Lotto – eller hvordan forsterke livsløgnen til et gjennomsnittsmenneske

Det norske folk spiller Lotto for veldig mye penger hvert år. Omtrent hele befolkningen gjør det, vil jeg tro. Ille nok er det slik at jo mindre penger du har, jo større er sannsynligheten for at du spiller Lotto, Viking-Lotto eller andre pengespill. Det kommer selvsagt av drømmen om å håve inn raske penger, ettersom du vet at du aldri vil klare det ved å jobbe. Og det er blitt pøst på med festlige reklamer om at “Lotto-millionærer er ikke som andre millionærer”. I avisene er det mang en mandag bilder av hvermansen som har vunnet millionen eller millionene sine, der forteller den lykkelige hva han skal gjøre med pengene (ferie i Syden, ny bil, pels til kona, pusse opp etc.). De fleste Lotto-millionærer ser ut til å være verdige trengende også, jeg har i hvert fall ikke sett en millionær i avisen fordi han også er blitt Lotto-millionær.

Og til evig tid er drømmen sådd i nordmannen om muligheten til å vinne en eller flere millioner, slik at livet brått blir en dans på roser snarere enn en vandring gjennom tornekratt. Så nordmannen han spiller hver uke for store summer. For noen vinner jo, ikke sant? Og spiller du ikke, vinner du i hvert fall ikke, er det ikke slik? Så ergo er nordmannen med på moroa. Og dermed betaler han de facto ekstra skatt til den Norske Stat.

For alt dette er i statlig regi. Og som Hans Olav Fekjær, psykiater og spesialist på spilleavhengighet, uttaler til Aftenposten i dag; Lotto egentlig er en skattlegging av drømmer. Videre sier han:

“Norsk Tipping skaper drømmer for så å skattlegge dem. Det er en usosial form for skatt som øker de sosiale forskjellene. Det er de som har minst, som drømmer mest og spiller mest.”

Da jeg på slutten av 80-tallet lærte statistikk under studiene, sluttet jeg å spille Lotto. For sannsynligheten for å vinne er så forsvinnende liten at den nesten ikke gir mening.

Du har 34 tall å trekke fra. Du skal ha 7 riktige tall for å få førstepremie. Sannsynligheten for å vinne blir da:

34*33*32*31*30*29*28
—————————————- = 5.379.616
7*6*5*4*3*2*1

Altså: spiller du en lottorekke, har du 1 sjanse til å vinne, og 5.379.615 sjanser til å tape. Det kaller jeg dårlige odds! Tilsvarende for Viking-lotto er 1:12.000.000 sånn omtrent. Det er hva jeg vil kalle forsvinnende små sjanser. Kjøp heller en melkesjokolade for pengene, spør du meg. Siden det er bevist at sjokolade har masse gode effekter på oss mennesker. Eller sett pengene i banken. 20 kroner i uken blir 1.000 kroner i året. Sikkert som banken.

Jeg blir som aller mest lattermild når det står å lese i avisene hvilke tall som er trukket ut mest. Statistisk sier det null og niks om hvilke tall som kommer til å trekkes ut neste gang. La det ikke være tvil om det. Men dette snakkes og skrives det om med det største alvor. Og folk spiller på de tallene. Så egentlig er det beste rådet i forhold til de tallene, å IKKE spille på dem. For siden mange andre gjør det; om det er slik at du vinner, så får du større premie. Det samme gjelder sammenhengende rekker av tall (f.eks. 1,2,3,4,5,6,7). Slike er det mange som spiller, og igjen er rekkene like sannsynlige som hvilke som helst andre, men siden mange spiller dem, så spill noe annet. Så blir premien større.

Nei, drømmen om raske, enkle millioner ble for alltid fratatt meg under studiene av statistikk. Og jeg skjønte da at om jeg skal bli rik eller i hvert fall ha det noenlunde, så må jeg jobbe for pengene. Det nytter ikke å vente på den store gevinsten. For sannsynligheten for den er så liten, at det å oppfordre folk til å spille, som den Norske Stat gjør gjennom Norsk Tipping, det er å ligne med landeveisrøveri. Rett og slett. Uansett om Lotto-millionærer ikke er som andre millionærer.

Tags: Gambling, Nordmannen, Tallknusing

Category: Meninger