Bør staten finansiere alle private valg?

I gårsdagens Dagbladet var professor Karen Helene Ulltveit-Moe som mange sikkert fikk med seg og snakket om at barn er en hemsko for kvinners karriere. Det nytter ikke å være borte med en eller flere svangerskapspermisjoner og tro at du kan ha en karrierejobb. Det nytter heller ikke å gå fra kontoret klokka 16:00 for å hente i barnehagen. Professoren foreslår derfor at man skal kunne ta ut svangerskapspermisjon i cash, som enten brukes til å betale for barnepass eller for å betalt for hushjelp.

Det synes ikke jeg. Jeg synes nemlig at folk må ta ansvar for egne livsvalg. Vi har en fabelaktig gode i Norden, som er muligheten til å være hjemme med våre barn til de er ett år sponset av Staten. Ã… klare å fremstille det som noe som ikke er et gode, er ganske mentalt krevende, men Ulltveit-Moe klarer altså det. For det stopper kvinner fra å gjøre karriere.

Nei, det gjør ikke det. At man har en rettighet, betyr ikke at man må bruke den. Om kvinner ønsker å gå tilbake i jobb etter 3 måneder, så kan de gjøre det. Svangerskapspermisjonen er ikke påbudt, den er tilbudt. Det er en rettighet vi har, ikke noe vi må benytte oss av. Rettigheten er knyttet til muligheten av å være hjemme med barnet, det er ikke pengestøtte til hushjelp, nanny eller nye møbler. I motsetning til kontantstøtten, som i hovedsak er støtte til svarte dagmammaer.

Om man så velger å ikke bruke den rettigheten, så er det et personlig valg der staten ikke bør påta seg noe ansvar for det finansielle. Hva en kvinne og mann som får barn sammen velger å gjøre, er deres eget valg. Om de så velger å gå tilbake i jobb etter 3 uker, er det deres valg.

Ã… få barn er og skal være lik å forsake noe. Du kan ikke få alt. Ulltveit-Moe har rett i at krav om å ofre karriere når man får barn ikke rettes til menn på samme måte som til kvinner, men uansett kan man ikke få alt. Velger du karrieren, velger du samtidig bort tid med barn. Enten du er mann eller kvinne. Og det er og blir et personlig valg, med mindre du tar det så til yttergrensen at det blir et problem samfunnet må ta tak i. Det gjør det heldigvis som regel ikke.

Ulltveit-Moe sier:

“Mange tror de skal kunne jobbe fra halv ni til fire, deretter ha tid til barna og alt annet de har lyst til å drive med, og en karriere på toppen av alt. Slike forventninger er både naive og urealistiske. Må du gå fra jobben for å hente unger i barnehagen klokka fire, må du være villig til å jobbe om kvelden for å kompensere for det.”

Det har hun rett i, og det gjelder både kvinner og menn. Og det bør ikke bety at staten skal åpne lommeboken for å løfte det økonomiske ansvaret for slike personlige valg av foreldrene.

Ulltveit-Moes innspill minner meg på det Ingebrigt Steen Jensen uttalte om pappapermisjon i sommer. Han vil tape 200.000 på å ta ut pappapermisjon. Derfor mener han det vil være feil å sette av pappakvote på 4 måneder, ettersom de ikke vil ta ut permisjonen, siden de tjener så mye. Det handler i så fall igjen om personlige valg. Velger du ikke å være sammen med barna dine fordi du taper penger på det, så er det jo ditt valg. Han sier at kvinnen vil føle at 8 måneder er for kort. Men tjener far så mye, så har vel familien råd til noen måneders permisjon uten lønn. Det er imidlertid ikke poenget – poenget er at det ikke er noen plikt å benytte seg av samfunnets goder. Man kan fint avstå fra det. Som et personlig valg.

Interessant nok står artikkelen om Ulltveit-Moe bare i papirutgaven av Dagbladet, så vidt jeg kan se. Dermed har debatten om saken gått i Aftenposten.

Likestillingsministeren er enig med meg.

Tags: Likestilling, Personlige valg

Category: Meninger