Gordon Gekko vs. Mahatma Gandhi
Eller rettere sagt: Baksaas vs. Yunus. Og det er en kamp Baksaas og Telenor var dømt til å tape. Det blir rått parti PR-messig, når opsjonshaien med millionlønn står overfor mannen som har hatt som sin livsoppgave å bidra til et levelig liv for fattige kvinner og barn i u-land.
Saken er altså at Telenor har bygget opp et mobil-selskap i Bangladesh sammen med Yunus og Grameen Bank. Telenor har en eierandel på 62% mens Grameen Bank har en eierandel på 38%. Hele selskapet var et eksperiment der Telenors teknologi, Grameen banks kjennskap til og stilling på landsbygda i Banglasesh ble kombinert, i noe som har resultert i et selskap som nå er verdt omtrent 20 milliarder. Jeg har ikke fått med meg alle detaljene, skal jeg innrømme. Men det jeg har fått med meg er at selskapet er en braksuksess i bedriftsøkonomiske termer.
Og ifølge Yunus er det en intensjonsavtale mellom partene at Telenor skal selge seg ned. Først sa Telenor at nei, noen slik avtale fantes ikke. Men så måtte de krype til korset og innrømme at joda, det finnes en slik avtale. Og igjen har Telenor og Baksaas rotet til det PR-messige. De står der med rødmende fjes og stotrende forklaringer, men motparten bruker Nobel-foredraget sitt til å fortelle hvor skapet skal stå. Det er ikke tvil om hvem som har det moralske overtaket i publikums øyne, og det er ikke Gordon Baksaas Gekko, for å si det slik.
Men, og det er et men her. Yunus og Grameen bank må nesten bestemme seg for om de vil samarbeide med kommersielle aktører. Sannsynligvis hadde ikke prosjektet vært mulig uten den kapital og kompetanse som kom med Telenor. At det så ble en suksess-historie er bare noe man vet nå i ettertid med fasit i hånden. Det kunne ha gått den veien høna sparker også. Og kommersielle aktører driver ikke med u-hjelp, de driver med forretninger, selv når de bygger opp mobil-virksomhet i u-land. Kommersielle aktører vil ikke gjøre det, de vil ikke ta den risikoen, om det er slik at de ikke vil ha moralsk eller faktisk rett til å tjene penger på det. Og det vet nok Yunus også, professor i økonomi som han jo er.
Yunus har uttalt at han ikke ser noen grunn til å ikke kreve rente, selv om låntakerne hans er fattige. De trenger tilgang til kreditt, men ikke gratis kreditt. Det ville være som u-hjelp, sier han, og han er opptatt av at dette er små forretningsdrivende som bare trenger inngangsbiletten til kommersiell virksomhet, og det er kreditt på levelige vilkår.
Telenor har bidratt med den risikokapital og kompetanse som har gjort det mulig å få Grameen phone til å fly. Grameen selv hadde ikke klart å løfte det. Grunnen til at det er snakk om denne intensjonsavtalen nå, er selvsagt at Yunus heller vil at de fattige eierne av Grameen Bank skal ha pengene, enn at storkapitalen ved Telenor skal ha dem. Forståelig nok, og et budskap det er lett å selge. Det er bare det at om Yunus ønsker risikokapital og kompetanse fra private bedrifter, så må han finne seg i at premissene for det er at selskapene forventer og skal tjene penger. Eventuelt får han stille opp avtalevilkårene sine, slik at selskapene kan ta stilling til om de er med på de premissene. Det kan Yunus fort finne ut at de ikke er, og da er det som gjenstår det han ikke ønsker; u-hjelp.
I denne kampen er det litt vanskelig å se hvem som er David og hvem som er Goliat. Det kommer helt an på perspektivet. Yunus har åpenbart det moralske overtaket. Men jeg tror han skal være litt forsiktig med retorikken. For han trenger kommersielle bedrifter som er villige til å ta risiko. For å skape virkelig store endringer og forbedrede muligheter, er ikke mikrokreditt nok. Det må risiko-kapital inn. Og den kapitalen forventer avkastning, og høyt avkastning, siden risikoen er stor. Den er ikke Yunus og Grameen Bank tjent med å støte fra seg.
Men jeg misunner ikke Baksaas. Han har en formidabel motpart i Yunus. Her kunne strengt tatt ikke Baksaas vinne, spesielt ikke med bakgrunn i denne høstens oppslag om hans lønns- og opsjonsavtaler. Mot ham står en Nobelprisvinner som har brukt mesteparten av livet på å gi muligheter til fattige mennesker, muligheter de ellers ikke hadde fått. Nobelprisen er fullt fortjent den.
Men jeg er ikke sikker på at Telenor og Baksaas dermed bør få en kaktus. De har bidratt til det samme, selv om deres mål har vært å tjene penger. Du kan ikke ha kommersielle bedrifter som samarbeidspartnere om de ikke får lov til det. Da må du sitte og vente på u-hjelp fra Erik Solheim og andre utviklingsministre. Og det kan ta vinter og vår, og det kan ha mye dårligere sjanser til å lykkes. Det tror jeg Muhammad Yunus vet, om han tenker seg om.
Når det gjelder mikrofinans, kan Tiqui mye mer om det enn jeg gjør. Jeg anbefaler å lese det hun har skrevet om emnet.
Category: Penger og finans