Fremtidens minstepensjonister
blir også kvinner, i større grad enn menn.
Mange har sikkert fått med seg at Anne Enger og Kristina Hjullum Hagen har gitt ut boken “Den lille forskjellen” denne uken. Boken handler om lønn, likestilling og individuelle valg.
Hovedpoenget, slik jeg har forstått det, er at etter 40 år med likestillingskamp er det fortsatt slik at kvinner gjør valg som gjør at de
- sakker akterut i arbeidslivet
- fortsatt tjener betydelig mindre enn menn
- fortsatt vil være fremtidens fattigste pensjonister
Poenget er at mange kvinner til fulle benytter seg av de velferdsgodene som kvinnebevegelsen har kjempet frem. De utdanner seg, i større grad enn menn, selv om de velger tradisjonelt. De tar lange mamma-permisjoner, og jobber ofte deltid mens de har små barn. Konsekvensene er at kvinner ikke opparbeider verken ansennitet, lønn eller pensjonsrettigheter i samme grad som menn.
Debatten på Redaksjon1 på torsdag med utgangspunkt i boken var interessant. Interessant fordi flere av debattantene hurtig vinklet det over i at det å gjøre slike valg har gevinster. I form av bedre kontakt med barn og så videre. Det er selvsagt helt riktig, men det er ikke poenget til Enger og Hagen. Poenget deres er at slike valg har konsekvenser. Altså; det er fortsatt ikke slik at man får i pose og sekk. Hvorfor ikke?
Den kompetansen man får ved å utdanne seg, forvitrer om den ikke brukes og utvikles. Det er ikke slik at den kompetansen du en gang hadde er like mye verdi som da kunnskapen var fersk. Den må brukes og ny kompetanse på tilføres. Etter mange år som hjemmeværende eller deltidsarbeidende er ikke kompetansen det den en gang var. I tillegg mangler man erfaring. Da sakker hun akterut i arbeidslivet.
Deltidsarbeidende har aldri vært lønnsvinnere. Hovedgrunnen til at kvinner fortsatt tjener ca. 85% av det menn tjener er følgende
- menn har betydelig mer kapitalinntekter
- kvinner jobber deltid i betydelig større grad enn menn
Budstikka har en artikkel i dag om hvordan dette er i Asker og Bærum. Bare en norsk kommune (Sola) har større lønnsforskjeller enn Bærum. Kvinner i Bærum tjener litt i overkant av halvparten av menn, og kvinners lønn øker mindre enn menns. Det kommer av at et betydelig antall kvinner i Bærum er hjemmeværende eller jobber deltid. Dessuten har gjennomsnittsmannen i Bærum store kapitalinntekter, noe kvinner ikke har.
I en kronikk i Dagsavisen sier Nina Amble ved Arbeidsforskningsinstituttet følgende:
«Den rosa drømmen» eller «kjærlighetsprosjektet», fire barn og deltid, bli forsørget, lever i beste velgående. På 8. mars er det vanskelig å forsvare det kvinner i vest tar ut som valget «å gå hjemme», på deltid, når veksten det krever her må arbeides fram av kvinner i sør og øst.
Hun mener at strategien for likestillingsprosjektet er endret fra å kreve plass i mannsdominerte yrker, til å kreve heving av lønn i kvinneyrker. Og at den strategien har slått feil; kvinner er lønnsmessig parkert. Dessuten ser det ikke ut til at kvinner lenger ser det som et likestillingsprosjekt å kunne forsørge seg selv. Det vil kreve andre valg.
Et valg som går ut på å være hjemme med barn er et individuelt valg, som for den enkelte helt klart kan være det rette. Jeg er tilhenger av at mennesker skal kunne gjøre de valgene som passer best for dem. Men man skal være klar over at de valgene man gjør har konsekvenser. I form av kompetanse som forvitrer, lønnsgap som ikke forsvinner og en fremtid som minstepensjonist. Spesielt blir konsekvensene store dersom man dertil blir skilt, etter å ha være lenge hjemme med barn. Da skal man forsørge seg selv, men har forvitret kompetanse og dårligere muligheter til å lykkes.
Dette er selvforsterkende. Kvinner tjener mindre enn menn, og derfor er det mest lønnsomme valget at kvinnen er hjemme med barn. Kvinner tar lengere foreldrepermisjon og jobber deltid i større grad enn menn, og sakker akterut lønnsmessig. Dermed tar jobber kvinner enda mindre, og er inne i en selvforsterkende sirkel.
Mennesker gjør individuelle personlige valg. Valgene har konsekvenser på lang sikt som ikke er like lette å overskue når man tar dem. Det er Anne Engers poeng. At disse valgene har andre og positive sider, er selvsagt viktig, men det endrer ikke konsekvensene.
Som Avil skriver i en tråd i dag:
Kan hende vil me om ti år syns det var galskap med offentlege økonomiske ordningar som stimulerte kvinner til lågare livslønn, svekka karrieremuligheter og låg pensjon?
Men vi er ikke der nå, og jeg synes dette er lite diskutert. Slik sett er det bra at Anne Enger har skrevet boken sin. Dette er viktig å få på dagsorden.
Pensjonsreformen som legger opp til at pensjon opparbeides gjennom hele livet, slår spesielt ille ut for kvinner med lang utdanning som også er hjemme med små barn i mange år. De kommer neppe noen gang til å kunne opparbeide seg en pensjon til å leve av. Til det vil de jobbe for få år.
Alle må ta de individuelle valgene som passer best for en selv, det være seg om det gjelder valg av utdannelse eller å være hjemme når barna er små, og gjerne lenger også (mange kvinner som ikke har små barn jobber også deltid). Men når man tar de valgene, er det viktig å ha klart for seg hva konsekvensene vil bli.
Det er ikke mulig å få i pose og sekk.
Også publisert i 0803-bloggen.
Category: Personlig økonomi