Skattesmell for gode samfunnsøkonomiske tiltak
I Aftenposten i dag står det om hvordan det kan gå når myndighetene har to tanker i hodet på en gang, som er i konflikt. Nærmere bestemt et ønske om å fordelsbeskatte ytelser fra arbeidsgiver og et ønske om å redusere sykefraværet.
Nathalie Brodal jobber på Klinikk for alle, et av Oslos beste klinikker for behandling av ryggproblemer. Jeg har selv gått der, og vet hvor dyktige de er. Jeg får noen ganger lumbago (det er over tre år siden sist, bank i bordet), og da piler jeg det forteste jeg kan med låst rygg (det kan være vanskelig å komme over veien på grønt lys, siden du går veeeeldig sakte med lumbago) til Klinikk for alle på Majorstua og kiropraktor Eirik Bjargo. En knakende god (pun intended) kiropraktor som har gjort at lumbagoene i inneværende århundrede har gått over fort og uten sykemelding. En gang på 90-tallet, før Bjargo, var jeg sykemeldt i 2 måndeder, og rimelig dopet på Paralgin Forte. Det er ikke morsomt. Mens kiropraktor Eirik får løst opp selve låsningen i ryggen, gjør pillene bare at du ikke har så vondt mens du venter på at det går over.
Men ferdig med dagens reklame, og tilbake til Nathalie. Hun ville gjerne jobbe, selv om fastelegen sa sykemelding. Og siden hun da altså jobber på Klinikk for alle, og arbeidsgiver også gjerne ville ha henne i jobb, betalte arbeidsgiver behandlingen. Og dermed får Nathalie fordelsbeskatning, og arbeidsgiver betaler arbeidsgiveravgift. De har altså spart samfunnet for en stk. (sannsynlig) langtidssykemelding, og det skal arbeidsgiver og arbeidstaker da (selvsagt) straffes for over skatteseddelen. Til 1.1.2006 var dette ikke skattepliktig, men da de rød-grønne tok over, ble det bestemt at kurativ behandling betalt av arbeidsgiver er skattepliktig. Det var av hensyn til likhetsprinsippet, altså alle skal behandles likt. De som har en arbeidsgiver som er villig til å betale, skal jammen ha like vondt, like lenge som andre som ikke har det. Tross alt er det bedre at alle har det likt, og at alle sykemeldes av fastlegen sin.
Klinikk for alle (eller andre) har ikke rett til å behandle gratis.
Aftenposten har støvsuget departementet for å få kommentarer til saken. Bjarne Håkon Hansen i Arbeids- og Inkluderingsdepartementet ønsket ikke å kommentere, og derfra ble de sendt til Finansdepartementet. Kristin Halvorsen hadde imidlertid ikke anledning til å kommentere, heller. Til sist sendte informasjonsrådgiver Anders Lande i FD en e-mail, der han sier
“Skattefritaket for behandlingsutgifter (og behandlingsforsikringer) betalt av arbeidsgiver ble fjernet fordi denne særskilte skatteordningen bidro til å uthule og svekke omfordelingen gjennom skattesystemet, samt til en forskjellsbehandling mellom ulike grupper arbeidstagere. Ifølge selvangivelsesstatistikken var om lag tre firedeler av dem som fikk dette betalt av arbeidsgiver, i toppskatteposisjon.”
Og der er de to tankene beskrevet godt. 3/4 av de som får dette betalt er i toppskatteposisjon. Sånn kan vi ikke ha det. De skal ha det like vondt som folk som ikke er i toppskatteposisjon, eller har en arbeidsgiver som betaler, noe annet er ikke god rød-grønn politikk, må vite. Da får heller ønsket om å redusere sykefraværet vike. Selv om det er dumt for
a) Pasienten, som blir fortere frisk
b) Arbeidsgiver, som får den ansatte i arbeide, hele tiden eller i hvert fall raskere
c) Staten, som slipper å betale sykepenger
Slik denne regelen virker, er det slik at mange ikke har råd til å benytte seg av tilbud om at arbeidsgiver, selv om de er toppskatteytere (det er alle over en inntekt på 394.000). De har imidlertid råd til å bli sykemeldt i 2 måneder, til ryggplagene er over. Samfunnsregnestykket kan vel alle se for seg. Det er bedre å ha folk i jobb enn å ha folk på sykemelding. Men her er det å sørge for at ingen får noen goder ikke alle får, viktigere. Alle SKAL ha like vondt, selv om det er samfunnsøkonomisk lønnsomt at de som kan få støtte fra arbeidsgiver, får det.
Muskel- og skjelettlidelser forårsaker 36,8% av sykefraværet. Omtrent en tredjedel av det er ryggplager. Dette koster altså samfunnet store penger hvert år. Da er det dumt å ikke opprettholde en ordning der det er skattefritt for den enkelte om arbeidsgiver betaler for behandling. Selv om det altså fører til at noen har det vondt kortere tid enn andre, og selv om 3/4 av dem er toppskatteytere. For det blir et dårlig samfunnsøkonomisk regnestykke av dette her. Veldig dårlig. Alle taper på det. Hvem tjener egentlig på det? Kanskje blir noen mindre sure og misunnelige av at noen får ting dekket av arbeidsgiver? Men blir de fortere friske av det? Neppe.
Jeg synes man her skulle ha prioritert å få ned sykefraværet, snarere enn å sørge for at de som har en fordel betalt av arbeidsgiver får “straff” for det. Det hadde vært bedre for alle. Men Regjeringen synes altså at det er et for stort problem at 3/4 av de som får dekket dette av arbeidsgiver, er toppskatteytere.
Det er så jeg får lyst til å dunke hodet i en vegg. Men da kan det hende jeg får vondt i nakken eller ryggen, og siden jeg vet hva det koster å få god behandling, så lar jeg det være. Og jeg vil i hvertfall ikke bli sykemeldt om det ikke er helt tvingende nødvendig. Selv om det vel er det Regjeringen synes jeg burde.
Category: Økonomi og politikk