Forbrukernes samfunnsansvar

Her i huset slapp vi haka godt ned på magen forrige helg da Kristin Halvorsen i helgen gikk ut og oppfordret folk til å shoppe så det svir. I en paneldebatt sa hun følgende:

Hvis jeg har vært og handlet, så tar jeg nå en ekstra runde på Karl Johan med ny handlepose, bare for å vise at det er omløp i økonomien.

Bildet i artikkelen i VG viser Kristin som shopper Cherry-tomater. Det tror jeg ikke hjelper. Hun måtte heller bære rundt på en ny skinnsofa eller noe sånt.

Dette er selvsagt Finansminister-Kristin som snakker, ikke SV-Kristin. FM-Kristin håper at folk skjønner at det ikke er farlig å bruke penger nå. Det håper hun fordi noe annet betyr tap av arbeidsplasser. Markeds-psykologien og troen på fremtiden betyr mye for hvor dyp denne krisen blir. Det har Kristin helt rett i. Problemet oppstår når hun drar det som er et makroøkonomisk resonnement ned på mikroøkonomisk nivå, og oppfordrer oss, altså hver enkelt forbruker, til å shoppe så det svir. Hvorfor det ikke er en spesielt god ide, har jeg skrevet om da jeg kommenterte enkelte sjefsøkonomers utlegning av samme resonnement. Vi kan slå fast at Kristin ikke kjøper følgende resonnement:

Høyt utdannede økonomer bør vite at det ikke er den enkelte forbruker som kan redde oss fra krisa. Enkeltmennesker skal sørge for å redde seg selv og sine. Før forbrukerne som gruppe kan redde oss, må forholdene ligge til rette for at de føler seg trygge på fremtiden. Slik er det ikke nå.

I 3.kvartal hadde norske husholdninger negativ sparerate. Det vil si at vi brukte mer enn vi fikk inn. Og trenden har vært negativ lenge, vi har spart mindre og mindre. I en situasjon der fremtiden er usikker, er det lurt for husholdningene å ikke dra kredittkortene sine for å handle enda mer.

På makronivå vil det kan hende bidra til å gjøre krisen enda dypere. Men for den enkelte forbruker er det rett og slett veien å gå. Det er lurt å ikke bruke mer penger enn man har når man både må betale høye renter i dag og det er stor usikkerhet for fremtiden.

I forrige tråd skrev jeg om selvmord som kan knyttes til finanskrisen. Finanskrise er vel forøvrig snart en utdatert betegnelse på krisen, det handler nå med hurtigtogsfart om en realøkonomisk krise. Milton Marx formulerte seg slik når det gjaldt hvordan man kan snakke med folk som kanskje sliter:

Jeg tror at man kanskje kan vinkle den mot at “også jeg merker krisen”. Gi beskjeden om at du er ikke alene om å stå i situasjonen. Og fortelle litt om de innstramningene du har vært nødt til å gjøre.

De dagene som passerer nå, er trolig viktig for omfanget av psykiske problemer i fremtiden. Det er nå folk drar kredittkortet for å holde fasaden, selv om de heller burde strammet inn.

Det vi trenger, er å sende ut meldinga om at det går greit å skjære ned, at det ikke er en skam, at det er noe mange må igjennom. Ikke sant, Kristin Halvorsen?

Dersom man begynner å dra kredittkortet for å holde fasaden, så er det skummelt, rett og slett. Da hjelper det ikke å ha en finansminister som oppfordrer den enkelt forbruker til å shoppe så det svir. Finansministerens fremste oppgave er ikke å oppfordre til juleshopping og mer oppussing, men å sørge for at myndighetene gjør noe med de rammebetingelsene som gjør forbrukerne usikre for forbrukerne. Om du ikke vet om du beholder jobben, så bør du virkelig ikke bruke mer penger enn du har, og du bør gjerne spare litt også.

Den enkelte forbruker har ikke ansvar for den makroøkonomiske gjørma vi er i og kommer til å være i ganske lenge. Så enkelt er det. Usikkerheten for oss alle er rett og slett for stor for øyeblikket.

Tags: Finanskrisen

Category: Økonomi og politikk