U-hjelp er plaster på såret

Som jeg så vidt var innom i en kommentar i Tiquis tråd om Telenor mot Yunus er det slik at den u-hjelpen vi yter, kan sees som et plaster på såret for være tildels svært høye tollmurer på produkter som produseres av u-land. Først og fremst er dette landbruksprodukter.

Jeg har alltid vært fascinert av globaliserings- og WTO-motstandere som samtidig sukker over hvor fryktelig urettferdig verden er. På den ene siden ønsker de at u-land skal få en større del av godene, på den andre siden er de motstandere av globalisering og en friere verdenshandel.

Jeg tror at det store problemet for mange u-land er at de ikke får tilgang til store og kjøpekraftige markeder, for sine produkter. Det kommer av at både Europa og USA har store tollbarrierer for å beskytte innenlandske produsenter. Så også Norge.

Jeg skulle gjerne hatt tid og overskudd til å grave litt dypere i tallene, det har jeg ikke, men jeg kom over en ganske så illustrativ artikkel i Dagbladet fra 2003.

Verdensbanken har beregnet at hver ku i EU mottar 6.900 kroner i subsidier og importvern. Hver. Noe som er dobbelt så mye som nasjonaltproduktet per innbygger sør for Sahara.

Klaus Mittenzwei ved Norsk institutt for landbruksforskning har beregnet at støtten til 330.000 norske kyr er tre ganger så stor, omtrent 25.000 kroner per år, eller 8,25 milliarder (omtrent 9 milliarder 2007-kroner). Beregningen er gjort ved å sammenligne innenlandsk pris med prisen på verdensmarkedet inklusive fraktkostnader. Dette er IKKE tall jeg har vært i stand til å gå etter i sømmene, siden jeg ikke har funnet detaljer om OECDs teoretiske beregningsmodell.

Til sammenligning er det bevilget 20,75 milliarder til utviklingehjelp i statsbudsjettet for 2007 – en økning på 12% fra året før. Når det gjelder u-hjelp er vi best i klassen, med 0,97% av BnP. Men vi tar det godt igjen andre steder. Subsidieringen av melkekyr er jo bare en del av bildet, det er tollbarrierer til høyre, venstre og overalt. Som er en effektiv stopper for mange produkter fra u-land. De er altså ikke konkurransedyktige. Norge har vært flinke til å gi lettelser når det gjelder en del industriprodukter, men ikke så når det gjelder landbruksprodukter.

Nå er argumentet mot at Norge har fjernet tollbarrierer for de 48 minst utviklede landene. Det er bare det at disse ikke har noen eksport regne med. Skal dette være til noe hjelp, må denne markedsadgangen gis til mange flere land. Det hadde hatt store konsekvenser for norsk landbruk, selvsagt. Det er et politisk valg at vi ikke vil ta de konsekvensene. Men det er på tide å kalle en spade for en spade:

“The rich giveth and the rich taketh away”

med en liten omskrivning av en kjent frase.

Jeg tror den eneste måten vi kan skape en mer rettferdig verden på mellom nord og sør, et ved å åpne opp markedene våre for produkter fra u-land. Det er ikke mindre handel som er løsningen, det er mer handel. Globalisering og WTO er ikke det som vil holde u-land fast i fattigdom, det er det motsatte. Vår proteksjonisme er kanskje den største bidragsyteren til at mange u-land står på stedet hvil. Og da har jeg ikke en gang snakket om kritikken av u-hjelpen som virkemiddel for bærekraftig utvikling. Den er jo tildels ganske mislykket.

Jeg synes vi skal slutte å slå oss på brystet over at vi er verdensmestre i utviklingshjelp. I realiteten er vi bare verdensmestre i å plastre på de sårene vår proteksjonisme påfører utviklingslandene.

Tags: Tollbarrierer, U-hjelp

Category: Økonomi og politikk