.  Spesielt dersom du har rundet 40 år.  Det begynner å bli færre år igjen i arbeidslivet, men det er fortsatt nok år igjen til å få effekt av egne spareordninger.  Begynn planleggingen av livet som pensjonist senest når det er 20 år igjen eller så.  Venter du til det er 10 år igjen, begynner du brått å få dårlig tid.  Det vil kreve uforholdsmessig mye sparing å rette opp manglende pensjonsinnbetalinger med så få år igjen.    Dermed er det viktig å skaffe seg oversikt, så godt det lar seg gjøre, før det er for sent å gjøre noe.

Selv om det kjennes lenge ut til du er pensjonist – gjør noe med rammevilkårene for pensjonisttilværelsen før det er for sent.  Det vil si før det er omtrent 20 år igjen til du blir pensjonist.

Eventuelt kommer du deg over i Staten i tide.  Ordningen i Staten er, og ser ut til å fortsette å være, veldig god.  Et mindretall i utvalget som har utredet Stortingspensjonen, ønsker ikke å endre gullpensjonen for Høyesterett, fordi

Det er ikke realistisk å tro at Høyesterett kan konkurrere på lønn. Gode pensjonsordninger har gjort at det har vært attraktivt for de mest velkvalifiserte advokatene å søke dommerembeter i Høyesterett.

Interessant nok er det i grunn akkurat det man gjør; man konkurrerer på lønn.  Det er bare det at det ikke er lønninger utbetalt i dag vi snakker om, men fremtidige lønninger i form av høy pensjon fordi man noen få år har et offentlig verv.  Det skulle vel også innebære at Høyesterett blir en institusjon med høy gjennomsnittsalder – ettersom de beste advokatene jobber i privat sektor til de finner det opportunt å flytte over til Høyesterett for å sope med seg høy pensjon også.

Jeg ville heller sett at de utbetalte dette i form av synlig lønn hvert år og en normal pensjonsordning.

Tags: featured, Pensjon

Category: Personlig økonomi