Næringslivsfeminiser er ikke som andre feminister

eller andre kvinner, for den sakens skyld.

Vi næringslivsfeminister egentlig er en gruppe som ingen er så begeistret for.  Bortsett fra næringslivet, da, ettersom vi jo leverer resultater.  Ellers hadde vi ikke vært der.  I næringslivet kan man nemlig i liten grad drive med sysselsettingstiltak.  Enten leverer du, eller så er du ikke der.  It’s a dog eat dog world.

Menn er ikke så begeistret for oss.  Vi konkurrerer med dem om de interessante jobbene.  Vi tenker som menn, og det kjenner ikke menn igjen som kvinnelig.  Dessuten kan vi fort ende opp med å tjene mer enn dem, og det liker de i hvert fall ikke.  Maskulinitet kontra femininitet ser i stor grad ut til å ha med lommeboken å gjøre.  Dessuten jobber vi like mye som dem, og har mindre tid til å være omsorgsarbeidere, i hvert fall for annet enn barn og katter.

Menns problemer med næringslivsfeminister er imidlertid mindre komplekse enn feministenes grunner til å ikke være begeistret for næringslivsfeministene.

Vi næringslivsfeminister er ikke så høylydte som andre feminister.  Til det jobber vi for mye.  Andre feminister ser ikke ut til å være så begeistret for det.  De ser nemlig ut til å mene at feminisme handler om 6-timers dag og å snakke om feminisme stort sett hele tiden.

Vi kalles litt foraktfullt for Gucci-feminister.  Selv pukker jeg imidlertid på at Armani lager de beste konseptene for næringslivsfeminister, og vil kalles Armani-feminist, om jeg nå skal kalles noe.

De fleste taleføre feminister tilhører venstresiden, og tanken ser ut til å være litt som den med kvinnelige prester.  Man er imot næringsliv, i grunn, men for kvinnelige næringslivsledere.  Dem vil man gjerne kvotere inn, selv om næringslivsfeministene selv helst ikke vil det.  Jeg tror imidlertid ikke venstresiden og venstresidens feminister egentlig ønsker næringslivet i seg selv, de bruker en If,then,else- funksjon som gjør at de ender opp med at kvinnelige ledere er kult.

Jeg er et ektefødt barn av feminismen, av feministene som sto på barrikadene i tidligere tider.  Jeg har fått omtrent alle de mulighetene jeg kunne tenke meg.  Vi næringslivsfeminister har realisert mange av parolene fra tidligere, mener jeg.  Men vi har måttet gjøre det på næringslivets premisser.  Det vil si at vi har prioritert jobben høyt.  Vi har tatt telefonen på lørdag formiddag, om den ringer.  Vi har flyttet ferien, ved behov.  Vi har jobbet overtid når det trengs.  Dessuten er vi fort blitt konservative. Selvsagt er vi preget av å tilbringe dagene i konkurranseutsatt sektor.

Vi har levd ut parolene, jobbet som en mann, stått lite på barrikadene og ikke lest nok feministisk litteratur.  Vi har et praktisk forhold til å realisere feminismens gamle krav.  Og forsøker ikke i stor nok grad å skape om terrenget etter kartet.  Vi er rett og slett ikke opptatt av 6-timers dag. Ettersom et konkurransedyktig næringsliv ikke vil være konkurransedyktig om alle jobber 6 timers dag.

I noen feminisme-debatter har det vært slått rimelig hardt ned på utsagn om at man nok ikke har følt seg så undertrykket.  At man ikke har møtt så mye motstand på veien.  Da er man lite solidarisk, for det første, og lite realistisk for det andre.  Man har bare ikke merket at man har vært kjønns-undertrykket  Og så tenker man som en mann.  Prioriterer jobben som en mann.  Kvinnelige ledere er verken ekte kvinner eller gode feminister.  Logikken er som følger

If (Næringsliv) – og det er en stor IF
Then (Kvinnelige næringslivsledere)
Else (Terrenget er feil, kartet er riktig)

Muligens utdyper jeg dette i noe mer begrunnet til 0803-bloggen.  I hvert fall har jeg statistikk på fil fra SSB.  Som jeg ikke rekker å gre gjennom på 1-2-3.  Men det er enda en uke til 8.mars.  Jeg håper jeg får tid, for 0803-bloggen er et veldig bra tiltak.

Jeg har bare så mye å gjøre på jobben.

Les om Nora som næringslivsfeminist hos Floken i nettet.

Tags: Fordommer, Kjønnsroller, Likestilling

Category: Meninger