Flere har sagt til oss at de ønsker å avslutte fordi de har en svart jobb. Andre velger bare å skaffe seg en jobb fort, fordi de kanskje tenker at nå blir det så mye jobb å gå på sosialkontoret at de heller skaffer seg en ordentlig jobb

“Teit!”, tenker du kanskje, “De jobber svart.” Kult, tenker jeg. Ikke fordi de jobber svart, men fordi de er fratatt sugerøret ned i statskassen, som de tidligere hadde. De får nemlig 5.000 i stønad, pluss penger til husleie å strøm, om de er med på dette programmet. Uten den oppfølgingen de får nå, ville de fått penger og jobbet svart ved siden av likevel. Her virker det som om NAV har gjort noe fornuftig. Ikke bare har de kommet med et tiltak som faktisk gjør at folk settes i stand til å få seg jobb (og får det), men de har tatt fra de som jukser sugerøret ned i statskassen.

Sosialkontoret kan ikke melde de som jobber svart til politiet, ettersom de har taushetsplikt. Men det må da finnes andre måter å sjekke av slikt på. Uansett er det viktigste at folk som hadde jobbet svart, uansett, ikke samtidig har et sugerør ned i statskassa.

No related posts.

I følge avisen skylder nordmenn i utlendighet omtrent 2 milliarder kroner. De fleste sakene er mot folk bosatt i Sverige, men sakene med størst utestående beløp er mot nordmenn bosatt i Spania. Det er 2.800 saker, med utestående omtrent 300 millioner (111.000 i gjennomsnitt). Det antas at halvparten av tvangstrekkene i trygdeutbetalinger gjelder nordmenn i Spania, noe som skulle tilsi at omtrent en av ti norske trygdemottakere i Spania har tvangstrekk i trygden. Det er høyere enn gjennomsnittet.

Saken om tvangstrekk i trygd har versert lenge. Og nå kan den ende opp i menneskerettsdomstolen. For uføretrygdede Hans Petter Rønbeck, bosatt i Spania, gikk til sak da DnBNOR krevde ham for 2 millioner kroner. Ordlyden i loven var nemlig at ”Tvangstrekk bare kan besluttes av namsmannen i det distriktet der skyldneren bor.” Bor man i utlandet har ikke Namsmannen beslutningsmyndighet, mente Rønbeck. Og det vant han på, helt til Høyesterett omgjorde avgjørelsen. Senere er også lovbestemmelsen endret.

Rønbeck har derfor fått skylden for at en del, som er bosatt i Spania, nå får tvangstrekk, sier han. Og han gir seg ikke, han mener Høyesterettsdommen og den lovendringen som kom omtrent samtidig, er i strid med den europeiske menneskerettighets-konvensjonen.

Nå har jeg ikke lest den så nøye, men jeg vil anta at det ikke er noen menneskerett å stikke av fra gjeld? Det kan ikke være så enkelt som at du kan pådra deg gjeld, og så flytte til utlandet for å slippe unna. Samtidig som du mottar norske trygdeutbetalinger. Det gir rett og slett for store muligheter til misbruk. For har du en inkassosak, og mottar den samme trygden i Norge, så slipper du ikke unna. Men om du flytter til Spania, gjør du det. Det er ikke rettferdig.

Det er en helt annen diskusjon hvorvidt det er riktig å trekke i pensjoner i det hele tatt. Rønbeck sier at: “Folketrygden ble ikke opprettet for å tilfredsstille kreditorer, men å sikre folks alderdom”. Men Folketrygden ble virkelig heller ikke opprettet for at du skulle kunne flytte til utlandet og så slippe unna all gjeld du har pådratt deg. Og den prinsipielle diskusjonen rundt trekk i trygd, bør være generell, ikke noe som spesielt gjelder folk som har flyttet til utlandet. Så lett kan det ikke være å unngå forpliktelser andre må stå ved.

Jeg håper virkelig menneskerettighetsdomstolen er enig i det, og at Rønbeck taper den saken.

No related posts.

Og noe er selvsagt galt når det ikke lønner seg å jobbe. Nå er det slett ikke sikkert at alle som er i denne gruppen, kunne ha kommet seg i jobb, så det er sagt, men de som kunne det har ingen incentiver til å gjøre det.

Ved utgangen av 2005 mottok

300.877 uførepensjon
18.814 midlertidig uførepensjon
1.414 foreløpig uførepensjon
————————————-
321.105 personer totalt

Totalt budjsett for Uførepensjon i Statsbudsjettet for 2007 er 51 milliarder kroner, eller noe i underkant av 160.000 kroner per person. Men det er et gjennomsnitt. Noen får mindre og noen får vesentlig mer. Blant annet gjelder det altså de som har mange barn. Dersom du er trygdet, betaler du dessuten mindre skatt. Ved bruk av skatteberegningsprogrammet til Skatteetaten.no gjorde jeg en sammenligning mellom det du får i trygdeytelser dersom du har tre barn, og hva du må tjene for å sitte igjen med tilsvarende etter skatt.

Som trygdet
132,000 i uføretrygd
75,396 i barnetillegg (25.132 per barn)
-30,435 i skatt
———————–
176,961 Totalt

Som lønnsmottaker
218,067 i lønnsinntekt
-41,106 i skatt
———————–
176,961 Totalt

Altså blir det slik at om du har mange barn, og tjener rundt 220.000 i året, er det like greit å være uføretrygdet. Dette regnestykket er forenklet, selvsagt, det kan være andre støtteordninger å få.

Det er vel neppe stor uenighet om at det ikke kan være slik at det IKKE lønner seg å jobbe. I en tid der det snakkes om inkluderende arbeidsliv, om å få ned sykefraværet, om at man må stå lenger i arbeide og så videre, er det meningsløst at det samtidig er slik at det for noen ikke lønner seg å jobbe. Og dessuten er det slik at om du først blir uføretrygdet, kommer du deg svært sjelden i arbeide igjen.

Bakgrunnen for de barnetilleggene som er noe av grunnen til dette, er at man så at en del barn kom svært dårlig ut, og som et tiltak mot fattigdommen mange barn lever i, ble barnetilleggene styrket. Problemet er at disse tilleggene får du kun om du trygdes, altså ikke om du arbeider. Og siden det er slik at en fjerdedel av de med mange barn tjener mer som uføretrygdede enn som arbeidstakere, så er det slik at en del barnefamilier eller enslige forsørgere tjener veldig lite. Og disse får bare tillegg dersom de samtidig mottar trygd. Som Knut Røed hos Frisch sier i Dagens Næringsliv: “Problemet er kanskje at det er trygdesituasjonen som utløser barnetillegg.”

Det virker på meg som om løsningen må være at barnetillegg også er mulig å få sammen med vanlig lønnsinntekt, om den er lav nok. For samfunnsøkonomisk og gjerne også for det enkelte menneske, er det uendelig mye bedre at så få som mulig blir uføretrygdet. At barn er fattige, det gjelder jo uansett om foreldrene får sin lave inntekt fra lønn eller trygd. Dette blir en snål prioritering av barn av trygdede også. Realiteten er jo imidlertid den samme om det er lønnsinntekten som er lav.

Som det jo har stått i nyhetene, er det mange innvandrere som er uføretrygdede på grunn av dette. De har ofte dårlig betalte lavstatusjobber, og samtidig mange barn. For dem lønner det seg da altså å helle bli uføretrygdet.

Folk kan tross alt regne.

Barnetilleggene ble høynet for noen år siden, som ledd i fattigdomsbekjempelse. Det var prisverdig nok. Men nå ser vi noen av de negative sideeffektene av dette. Og da må man jo forsøke å gjøre noe med det. Bjarne Håkon Hansen og Arbeids- og inkluderingsdepartementet har foreløpig ikke villet uttale seg. Det gjør de vel etterhvert. Og så må dette gjøres noe med. Sannsynligvis bør bidrag til barn gjøres gjeldende for alle med svært lave inntekter, som Knut Røed antyder. Å ta det bort er ingen god løsning, ettersom det vil gjøre en del barn (jeg vet ikke hvor mange) svært fattige, og med svært vanskelige oppvekstvilkår.

Jeg vet at 207.000 kroner ikke er mye penger i Norge om du forsørger 3 barn. Men det er ikke poenget. Poenget er at det er slik at det ikke lønner seg å arbeide i stedet for å motta trygd.

For det MÅ faktisk være lønnsomt å jobbe. Noe annet er helt urimelig. Samfunnet har ikke råd til det, og det virker svært provoserende på de som jobber og sliter og ser at det er mer lønnsomt å ikke gjøre det. Over 300.000 uføretrygdede innebærer en stor samfunnsmessig kostnad, både i form av direkte utgifter og udekket behov for arbeidskraft. Og blir du først trygdet er sannsynligheten for at du noen gang kommer deg i arbeide igjen omtrent ikke tilstede.

No related posts.