I forbindelse med store tap under finanskrisen i 2008, har det blitt diskutert fremtidig strategi for forvaltningen av Oljefondet (offisielt kalt Statens pensjonsfond – Utland). Enkelte mener sogar at man burde sette pengene i banken, noe som har fått mange til å trekke på smilebåndet.

Finansdepartementet har lagt ut et forslag til nye retningslinjer for høring, med høringsfrist i dag, 15. oktober 2009. De legger opp til at kun Norges Bank og Riksrevisjonen er høringsinstanser. Med bakgrunn i hva Norges Bank tidligere har sagt for å forsvare den aktive forvaltningen, blir det spennende å følge med.

Lars Haakon Søraas har tatt initiativ til en kort uttalelse, som jeg er med på, hvor vi argumenterer for hvorfor en passiv forvaltning av Oljefondet er det beste. Poenget vårt er at det er svært vanskelig å finne aktive forvaltere som klarer å slå markedet. Altså få en avkastning som er høyere enn en indeks det er naturlig å sammenligne med. Og enda vanskeligere blir det om man tar hensyn til kostnadene som påløpes i en aktiv forvaltning. Les gjerne vår uttalelse hos Scribd eller nedenfor for litt mer om forskningen på området. (Lars Haakon har i tillegg bestemt seg for å sende inn en utdypende uttalelse)

I tillegg til det vi diskuterer i uttalelsen, er det et viktig moment som kommer lite frem når man diskuterer forvaltningen. Spørsmålet er: ‘Hva er forvalternes insentiver og hvordan påvirker det deres beslutninger’? Jeg tror ingen har noen illusjoner om at forvaltere, om de er ansatt hos Norges Bank eller andre steder, er annerledes enn folk flest. De reagerer på insentiver, og tenker først og fremst på sine egne interesser. Det kan ofte oppstå situasjoner hvor forvalternes interesser er forskjellig fra det norske folks interesser. Dette prøver man å regulere med regler, lønnsordninger, overvåkning og så videre. Problemet er at dette aldri kan bli et perfekt system. Dermed er det rom for at forvaltere agerer i strid med det norske folks interesser.

For eksempel kan forvaltere få bonus basert på en tidsbegrenset beregnet avkastning (uke, måned, år). Bonusen kan være utformet slik at den slår ut om man oppnår et bestemt nivå på avkastningen. For eksempel om man slår en indeks. Dette kan gi perverse insentiver. La oss si at man har en årlig måleperiode. Om man har en god måned i januar (man ligger foran indeks), er det optimale for forvalteren å kjøpe indeksen og reise på ferie resten av året. Da betaler man altså aktive kostnader for en passiv forvaltning. Omvendt, om man gjør det dårlig i begynnelsen av året, gir det insentiv til å øke risikoen i porteføljen for å ta igjen det tapte mot slutten av perioden.

Et annet problem, spesielt i renteforvaltningen, er at det er gode muligheter for å slå en indeks ved å handle verdipapirer som gir god avkastning i gode tider, men store tap i kriser. Slik kan man levere meravkastning i mange år, men i en krisesituasjon forsvinner denne meravkastningen og mer til.

Jeg vet ikke hva Oljefondets tap i 2008 skyldtes. Og jeg vet heller ikke detaljene i de interne og eksterne forvalternes avlønningsbetingelser. Men jeg er overbevist over at en mest mulig passiv forvaltning av Oljefondet er det beste for det norske folk.

20091014 Høringsuttalelse om nye regler for SPU mSign

(bildet lånt fra Norges Bank)

Related posts:

1. Slyngstad om passiv forvaltning av oljefondet
2. Aktiv og passiv kapitalforvaltning

Når det er sagt er det underlige påstander som kommer fra Slyngstad.

Vi vil trekke på oss kostnader ved endringer i indeksen. Vi vil ikke greie å levere den samme avkastningen som indeksen, fordi indeksen endrer seg.

Ja, selvsagt. Er da ingen som mener noe annet? Slyngstads kollega Vegard Vik anslår denne kostnaden til 7 basispunkter (eller 0,07%).Jeg tror det hadde gått å komme enda lavere, men ganske mye lavere enn den aktive forvaltningen uansett.

Oljefondsjefen er også bekymret for at ren indeksforvaltning vil avsløre fondets strategi.

- Dersom vi kjøper akkurat den dagen indeksen endres vil det være klart for andre at vi gjør det, sier Slyngstad.

Andre aktører kan spekulere i at oljefondets oppkjøp vil være kursdrivende for verdipapiret, og kan dermed kjøpe seg opp i i forkant av endringen i indeksen. Oljeondet risikerer dermed å kjøpe verdipapirene til enn høyere pris enn det ellers ville måtte betale.

Dette er jo et klassisk problem for enhver indeksforvalter. Det er mange mulig løsninger. Man kan for eksempel lage sin egen indeks. Dermed kan ikke arbitrasjørerne på forhånd vite når man må rebalansere. Og at oljefondet i seg selv skal bevege prisene så mye vet jeg ikke om jeg tror noe på. Så store er de ikke.

Oljefondsjefen advarer også mot å tro at passiv forvaltning er det samme som indeksforvaltning.

- Nei, det er ikke så enkelt, sier Slyngstad.

- Passiv forvaltning er en teori om at markedene er effisiente, at det ikke er særlig ekstra penger å tjene på å forsøke å slå markedet. Da kan man lene seg tilbake og kjøpe hva som helst, sier Slyngstad.

- Vi kunne for eksempel kjøpt alle aksjer som begynner på bokstaven A, legger han til.

Dette er ikke verdt å kommentere. Får håpe han ikke er riktig gjengitt. Det store gullkornet kommer rett etterpå

Han mener dette ville vært en behagelig verden å leve i. Et dårlig år kan da forklares med at det ikke går an å gjøre det bedre enn markedet.

Wow. Så, herr Slyngstad, hvordan forklarer du det ELENDIGE året dere hadde i fjor da? Dersom det ikke kan forklares med markedet mener jeg?

Og det er ikke så enkelt at indeksforvaltning forutsetter effisiente markeder. Det forutsetter at den jevne kapitalforvalter ikke klarer å slå markedet. Over tid. Markedene er selvsagt ikke helt riktig priset hele tiden, men kostnaden (og risikoen!) ved å utnytte feilprisingen, spesielt for en veldig stor investor, er for høy. Dermed vil det ikke lønne seg. Som vi har påpekt før, empirien støtter teorien.

Jeg får håpe jeg ikke helt forsto Slyngstads poenger gjennom artikkelen i dn.no. For dersom dette er det beste forsvaret han har for jobben sin, så synes jeg det er tynt.

Oppdatering: DN hadde et godt innlegg (pdf) fra Egil Matsen og Lars Haakon Søraas som tar opp den samme problemstillingen. Indeks nå!

Bilde av Iliazd med CC-lisens

Related posts:

1. Passiv forvaltning av Oljefondet
2. Aktiv og passiv kapitalforvaltning
3. Oljefondet: et livsforsikringsselskap?

De som forstår seg på slikt, sier at testen på om pengene er tapt er om de kan brukes eller ikke. Hvis finansministeren henvender seg til Norges Bank og ber om at pengene gjøres tilgjengelig vil hun enten få 632 milliarder eller ingenting. Får hun ingenting er pengene tapt. Jeg vet ikke om Kristin Halvorsen har forsøkt testen, men om hun hadde gjort det hadde hun fått – eksakt ingenting.

Pengene er altså tapt, spørsmålet blir da om de kan tjenes inn? Om den gjenstående del av fondet på 1387 milliarder gir en avkastning på 46 % er fondet igjen verd 2019 milliarder etter et år. Er avkastningen på 21 % tar det to år og om den er 13 % tar det tre år etc.

Problemet er bare at om de 632 tapte milliardene hadde vært investert til samme avkastning hadde de vært verd 919 milliarder og fondet hele 2939 milliarder! Tapet på 632 milliarder kan altså aldri tjenes opp, tvert om vil framtidig tapt avkastning bare øke og ingen kan i dag si hva tapet faktisk er (tap pluss neddiskontert verdi av all framtidig avkastning) bare at det 632 milliarder eller mer.

Det viser seg altså at det ikke var så vanskelig allikevel! Hvorfor blir vi da fortalt at tapet bare er et papirtap? Det er et spørsmål som hører hjemme i et eller flere andre fagfelt og som vi overlater til ekspertene der.

No related posts.

Diskusjonen om hvorvidt aktiv kapitalforvaltning har noe for seg, blusset opp i forbindelse med at oljefondet la frem ikke helt heldige resultater for 2008. Spesielt fikk de endel kritikk for rundt 70 millard kroner i tap som følge av feilslått aktiv forvaltning.

Ved aktiv forvaltning er det en kapitalforvalter som aktivt kjøper og selger verdipapirer som aksjer og obligasjoner etter hva forvalteren mener vil gi best avkastning. Passiv forvaltning vil si å slavisk følge en index. Man trenger ingen forvaltere, bare en datamaskin som foretar kjøp og salg.

I følge klassisk finansteori er kritikken mot oljefondet berettiget. Finansmarkedene er tilnærmet riktig priset, så det er ikke mulig å slå markedet over tid. Ved aktiv forvaltning pådrar man seg høye kostnader, og dermed blir avkastningen dårligere enn ved passiv forvaltning.

Kapitalforvaltningsbransjen (og oljefondet) hevder at dette ikke stemmer. De sier at det ofte er feilprising i kapitalmarkedet, og en dyktig forvalter kan utnytte dette til å få en bedre avkastning en markedet generelt.

Hvilke av disse forvaltningsfilosofiene som er best er et empirisk spørsmål. Man kan for eksempel bruke historiske tallserier for å se om de aktive forvalterne har klart å gjøre det bedre enn markedet generelt. Standard & Poor følger utviklingen til det amerikanske kapitalforvaltningsmarkedet tett. De utgir hvert kvartal en oversikt over hvordan alle amerikanske fond klarer seg sammenlignet med markedet generelt. I rapporten fra slutten av 2008 kan vi lese at i den siste femårsperioden (2004-2008) er to tredeler av alle aksjefond slått av indexen. Om vi deler opp fondene etter type (vekstfond, fond som investerer i små selskaper etc) er bildet enda mer tydelig. Da blir rundt 80% av alle fond slått av index (avhengig av hvilken type fond man ser på). I forrige femårsperiode, 1999-2003, var bildet ganske likt.

Professorene Eugene Fama fra Chicago University og Kenneth French fra Ivy League-universitetet Dartmouth College har gått mer vitenskapelig til verks. I artikkelen ‘Mutual Fund Performance‘ har de analysert alle aksjefond som investerer i amerikanske aksjer fra 1962-2006. De konkluderer med at aksjefond ikke gjør det bedre enn markedet generelt, og at det heller ikke virker å være enkeltfond som over tid klarer å slå markedet.

Kapitalforvalterne på Wall Street (og i Connecticut hvor mange holder hus) er sannsynligvis minst like flinke til å skape merverdi som forvalterne her hjemme. Dermed er det ingen ting som skulle tyde på at norske forvaltere skulle klare å slå en strategi som gikk ut på å følge markedet generelt. Tipset til små, store og kjempestore investorer blir dermed å finne seg et billigst mulig indexfond.

Til slutt et regneeksempel:
Jeg investerer kr 100.000 og antar fremtidig markedsavkastning rundt 7% og inflasjon rundt 2,5% per år. Jeg skal bruke pengene om 40 år. Enten investerer jeg aktivt med kostnad rundt 1,5% per år, eller passivt med en kostnad på 0,2% per år. Jeg antar min aktive forvalter er god og klarer å holde tritt med markedet før forvaltningskostnader. Regnet i dagens kroneverdi ville jeg uten investeringskostnader hatt ca 580.000 om 40 år. Med passiv forvaltning kan jeg forvente rundt 540.000 mens jeg med aktiv forvaltning kan vente meg 330.000. Altså kan jeg øke pensjonen min med over 60% ved å gå fra aktiv til passiv forvaltning.

Related posts:

1. Slyngstad om passiv forvaltning av oljefondet
2. Passiv forvaltning av Oljefondet
3. Aktive forvaltere tar tidlig juleferie

Det jeg imidlertid ble sittende å tenke på er om vi kanskje bør omdefinere Oljefondet fra et investeringsfond til et livsforsikringsselskap. For om man skal ta fondets egentlige navn² på alvor, så er Oljefondet et pensjonsfond. Men det styres ikke som det.

Et livsforsikringsselskap har en balanse som på den ene siden består av fremtidige forpliktelser og egenkapital, og på den andre siden består av finansielle aktiva. Livsforsikringsselskapene er dessuten forpliktet til å gi en garantert avkastning, den er nå på 3%. Hvert år. Det betyr at selskapene må ha bufferkapital som gjør at man er i stand til å betale 3%, selv i dårlige år. Det betyr også at et livsforsikringsselskap som taper penger på for eksempel aksjer, vil tvinges til å redusere risikoen sin for å sørge for at de ikke taper mer penger, slik at det å oppfylle garantien på 3% ikke vil spise opp egenkapitalen. Dette førte til at f.eks. Storebrand i løpet av fjoråret reduserte aksjeandelen sin fra 22% 1.1. til 10% 31.12. Og dermed kan vise et betydelig bedre resultat enn Oljefondet.

Til forskjell fra et livsforsikringsselskap er ikke Folketrygden og de forpliktelsene som ligger der fondert. Man har altså ikke satt av penger for å dekke opp de fremtidige forpliktelsene. Disse står heller ikke, så vidt meg bekjent, oppført i noen balanse noe sted. Folketrygdens løpende utbetalinger tas over statsbudsjettet. Det vi vet er at disse løpende utbetalingene kommer til å øke i fremtiden. Vi kommer til å bli eldre, dermed blir det flere pensjonister og større utbetalinger, og vi kommer til å jobbe kortere, og dermed blir det færre til å betale kostnadene. Nødvendigheten av en pensjonsreform ligger her. Vi kommer ikke til å ha råd.

Vi sparer overskudd fra oljeutvinningen i et fond. Som altså offisielt heter Statens pensjonsfond utland. Fordi det vi egentlig sparer til er fremtidige pensjonsforpliktelser. Men det styres ikke som et livselskap. Det styres som et langsiktig investeringsfond, som bruker den vanlige tilnærmingen til slik forvaltning; nemlig den at det i lengden blir best avkastning av å ligge tungt i aksjer. Dermed er tanken at du kan leve med dårlige år, ettersom du vil få mange gode. I sum kommer du bedre ut enn om du hadde plassert alle pengene i banken (obligasjoner).

Men det er to ting som gjør at Oljefondet snarere enn å ligne på et investeringsfond, ligner på et livselskap:

• Fondet skal dekke fremtidige pensjonsforpliktelser
• Handlingsregelen kan sammenlignes med garantert avkastning

Så kanskje regelverket burde avspeile at dette er et fond med fremtidige forpliktelser på gjeldssiden, og et fond som lover en garantert avkastning, hvert år. Kanskje Oljefondet bør defineres som et livselskap og ha regelverk deretter? Effekten ville i så fall blitt som følger:

I et dårlig år med -20% avkastning på aksjer og 5% på obligasjoner ville fondet hatt en avkastning på -0,6%. I dagens modell, med en fast andel på 50/50 aksjer og obligasjoner, ville dette skjematiske eksempelet resultert i en avkastning på -7,5%. Fortsatt ville man ikke ha 4% avkastning og dermed måtte spise av risiko-fondene sine, men man ville ha et betydelig bedre resultat enn i dagens modell.

Motposten er selvsagt at man ikke vil tjene like mye når det går oppover:

Livselskapene har tidligere sett dette som en begrensning. De har ønsket å ha høyere aksjeandel. Det kommer av at dersom du skal klare å generere 3% avkastning når renten er lav, så må du ta mer risiko. Men jeg tipper de er rimelig fornøyde i dag, når de ser på Oljefondets avkastning. Storebrand endte på positiv avkastning i 2008.  Vi gjør andestesten:

If it looks like a duck, swims like a duck and quacks like a duck, then it probably is a duck.

Oljefondet ser mistenkelig ut som en and (fremtidige pensjonsforpliktelser). Det svømmer som en and (garantert avkastning). Nå kvakker det ikke som en and (ter seg som om den har fremtidige pensjonsforpliktelser og lover garantert avkastning), men jeg tror det er en and likevel, og at anden bare er språkforvirret, siden den uhuh’er som en ugle eller noe. Dette er en and. Så dermed; send Oljefondet på språkkurs og får det til å te seg som den livsforsikringsanden det er.

Oljefondet er i realiteten et livselskap som bør ha regelverk som et livselskap.

1. eller fra 11 mill. inklusive bonus i fjor, til 3,5 og ingen bonus i år
2. Oljefondet heter egentlig Statens pensjonsfond Utland

Related posts:

1. Slyngstad om passiv forvaltning av oljefondet
2. Passiv forvaltning av Oljefondet

Kristin er muligens streng, men ikke fordi hun ikke bruker penger fra Oljefondet. Det kommer selvsagt av at det formelig renner inn med penger fra fastlandsøkonomien. Der bedriftene går så det suser, der nesten ingen er arbeidsledige, og der skattenivået ikke akkurat er lempet av denne regjeringen. Da er det selvsagt ikke slik at Kristin trenger å bruke mer oljepenger for å opprettholde aktivitet.

Poenget med bruk av oljepenger i økonomien er jo at det skal jevne ut konjunkturene. Dermed brukes det mer i dårlige tider, mot at det brukes mindre i gode tider.

Om Kristin er streng, så er det for eksempel fordi hun krever at halve befolkningen skal betale toppskatt. Eller at hun fortsette å kreve 2,5% skatt av folk som selger selveierboligen sin. Det er strengt. Det er ikke strengt å ikke bruke oljepenger du ikke har bruk for.

Dette er virkelig ikke rocket science for et nettsted som har til formål å dekke økonominyheter. Nå er det ikke første gang nettaviser koker sammen de underligste historier, men dette er E24 og ikke Dagbladet som skriver om statsfinanser. Litt bedre oversikt bør vi vel kunne forvente?

No related posts.

Det saken gjelder er at Statens pensjonsfond utland (aka Oljefondet) visstnok skal ha shortsolgt aksjer¹ og dermed bidratt kraftig til det solide fallet i det islandske aksjemarkedet på 55% hittil i år.  Med i dragsuget har både den islandske kronen og det islandske rentenivået gått.  Valutaen har svekket seg med 30% og renten ligger på spenstige 15%.  Inflasjonen ligger på opp mot 9%.  Underskuddet på betalingsbalansen er betydelig.Det er umulig å si hva Norges Bank ved Oljefondet faktisk har gjort her, siden de ikke uttaler seg om enkeltinvesteringer.  Men følgende kan vel sies:

Krisen i Island skyldes en overopphetet økonomi og en likviditetskrise som følge av at islandske banker har ekspandert kraftig med lånte penger.  Både ratingbyråer og andre er bekymret for soliditeten til to av de store islandske bankene.   Det er ikke rykter akkurat.

Den islandske krisen skyldes altså ikke hvorvidt Norges Bank eller andre har shortsolgt aksjer eller den islandske kroner.  Den skyldes underliggende fundamentale forhold.  Det er også slik at dersom shortsalg er tillatt, må man forvente at investorene bruker muligheten.  Og jeg tror dessuten det eneste man kan tjene penger på å sette ut usanne rykter om er enkeltaksjer.  En valuta (om enn liten) eller et helt aksjemarked (om enn lite) kan neppe senkes ved at noen setter ut usanne rykter – selv om finanssektoren utgør 90% av markedet.  Med mindre det er noe alldeles galt med de underliggende fundamentale forhold.  Det ser ut til å være tilfelle med Island akkurat nå.  2000-tallets boom i islandsk økonomi er i stor grad gjeldsfinansiert.  Og det sier en del i seg selv at aksjemarkedet er så til de grader dominert av finans.  Det er noe grunnleggende uproporsjonale mellom islandsk økonomi og islandsk finansnæring.

Ifølge DN sier børsdirektør Thordur Fridjonsson at “Vi er kanskje det mest misforståtte landet i verden akkurat nå. Det har ikke vært noen store nedskrivinger i våre banker slik vi har sett hos andre internasjonalt. Fundamentet er sterkt.”

Noe sier meg at noe ikke er helt i orden når et av Europas minste land har to av Europas største banker.  Det har vært stilt spørsmål ved ekspansjonen til islandske banker i lang tid.  Den har vært rimelig aggressiv.

I følge DN tilsvarte den samlede verdi av islandske banker en gang BNP i 2000.  I 2006 var verdien åtte ganger BNP, og man antar at den nå er oppe i 10 ganger.  Nå er ikke det i seg selv nødvendigvis noe viktig poeng, det skulle vel land som Luxembourg bevise, men bankverdiene der er i større grad basert på innskudd og ikke lånefinansiert vekst.  Med dagens høye kredittmarginer blir kostnaden ved den lånefinansierte veksten svært høye.  Disse kostnadene dytter bankene over på kundene, og så blir krisen et faktum.  En finansekspert i Financial Times mener at Island er en økonomi som drives som et hedgefond.

Åpenbart sitter det reguleringsmyndigheter på Island som ikke helt har gjort jobben sin.  I stedet for å skylde på utenlandske investeringsfond, bør de heller se på sin egen rolle.

1. Lånt aksjer og solgt i markedet, for å kjøpe dem tilbake når prisen har falt.

Related posts:

1. Om du skal shoppe på Island
2. Norge kan ha fått en Madoff-sak
3. Vanskelig å investere i indeksfond i Norge

Det kaller jeg et skikkelig godt utgangspunkt for forvaltning av formue, ja. La oss sørge for at vi bruker pengene på noe det er morsomt å se på. Det neste blir vel at spilleautomater er å anse som kunst også. Morsomme tror jeg Giske synes de er i hvert fall, selv om en del spilleavhengige er svært uenige.

I min villfarelse trodde jeg at det var Finansdepartementet og Norges Bank som hadde ansvaret for Oljefondet. Det har jeg følt som ganske betryggende, faktisk. Du kan si mye om gjengen i FD og NB, men regne det kan de. Men så viser det seg altså at Giske utreder investeringsprofilen til fondet, og da blir jeg rett og slett ganske betenkt.

En viktig forskjell på å investere i aksjer og å investere i kunst er jo forøvrig at en aksjeinvestering er en investering i noe som skaper økonomisk virksomhet, sørger for at folk har jobber og så videre. Kunst er investering i ting det er morsomt å se på. Selv om det sikkert kan vise en pen verdiutvikling om du treffer med innkjøpene, så er det jo vitterlig ganske så død kapital vi snakker om.

Kanskje fremtidens store suksess kommer til å være eiendom på Mars? Eller hva med installasjonskunst på månen? Hvorfor ikke sette pengene i det? Eller sirkusklovner? Det er jo ganske morsomt det også, er det ikke? Om morsomt da altså skal være investeringskriterium og rettesnor for investeringsstrategien.

OK. Nå klarer jeg ikke å holde meg lenger. Dette må ut:

Hold for Guds skyld Giske unna oljeformuen! Trekk til deg de ny-manekyrerte (eller hva det heter) puselankene, Giske! Med en gang!

Jepp. Bedre nå. Litt kaffe og en valium så blir det helt fint igjen. Eventuelt noe blodtrykks-dempende i tillegg.

Oljefondet med Giske som fondsforvalter:

No related posts.

Slike problemer klarte man ikke å styre klar av i Nederland på 70-tallet. Nederland utvant store mengder gass, og inntektene ble pøst inn i økonomien. Prisene steg, industrien var ikke konkurransedyktig og gassutvinningen la beslag på stadig større deler av økonomiens ressurser. Og siden gass er en ikke-fornybar ressurse, ble det tomt for gass. Dermed forsvant inntektene, og i mellomtiden var annen virksomhet gått heden. Hollandsk syke er slikt forbruk av ikke-fornybare ressurser, til fortrengning av vanlig industri, kalt i ettertid. Begrepet ble lansert i en artikkel i The Economist, forøvrig en aldeles utmerket blekke.

Og det var nettopp dette man i Norge ville unngå da man introduserte handlingsregelen.

Olje og gass er ikke fornybare ressurser. Altså; om vi bruker dem opp, så er de for alltid brukt opp. Vi kan selvsagt pøse verdiene inn i økonomien med en gang, men da er risikoen svært stor for at vi får den begredelige hollandske syken, og står der uten noe når det er tomt for olje og gass om x-antall år. Om man, slik som Norge, bare bruker avkastningen på ressursene, er det egentlig følgende man har gjort:

* En ikke fornybar ressurs er hentet opp fra havets bunn, solgt i oljemarkedet, og plassert i finansmarkedene i form av likvide midler

* Når pengene ikke lenger er på havets bunn, men på konto i New York, får vi avkastning på pengene i form av renter eller aksjegevinster, alt ettersom hvor pengene er plassert

* Om vi kun bruker avkastningen, så er den ikke-fornybare ressursen fortsatt intakt for Norge som nasjon. Den er bare flyttet til noe som gir løpende avkastning.

* Men oljen i seg selv er brukt opp, i det øyeblikket den er solgt i markedet. Olje kjøpes for å brukes, ikke lagres. Det er imidlertid en annen problemstilling.

Om vi hadde brukt av selve oljeformuen, og ikke bare avkastningen, så ville vi ha sørget for at inflasjonen steg kraftig i hjemmemarkedet, kronen ville styrke seg som et rent resultat av tilbud/etterspørsel, og det ville gjøre annen innenlandsk virksomhet lite konkurransedyktig. Det ville ikke være lønnsomt å produsere industriprodukter lenger, de bedriftene ville flagge ut, og den dagen det da ble tomt for olje/gass, ville landet stå på bar bakke.

Det man kom frem til, er at man skal kunne bruke gjennomsnittlig realavkastning på oljeformuen. Årsaken til at det er real-avkastningen man kan bruke (altså nominell avkastning minus inflasjon) er jo at inflasjon fører til at 1 krone i dag er mindre verdt om ett år. Så for å beskytte verdien av oljeformuen, lar man formuen vokse med like mye som inflasjonen. Dermed har vi like mye penger i morgen, som vi hadde i går. Det som er igjen, altså realavkastningen, kan vi fase inn i økonomien. Vi tar dermed ikke inn så mye penger at vi overoppheter innenlandsk økonomi, og vi sørger for at verdien på oljeformuen er intakt for nasjonen.

Det tallet man konkluderte med, og som endte opp som den såkalte handlingsregelen, er 4% realavkastning. Det er hva som er rimelig å forvente av årlig realavkastning på oljeformuen. Altså – vi faser inn 4% avkastning hvert år. Dette tallet vil jo vokse, ettersom formuen vokser, men ikke mer enn at det ikke vil gjøre oss hollandsk syke og gjør annen virksomhet lite konkurransedyktig. Samtidig beholder vi selve formuen inntakt.

Dette er en grov forenkling av Handlingsregelen, men de som ønsker å lese mer om det, kan med fordel lese et foredrag som Svein Gjedrem holdt i Polyteknisk forening, og som er å finne på sidene til Norges Bank.

(Dette ble ikke akkurat noe panginnlegg for å avslutte uken . Jeg vet at dette er kjedelig stoff, men det er jo et ekstremt viktig begrep i norsk politisk debatt, og du verden det er en del som ikke skjønner det.)

No related posts.

Denne gangen er det Oljefondet, eller Statens Pensjonsfond – Utland, som det egentlig heter, som får gjennomgå av ambassadøren. Grunnen er at Oljefondet har tatt en del amerikanske selskaper ut av sin portefølje, på grunn av at de ikke driver forretningsvirksomheten sin på etisk trygg grunn. Spesielt tar han frem selskapet Wal-Mart, som er tatt ut fordi det profiterer på barnearbeide, motarbeide fagforeninger og er kvinnediskriminerende i litt mer enn gjennomsnittlig grad. Han kritiserer videre at Fondet ikke gjør en etisk granskning av alle de omtrent 4.000 selskapene som er i porteføljen, men baserer seg på tips. Og dessuten klager han over at det er relativt mange amerikanske bedrifter som ender på FY-listen, og mener at det ikke er rettferdig. Han mistenker at en del lukkede regimer snarere burde være på listen.

Jeg synes dette var interessant av flere grunner. Fordi det viser at Oljefondet, på 1.505 milliarder kroner pr. 30.juni, faktisk styrer kapitalen bort fra uetiske selskaper. Det viser også at den amerikanske ambassadøren blander kortene. Om ett land har risset i stein kapitaleiernes rett til å plassere pengene sine der de vil, så er det USA. Og det er nøyaktig hva Oljefonet gjør; plasserer pengene der de ønsker å plassere dem. Det sender sterke signaler så klart, til bedrifter som ikke har helt rent mel i posen, at et stort fond trekker ut penger.

Når det gjelder dette med overrepresentasjon av amerikanske selskaper, så har det vel sammenheng med et par ting, minst: De er en stor del av de totale investeringen (50% omtrent), og da er det naturlig at de har minst samme representasjon på FY-listen, og kanskje de har mer frynsete etiske holdninger enn andre selskaper? Det vet jeg ikke.

Hovedregelen til Oljefondet når det gjelder etiske investeringer er som følger, fra Finansdepartementets side:

“Petroleumsfondet skal ikke foreta investeringer som utgjør en uakseptabel risiko for at fondet medvirker til uetiske handlinger eller unnlatelser som for eksempel krenkelser av grunnleggende humanitære prinsipper, grove krenkelser av menneskerettighetene, grov korrupsjon eller alvorlige miljøødeleggelser.”

Når det gjelder selskaper som svartelistes, er følgende grunner oppgitt:

• Grove eller systematiske krenkelser av menneskerettighetene, som for eksempel drap, tortur, frihetsberøvelse, tvangsarbeid, de verste former for barnearbeid og annen utbytting av barn
• Alvorlige krenkelser av individers rettigheter i krig eller konfliktsituasjoner
• Alvorlig miljøskade
• Grov korrupsjon
• Andre særlig grove brudd på grunnleggende etiske normer

Jeg vil tro lista er lagt ganske høyt, og at om Wal Mart havner på listen, så har de åpenbart ikke rent mel i posen.

Dette synes jeg er glimrende. USAs ambassadør må bare bli sur og snakke for sin syke mor. Jeg tipper Oljefondet har et godt grunnlag for avgjørelsene sine, og som kapitaleier har en norske stat full rett til å styre investeringene sine dit de ønsker. Jeg tror dette er et veldig godt signal å sende: Om du profiterer på andres ulykke, så vil ikke vi investere i ditt selskap. Dessuten tror jeg det kan virke mer effektivt enn mange andre virkemidler, og offentlige fordømmelser. For selskapene er avhengige av kapital for å drive virksomheten, og det er slik at blir den mindre tilgjengelig, blir den dyrere. Det er altså en direkte pris å betale her, for å ikke drive virksomheten etter etiske prinsipper. Og en kapitaleier kan faktisk ikke tvinges til å sette pengene sine noe som helst sted, det er en av fundamentene i kapitalismen. Det burde selv den amerikanske ambassadøren vite.

Det er ikke bare Oljefondet som gjør dette, store livsforsikringsselskaper gjør det også, og det kommer av at kravene til etisk fremferd stadig blir sterkere, ikke mindre. KLP er det norske selskapet som har lagt seg på den strengeste linjen, de underlegger alle investeringer etiske retningslinjer, og utelukker blant annet alle selskaper som Oljefondet svartelister. Og de andre kommer etter. Det kommer både av at selskapene er opptatt av etikk, men ærlig talt tror jeg det kommer mest av at de som kjøper fondsandeler ønsker at investeringene deres skal være etiske. Forvalningen av Oljefondet har i så måte gått foran med et godt eksempel, og gjort det lettere for andre å følge etter.

Storebrand Kapitalforvaltning har følgende om sine grenser:

“Storebrand investerer ikke i selskaper som bryter menneskerettigheter eller som driver med korrupsjon, produksjon av landminer, klasebomber, atomvåpen eller tobakk. Storebrand utelukker også de 10 prosent verste selskapene i de mest belastede industriene.”

Så det er definitivt ikke bare Oljefondet som gjør dette, det er det flere og flere som gjør. Og mer enn mange andre virkemidler, kan dette hjelpe, tror jeg. For selskapene er avhengige av kapital. Og interessant nok; KLP sier at slik svartelisting leder til dialog:

“I de 3 årene KLP har hatt etiske retningslinjer for kapitalforvaltningen er erfaringen at selskapene tar en ekskludering alvorlig. I de fleste tilfeller fører dette til reaksjoner hos de ekskluderte selskapene, og ofte opprettes det en dialog mellom det enkelte selskap og KLP. Vi opplever som regel at selskapene har et stort ønske om å opptre etisk, sier Moseid, som tar dette til inntekt for at KLPs etiske retningslinjer har effekt.”

Så ja, dette virker. Jeg synes bare Oljefondet skal fortsette med sin politikk om å ikke godta uetiske selskaper på sine lister over investeringer. Og så synes jeg Ambassadøren skal tenke over om han vil ha fri kapitalflyt eller ikke. For det virker det ikke som han helt vet. Du kan ikke både holde fanen høyt for frie kapitalbevegelser og så sutre når noen selskaper ikke får kapital. For du kan ikke tvinge verken Oljefondet eller store Livsforsikringsfond til å investere der de ikke ønsker å investere.

Heldigvis.

Related posts:

1. USAs ambassadør klager igjen