K-sektor, s-sektor og frontfag

Anders Folkestad i Unio skrev denne uken en kommentar til et innlegg skrevet av lederen for Norsk industri om frontfagene. Det har jeg ikke funnet, men etter mye leting fant jeg Unio-lederens svar. Han mener at industriarbeiderlønningene ikke kan være mål for de såkalte frontfagene, som altså er utgangspunktet for lønnsoppgjørene. Frontfag må utvides til å favne funksjonærer i industrien og deler av offentlig sektor, for eksempel helse. Det begrunner han på følgende måte:

Praktiseringa av frontfagsmodellen frå 90-talet skal ikkje gjenopplivast. Industri er viktig, men ikkje meir høgverdig enn andre næringar – heller ikkje i ein global økonomi i krise.

Nå handler ikke dette om høyverdighet, men om konkurranseevne. Det er konkurranseutsatt sektor (k-sektor) som er avhengig av ekstern konkurranseevne. Om så lønningene i skjermet sektor (s-sektor), som ikke møter konkurranse, stiger mer enn lønningene i k-sektor, så vil k-sektor miste kompetanse til s-sektor, eller måtte sette opp lønningene for å holde på den. Da mister k-sektor konkurranseevne.

Forøvrig vil jeg mene at vi her finner noe av forklaringen på tesen til Folkestad om at funksjonærlønningene stiger mer enn industriarbeiderlønningene. Det kommer av at k-sektor konkurrerer med s-sektor om den arbeidskraften. Dermed biter Folkestads resonnering seg selv i halen.

Folkestad sier videre

Ein hovudtrend i norsk arbeidsliv er at det relativt sett har blitt færre tilsette i industrien. Handlingsregelen for innfasing av oljepengar forsterkar denne utviklinga.

Dette har Folkestad selvsagt rett i. Innfasing av oljemilliarder betyr at vi, i hvert fall for en stund, kan gi helt f… i k-sektor og stort sett klippe håret på hverandre og kose oss med en stor offentlig sektor. Men ein skigard kan’kje var evig, og da kan vi brått ha stilt oss så vi ikke har noe særlig igjen til å skaffe oss eksportinntekter. Som det er kjekt for oss å ha. Siden vi er et lite land der det er så kaldt og vi er så få at vi ikke klarer å produsere det vi trenger. Vi må importere det. Skal man importere, må man eksportere for å få betalt for alle matvarer, biler, komfyrer, klær, sko og så videre, som vi altså svært gjerne vil ha.

Og hva har så skjedd med Kongerikets handelsbalanse de siste årene, mens vi har kost oss og levd i sus og dus? Følgende har skjedd, i følge SSB, målt i faste 2000 kroner:

Som figuren viser går det nedover med handelsbalansen, enten du måler den med eller uten olje. Det kommer av at mens importen har økt med 44%, har eksport ex Olje og gass økt med 22% og Olje og gass er blitt redusert med 7%. Dermed reduseres handelsbalansen kraftig. Ex Olje og gass er underskuddet på 174 mrd. i 2007, mens det var på 66 mrd. i 2000. Jepp. Underskuddet. Inklusive Olje og gass har Norge selvsagt overskudd, men det er halvert fra 2000 til 2007.

Skjermet sektor er nemlig i ferd med å utkonkurrere konkurranseutsatt sektor. Den utviklingen ønsker Unio-lederen at skal fortsette, og i krisetider vil det nok bety eskalere, tenker jeg. Så lenge han ikke ønsker å ta hensyn til de utsatte industriarbeiderne i industrien, så blir jo det effekten.

Så en kommentar til slutt. Folkestad sier følgende:

Dei fleste erkjenner dessutan at næringslivet er avhengig av kunnskap, kompetanse og helsetenester – oftast levert av det offentlege.

Hva er det egentlig vi har kunnskap og kompetanse på i Norge? Først og fremst på olje, gass og prosessindustri. Den kompetansen er altså ikke først og fremst levert av det offentlige, men av oljeindustri og prosesssindustri. Det er det vi kan her i Norge.

Så når olje og gass tar slutt, når prosessindustrien er utkonkurrert: hva skal skaffe oss penger til alle de varene vi importerer da? Hårklipp og offentlig sektor kommer ikke til å gjøre det.

Planen var å gjøre denne posten grundigere og mer gjennomtenkt. Den har vært på trappene siden jeg leste Folkestads kommentar. Men siden jeg ikke er frisk, overlater jeg (håpefullt) til kommentator-korpset å utdype.

Tags: Arbeidsliv, Næringsliv

Category: Økonomi og politikk