Arbeidsgiver kan ikke gå konkurs dersom virksomheten innstilles i kortere eller lengere tid på grunn av streik, slik private bedrifter kan. Arbeidsgiver sparer bare penger på det. Arbeidstakerne risikerer ikke å miste jobben fordi arbeidsgiver går konkurs. De risikerer dermed fint lite.

Hele regningen bæres av tredjepart. Tredjepart kan ikke flytte sin etterspørsel til andre aktører. Det ville de kunne dersom det handlet om konkurranseutsatt sektor.

I fjor var det elever i barne-, ungdoms- og videregående skoler og barn i barnehager, og deres foresatte som ble rammet. Foreldre måtte ha barn med på jobben, finne noen som kan passe dem eller bruke feriedager eller ta ulønnet fri. Der ligger regningen. Det er en helt reell regning.

Streiker i offentlig sektor er en raritet. Nettopp fordi partene selv ikke risikerer spesielt mye ved en streik. De skyver helt enkelt regningen over på tredjepart.  Regningen for eventuelle kompromisser havner også på tredjeparts bord.  Skattebetalerne, altså.

I sted ble den potensielle streiken debattert på Redaksjon1.  Den handler om pensjoner i offentlig sektor, som mer eller mindre forventes skjermet fra alt som heter pensjonsreform.  Det var liten interesse for å snakke om hvem som skal betale regningen.  Helt til Stein Asthøy, talsman for Forsvar offentlig pensjon, kom imidlertid etter hvert frem med det.  Vi skal øke skattene med 2-3 prosent, for det har vi råd til.

Aha.  Tredjepart tar regningen.

Megler Smekk sendte meg forøvrig følgende illustrasjon av pensjonspyramiden for en stund siden:

Tiden er kanskje inne til å se litt på toppen av pyramiden også?

Related posts:

1. En aktiv offentlig sektor – når og hvorfor
2. Dårlig planlegging i offentlig sektor
3. K-sektor, s-sektor og frontfag