Den sosiale mobiliteten er langt i fra så stor som vi innbiller oss, i velferdsstaten Norge. Nå skyldes det selvsagt ikke bare økonomi alene, det skyldes også at dårlig økonomi kan ha sin årsak i eller være en årsk til andre sosiale problemer.

Regjeringen har uttalt tro på utdanning som virkemiddel. I St.meld.nr. 16 (2006-2007, 8 ) heter det blant annet: “Utdanning, kunnskap og kompetanse bidrar til inkludering i arbeidslivet, til bedre økonomi og bedre helse, større samfunnsdeltakelse og lavere kriminalitet”. Og utdanning er selvsagt viktig. Vi har en offentlig skole og lik rett til utdanning i Norge, nettopp for å gi like muligheter. Men oppnår vi det?

Nei, det viser seg at den sosiale mobiliteten er mye mindre enn vi tror, selv om vi går i den samme skolen, med de samme lærebøkene og de samme lærerne. Det kommer av at foreldrene betyr svært mye for barns utdanning og resultater, tror jeg. De barna som har utdannede, ressurssterke foreldre får den hjelpe de trenger til skolearbeidet. De får leksehjelp, kunnskap og innspill på en annen måte enn barn av mindre ressurssterke foreldre. Og lekser er viktig i den norske skolen. Siden barna er så få timer på skolen, må mye av arbeidet gjøres i form av lekser.

Forskning viser at norske lærere er av de som gir mest lekser, og i tillegg følger de dem ikke opp. Dette hevder høgskolelektor Rakel K. Rohde Næss ved Høgskolen i Vestfold. Hun mener dessuten at skolen er utydelig når det gjelder å fortelle elevene hva de skal lære og hvordan de skal arbeide. Videre sier hun:

“Hvis man ikke forstår hva skolen krever, er det selvfølgelig en ekstra fordel å ha foreldre hjemme som kan hjelpe til med å forstå det/tydeliggjøre intensjonene.”

Og slik forsterkes forskjellene, snarere enn at de utjevnes gjennom den felles skolegangen. Barn har ikke like muligheter. Barn er avhengige av å ha ressurssterke foreldre for å lykkes. Jeg har skrevet om dette før, basert på en undersøkelse fra USA, som viser at barn av høyt utdannede foreldre og foreldre med høy sosioøkonomisk status, gjør det bedre enn andre barn.

Jeg tror at noen av det viktigste man kan gjøre for gi barn og unge ikke bare lik rett til utdanning på papiret, men også like(re) muligheter til å lykkes er å innføre heldagsskolen. Utvide det ordinære timetallet, spesielt i kjernefag som norsk og matematikk, og sette opp systematisk leksehjelp til alle barn. Bare da vil de ha like muligheter. Det vil si, like vil de aldri bli, siden mennesker er ulikt utrustet genetisk og sosialt, men de vil bli vesentlig likere. Og for all del, sørg for at det er klart og forståelig hva som forventes, og still krav.

Rohde Næss sier:

- Elevene må vite hva som forventes av dem. Dersom elevene ikke vet hva som forventes, blir ting løst ut fra hvordan situasjonen leses hos den enkelte.

- Dette fører lettere til en demotivering og mange som melder seg ut. I tillegg er stortingsmeldingen (Nr. 16 2006-2007, Red. anm.) tydelig på at norske lærere har for lave forventninger til elevene sine.

Noe av holdningene til krav og ansvar ser jeg i den beskrevne innkallingen til foreldresamtale der Tigerungens skole finner det for godt å si at foreldrene har ansvar for barnas skolegang, mens skolen skal hjelpe til. Slik kan det ikke være, og skal det ikke være, som Drusilla påpekte i en kommentar. For da blir det som Rohde Næss sier:

“Enhetsskolen har sviktet. I stedet for å gi alle barn og unge like muligheter, er den med på å sementere og øke forskjellene i samfunnet.”

Ja. Den gjør det. Derfor ønsker jeg meg:

• Flere undervisningetimer
• Flere godt kvalifiserte lærere
• Leksehjelp til alle

Og det før, snarere enn senere. Når man snakker om å løse fremtidens fattigdomsproblemer, så er det ikke tvil i min sjel om at i kunnskapssamfunnet er utdanning nøkkelen til det. Vi lever i kunnskapssamfunnet, og det betyr at kunnskap er det viktigste kriteriet for suksess.

Related posts:

1. Fremtidens minstepensjonister

Så da det første året på videregående var ferdig, ble det derfor samfunsfaglinje. Sosiologi, samfunnsfag, politisk idehistorie, taleferdighet og møteteknikk og så videre. Jeg manglet imidlertid et par valgfagtimer i uken, og valget sto mellom forming og sosialøkonomi. Håndarbeide var og er jeg flink til (jeg har strikket flere gensere og sydd flere rober enn mange ville tro), så det var det liten vits i.

Ergo: sosialøkonomi.

Det var i hvert fall ikke like høyrevridd og blått som bedriftsøkonomi, som rett og slett var til å spy av. Det var bare kjedelige, konservative gutter i kjedelige, konservative Lacoste t-shirts som gikk på Bed.øk.-linja. De samme gutta som gikk på Unge Høyre-møter og aldri gjorde noe galt. Dørgende kjedelige var de. Dessuten: å bruke studiene til å finne ut av hvordan kapitalistsvina skulle skape mest mulig profitt på bekostning av arbeidsfolk, var rett og slett til å spy av. Men sosialøkonomi handlet mer om at samfunnet tross alt teller, og at staten har en rolle å spille når det gjelder å styre privatkapitalistene og det grufryktelige markedet.

Dermed troppet Iskwew opp til første time i valgfag sosialøkonomi, en gang i 1979. Med slengbukse, platåsko og palestinaskjerf. Læreren var en gråhåret mann, i tweed-jakke, skjorte og slips. Jeg tror det var meg og en jente til (kanskje to), resten var stort sett Lacoste-gutter. Læreren (som jeg velsignet nok ikke husker navnet på) skulte ut over forsamlingen, og dvelte litt ekstra ved oss jentene, kremtet og sa:

“Jeg må bare si det med en gang: jenter har ikke hjerner som er laget for å lære økonomi, spesielt ikke sosialøkonmi. Dere kommer ikke til å klare å tilegne dere faget og det er det like greit å si med en gang, så dere ikke forventer at dere skal klare det.”

Hva faen sto han der og sa? Lacoste-guttene lo vitende.

“Unnskyld? Hva i alle dager mener du med det?” smalt det fra undertegnede, som nok var rimelig rød i kinnene på det tidspunkt.

“Jenter har ikke hjerne for tall og modeller. Det hadde vært bedre om dere hadde gått på engelsklinjen, der passer dere”, var svaret fra gubben i tweed-jakken.

Det ble helt stille, mens undertegnede ble fylt av et iskaldt og samtidig rødglødende raseri.

“Det skal vi faen meg bli to om!”, var det eneste mulige svaret, med palestinaskjerfet rundt skuldrene, røde kinn og blikk som kunne drepe.

Og jeg gikk på faget med dødsforakt. Jeg brukte mer tid på det valgfaget enn på alle andre fag til sammen. Jeg gjorde alle oppgaver. Var forberedt til alle timer, i tilfelle vi fikk lekseprøve. Jeg kunne alt han spurte meg om, selv når han beveget seg til ytterkanten av pensum. Han klarte ikke å sette meg fast på noe. Lacoste-guttene hadde ikke en sjanse de heller. Jeg moste dem når det gjaldt sosialøkonomi.

Da året var slutt og standpunktkaraktere skulle settes, hadde ikke læreren i tweed-jakken annet valg enn å gi meg en sekser. Aldri har det vært bedre å motbevise en gammel gubbes fordommer.

Det jeg ikke hadde forutsett var hvor morsomt faget var, eller hvilke muligheter det ga meg til å forstå denne politikken jeg var så opptatt av. I begynnelsen leste jeg bare for å bevise at læreren tok feil når han sa at kvinner ikke evnet å lære økonomi. Men sakte men sikkert skjønte jeg at dette var et formidabelt nyttig og spennende fag. Dermed var tvilen sådd når det gjaldt yrkesvalg. Etter hvert adopterte jeg fagkretsen økonomi til fortrengning for statsvitenskapen. Det har jeg aldri angret på, for jeg har hatt et veldig spennende yrkesliv og har trivdes med økonomi som fag.

Så jeg bør kanskje takke den gamle grinebiteren av en lærer-dinosaur, selv om han strengt tatt ikke fortjener det.

Related posts:

1. En aktiv offentlig sektor – når og hvorfor