Først litt fakta: Nordmenn betaler hvert år over 20 milliarder i jordbrukssubsidier, det vil si i snitt cirka 320 000 kroner per årsverk. I 2002 ble det beregnet at en gjennomsnittsfamilie årlig betalte 20 000 i støtte til bøndene over skatteseddelen og gjennom kunstig høye priser. Gjennomsnittstollen på jordbruksvarer var i 2007 137,6 %. Det kan høres overraskende lavt ut, men tollsatsene varierer fra 0 % på bomull til 624 % på dyreprodukter⁴ Vi har verdens høyeste toll på jordbruksvarer og vi har størst andel varer med tollsats på over 100 %. Den årlige jordbruksstøtten er nok til finansiere landets barnehager, bistanden eller folketrydens helsedel. Tabellen under viser sammensetningen av støtten for årene 1998-2004 (hentet fra Økonomisk Forum 1/2006). Statsstøtten er den delen som betales via skatteseddelen over statsbudsjettet. Skjermingsstøtten er det vi betaler i form av for høye priser. I praksis er denne støtten en regressiv skatt, det vil si at den effektive skattesatsen blir høyere dess fattigere du er, fordi man bruker en relativt mindre del av inntekten på mat dess rikere man blir. Dette systemet burde ha krutt nok i seg til å forarge begge sider av det politiske spekteret, men hittil har det ikke sett ut til at det er en debatt noen ser seg tjent med å ta.

Ikke noe av dette er i seg selv argumenter for å legge ned det norske jordbruket, og krisemaksimeringen som til tider utøves fra spesielt Bondelaget virker ofte både veldig unødvendig og ikke minst smålig. Det finnes flere gode grunner til å opprettholde aktivitet i jordbruks-Norge også sett fra et økonomisk ståsted. Det grunnleggende er at det generelt er to krav som må oppfylles for at et økonomisk-politisk tiltak skal kunne forsvares: at tiltaket må ha den ønskede effekt og at det ikke må finnes andre tiltak som har samme effekt og som samtidig er realøkonomisk billigere. Dette kan kanskje høres banalt ut, men faktum er at handelspolitikk, det være seg toll eller andre virkemidler, aldri vil kunne tilfredsstille det andre kravet. Det finnes en fundamental markedssvikt som fører til at jordbruket ikke belønnes for fellesgodene som skapes (gjennom såkalte eksterne virkninger eller eksternaliteter). Teorien sier som følger: Dersom vi trenger skatter eller avgifter (som i seg selv alltid fører til effektivitetstap) for å realisere fellesgoder vi ønsker oss, vil vi likevel ønske å ha full effektivitet på produksjonssiden av økonomien. Hensynet til inntektsfordelingen legges under skattepolitikken, mens vi altså ønsker mest mulig effektiv ressursutnyttelse i selve produksjonen⁵. Det er dermed ikke fornuftig å bruke handelspolitikken til å bedrive fordelingspolitikk.

Ifølge professor Rolf Jens Brustad (NHH) finnes det tre vanlige argumenter for å opprettholde jordbruksstøtten. Hver av disse har selvsagt også sine innvendinger:

- Matvaresikkerhet, i tilfelle en krisesituasjon. Dette vil dog ikke si at vi må produsere i dag som om det var en krise. Som overalt ellers kan også jordbruket omstille seg, derfor er det behov for mye mindre ressurser enn nå for å opprettholde et visst kunnskapsnivå og jord som kan brukes til åkerdrift.

- Et velholdt kulturlandskap, som har verdi både for folk flest og for turistnæringen. I visse deler av landet kan det sågar føre til at nettoeffekten jordbruk-turisme blir negativ om man fjerner jordbruket, men dette kan kanskje i større grad gjøres av lokale bedrifter og myndigheter. Man kan også spørre seg hvor mye man skal bruke på statsansatte gartnere, som selvsagt går på bekostning av leger, lærere, politi og alt annet vi har for lite av.

- Hensynet til bosettingsmønsteret. Dagens rådende politikk er at det er verdifullt å opprettholde spredt bosetning på tross av kostnaden som er forbundet ved det (her er det viktig å være oppmerksom på at mye, kanskje det meste, av støtten går til områder som ikke er definert som “distrikter”). Dog er den samfunnsøkonomisk mest effektive måten å sikre denne bosettingen på å enten gi generell inntektsstøtte til alle innbyggerne eller generelle lønnssubsidier til all næringsvirksomhet i området. På denne måten sikrer man likebehandling og man minimerer forstyrrelsene i økonomien. Så kan man selvsagt spørre seg om velgerne hadde akseptert dette.

Det som er problemet med dagens jordbruksstøtte er at den er helt feil innrettet. Den er lite målrettet sett i forhold til de tre fellesgodene nevnt over. Det gjør i seg selv at den samlede støtten er for høy. Professor Brunstad sa i 2007 at støtten kunne vært 10 milliarder og vi ville likevel hatt en god situasjon. Vi ville hatt 30 000 færre bønder, men vi ville spart mye penger og fremdeles kunne overholde målene som fremholdes som viktige. Et eksempel på gal støtte er støtte som er avhengig av produksjonskvantum. Når politikken i seg selv fører til overproduksjon sier det seg selv at slik støtte er gode penger rett ut vinduet. Et annet eksempel er daværende landbruksminister Terje Riis-Johansens favorisering av småbruk på bekostning av større bruk og samdrift. Dette fører til at man ikke får utnyttet stordriftsfordeler og på den måten også kaster penger ut vinduet.

Hva er så alternativet? Det finnes to hovedstrategier:

- En effektiviseringsstrategi som går ut på å opprettholde dagens produksjonsnivå samtidig som man minimerer kostnadene.

- En fellesgodestrategi hvor man premierer positive eksternaliteter jordbruket gir. En slik støtte tar bedre vare på utkantjordbruket og er mer miljøvennlig enn effektiviseringsstategien.

Så er det selvsagt mulig å kombinere disse. Vi kan se for oss en effektiviseringsstategi på de store gårdene på Romerike og Jæren, og en fellesgodestrategi på Vestlandet forøvrig. Det vil spare nordmenn for store penger samtidig som det hadde frigjort arbeidskraft. I tillegg ville antageligvis WTO sett med blidere øyne på en slik form for støtte, noe som vil være fordelaktig for Norge.

Man kan spekulere i hvorfor bøndene tilsynelatende har så mye makt. Gary Beckers teori er at det er mye enklere for en liten gruppe enn for en stor å skaffe seg penger på bekostning av andre fordi de store subsidiene som skal tilfalle den lille gruppen (bøndene) blir smurt tynt utover en stor gruppe (forbrukere/skattebetalere) som dermed ikke merker effekten i samme grad. Dette mener jeg er et viktig poeng for å forstå systemets levedyktighet. Richard Posner er enig og mener også at subsidiene bør avskaffes fullstendig i USA. Dette fordi bøndene kan sikre seg gjennom å kjøpe futures eller forward-kontrakter⁶. Argumenter som at det tar tid før nye avlinger vokser frem og at omstilling generelt tar tid er dermed irrelevante. Dette er ikke en argumentasjon som er brukt i Norge. Posner sier heller ikke noe om eksterne effekter, men de er nok i stor grad ulike mellom USA og Norge. For vår egen del er det også helt tydelig at det er en del byråkrater som har egeninteresse i å opprettholde jordbruket, det er det enorme (og stadig økende) jordbruksbyråkratiet som sysselsetter dem. I tillegg hjelpes bøndene av en fundamental informasjonssvikt: mens mange nordmenn i undersøkelser sier at de er villige til å betale mer for norsk mat har de ikke anelse om hvor store overføringer den gjennomsnittlige bonden får. Det er klart at de to siste faktorene styrker bøndenes makt ytterligere og holder liv systemet.

I tillegg er det selvsagt viktig å legge seg på minne hva som skjer innenfor Verdens handelsorganisasjon (WTO). Det er en trend at støtten til de innenlandske jordbruk stadig må kuttes. Disse kuttene kommer til å tvinge seg på også for Norges del. Spørsmålet er om noen er seg sitt ansvar bevisst og gjør det beste ut av det eller om ting kommer til å skure frem til systemet møter veggen?

Figur som viser produsentstøtte som andel av det jordbruket brutto tar inn (kilde: OECD)

Relevante lenker:

Rolf Jens Brunstad – Jordbruket må reformeres

Intervju med Ivar Gaasland: WTO-avtalen vil gi økt kjøpekraft

Intervju med Rolf Jens Brunstad: Bønder blir gartnere

Weinberg: Jordbruksoppgjøret (oppfølgingsemner)

Iskwew: Vås fra Lundteigen

Statistisk sentralbyrå: Totalrekneskap for jordbruket

Richard Posner – The Outlandish Farm Subsidies

Gary Becker – Farm Subsidies and Farm Taxes

Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning: Budsjettnemda for jordbruket

Intervju med Norman Aanesland: Kutt støtten til jordbruket

Dagbladet Magasinet: Slik beholder vi landbruket – uten å ramme de fattige

Elin Ørjasæter – Bøndene må splittes

Elin Ørjasæter – Mer penger og fortsatt krise

Torbjørn Røe Isaksen – Politikerne kveler landbruket

Per Valebrokk – Skammelig bondeargument

NA24 – Ingen grunn til lønnshopp for bøndene

Nationen: Byråkrat-boom i landbruket

OECD: Producer and Consumer Support Estimates

WTO Statistiscs Database

1. Det er nok å bla i sluttprotokollen for å innse dette
2. som nå rett nok har pensjonert seg
3. Denne teksten bygger på en tekst jeg skrev i anledning jordbruksoppgjøret 2008. Det kan derfor finnes oppdaterte tall som ikke er med her. Illustrasjonsbildet: photo credit: jarvisphoto6
4. Direkte oversatt fra WTOs betegnelse “Animal Products”.
5. Dette er det såkalte Diamond-Mirrlees-resultatet. Forutsetningene er naturligvis ikke oppfylte i streng forstand, men i såpass rimelig grad at innsikten kan brukes.
6. En forwardkontrakt er en avtale mellom to parter om å kjøpe eller selge korn, kjøtt eller lignende på et bestemt tidspunkt i fremtiden. Futures er standardiserte forwardkontrakter som handles på børs.

No related posts.

Det er vel noe med at når avgiftsnivåene blir så høye at store deler av befolkningen anser dem som grovt urimelige, da gjør det noe med folks respekt for lover og regler. Så da gir de blaffen og smugler, for det er jo store mengder kroner å tjene på å smugle sigaretter, alkohol og ikke minst kjøtt.

Selv blir jeg mest grinete av kjøttkvoten. For den er ikke begunnet i folkehelse (som røyking og alkohol), der jeg til en viss grad forstår høyt norsk avgiftsnivå, men i beskyttelse av norske bønder mot konkurranse utenfra. Riktignok er kvotene hevet fra de 2,5 kiloene det var før, men uansett; det får holde at vi tvinges til å kjøpe dyrt, tørt og smakløst norsk kjøtt i alle norske butikker. De av oss som kommer oss til Sverige, bør rett og slett få lov til å handle kjøtt så mye vi vil.

Selv er jeg av dem som aldri smugler / Det blir jo en nesten litt pinlig sak, tatt i betraktning at “alle” gjør det. Ofte, da jeg reiste mye til utlandet, kjøpte jeg ikke kvoten en gang, for så mye drikker jeg ikke, at to flasker sprit + vin i måneden hadde gjort noe annet enn å bli til et stort lager. Jeg er aldri blitt stoppet i tollen. Det har ikke skjedd, og jeg har reist mye. Men jeg er sikker på at den gangen jeg har med en flaske for mye, så kommer jeg til å bli stoppet. Jeg har IKKE pokerfjes i det hele tatt, og hadde garantert sett skyldbetynget ut.

En gang hadde jeg 5 pakker sigaretter for mye, og gikk på rødt. Tolleren lo av meg. Det synes jeg var litt urettferdig, men det var kanskje sjokket som gjorde at han lo? Jeg fikk betale tollen min. Selv om jeg tror han var veldig fristet til å bare la meg gå. Men når jeg hadde vært så dum at jeg hadde gått på rødt, så kunne han vel ikke det. Hadde jeg blitt stoppet på grønt, noe jeg helst sikkert hadde!, tipper jeg at jeg var blitt viftet videre.

I tillegg står det om søndagsåpne butikker i dagens avis. Og dette er jo en av de mer idiotIske tingene jeg vet om; altså det at butikker som

• ønsker å ha åpent på søndager
• får lønnsomhet i det
• har ansatte som vil jobbe på søndager, siden de for helligdagstillegg
• har kunder som står i kø

IKKE får lov til å holde åpent, fordi noen har bestemt at kun butikker med salgsflate på 100 m2 (og noen andre untak) får holde oppe på søndager. Den såkalte Brustad-bua altså. Det er en konstruksjon som får alle utenfor Norge til å le høyt, men ikke vi, for dette er jo vant til at er måten man gjør ting i Norge.

I Brasil var dagligvarebutikkene alltid åpne, og det var utrolig behagelig. For jeg er som de kundene som det står om i avisen i dag; de som planlegger dårlig noen ganger.

For meg kan de godt legge på prisene 10% på søndager for å lønne folk så de smiler fra øre til øre på jobb på søndager. For jeg ender jo opp med å handle på bensinstasjonen, og der er det i hvert fall minst 10% dyrere, uansett. Da heller litt dyrere dagligvarer i den vanlige butikken, siden det tross alt er søndag.

Forøvrig jobbet jeg omtrent hver søndag i de to årene jeg studerte. Som museumsvakt på Zoologisk Museum. For Museer er jo oppe på søndager. Restauranter. Bensinstasjoner. Bare ikke matvarebutikker. Eller andre butikker, for den sakens skyld. For det har noen bestemt at er fy-fy.

Related posts:

1. Næringslivsfeminiser er ikke som andre feminister