Onde tunger vil selvsagt hevde at vi ikke er spesielt flinke til det.  Du kan vel telle på omtrent en hånd de som klarte å se finanskrisen komme, for eksempel.  Og de har rett.  Dette er ikke lett.  Spørsmålet er bare om det ville vært bedre å ikke forsøke en gang.  Jeg tror svaret på det er nei.

Det har vært reist betydelig kritikk rundt bruken av såkalte Value at Risk modeller.  Dette er modeller som sier noe om risiko, gitt at verden utvikler seg noenlunde normalt.  Og som kjent utvikler den seg noen ganger ikke normalt i det hele tatt.  Noen ganger dukker det opp svarte svaner¹, selv om de omtrent ikke finnes.  Og når disse svarte svanene dukker opp, faller forutsetningene for normaliserte modeller sammen.

Men likevel – ville det vært bedre og ikke forsøke å si noe om fremtiden i sin normaliserte form?  Det tror jeg ikke.  Men det er viktig å ha klart for seg hva modellen kan si noe om og hva den ikke kan si noe om.  Samt at dersom man bare planlegger for svarte svaner, så vil man ikke tørre å ta den risiko som er nødvendig for å satse innenfor enhver sektor og enhver bedrift.

Enhver modellering av fremtiden er basert på forutsetninger om hvordan ulike variable vil utvikle seg.  Det gjelder enten det er en deterministisk modell (der forutsetninger betraktes som parametre med kjent utfall), eller en usikkerhets-modell (der forutsetningene betrakes som parametre med ukjent utfall).

For å finne gode forutsetninger for fremtidig utvikling må vi både forstå hvordan virksomheten er skrudd sammen i nå-situasjonen og vi må mene noe om hvordan den vil se ut fremover.  Det første vi bør gjøre for å si noe om fremtiden, er å studere hvordan fortiden har vært.

Siden jeg har et kvantitativt fokus, vil det første jeg gjør være å se om jeg har historiske data som viser hvordan sammenhengene har vært i fortiden.  Det er en rekke statistiske og finansielle metoder/verktøy som kan brukes.  Målet er å forsøke å finne de viktigste faktorene som driver virksomhetens lønnsomhet, og fokusere på disse når man skal si noe om fremtiden.  Som regel fungerer 80/20 regelen veldig bra.

Og som jeg ser det er det ALLTID en fordel å ha historiske data.  Ikke fordi historien alltid gjentar seg, men fordi historien har noen verifiserbare faktiske forhold ved seg som gir et bilde av hvordan verden har vært.  Å vite det er alltid bra.  Men når man gjør analyser på hsitoriske data, og finner sammenhenger så er det noen viktige spørsmål man bør stille seg, eller en prosess man bør gjennom for å si det på en annen måte.  Den kan illustreres med følgende enkle skjematiske fremstilling:

Dataanalysen er en prosess der man underveis stiller seg spørsmål som vil gi svar på hvorvidt det er mulig å bruke historiske data til å si noe om fremtiden.

Er resultatene/sammenhengene logiske?
Hvis nei, er det flere ting man kan gjøre, for eksempel utvide analysen og undersøke om det er en årsak bak sammenhengen som enda ikke er inkludert i analysen.

Norske strømpriser samvarierer med ølprisene i Australia.  Det kan godt være en samvariasjon (vinter i Norge, høy strømpris, sommer i Australia, høy ølpris), men den ene forårsaker ikke den andre.  Det er tilfeldig.  Det er ingen logikk i at norske strømpriser kan spås ved å se på ølprisene i Australia.

Noen ganger sitter man rett og slett der med en sammenheng som ikke virker logisk.  Da taler mye for at den er tilfeldig, og dermed ubrukelig til å si noe om fremtiden.

Er sammenhengene robuste?
Det er fullt mulig å finne statistiske sammenhenger mellom de fleste datasett, men det betyr ikke at resultatene er statistisk holdbare.  Er de ikke det, må du gå tilbake og analysere data videre, eventuelt konkludere med at du ikke har data som har en sammenheng som er statistisk signifikant.

Vil historien være en god modell for fremtiden?
Selv om du har signifikante, logiske sammenhenger i fortiden trenger det ikke å bety at de er der i fremtiden.  For verden endres.  For eksempel: mens jeg og flere med meg leste 3 papiraviser om dagen, leser vi nå nyheter på nett.  Dermed må du hele tiden diskutere hvorvidt du skal frigjøre deg fra det du vet om historien og heller bygge opp en modell som avspeiler det du tror.  Spesielt interessant blir det selvsagt siden folk tror og mener ulike ting.

Der historien er et faktum (NB å forstå den er ikke like enkelt) så er fremtiden preget av usikkerhet.  Vi vet ikke hva som vil skje.  Vi gjør antagelser.  Og det er fristende å bruke historien til å predikere fremtiden dersom vi har et datagrunnlag som er robust nok.  Faktisk er det tungt å argumentere for noe annet.  Men vi vet jo at historien ikke alltid er den beste beskrivelsen av fremtiden.

Det jeg i hvert fall er sikker på, er at det er bedre å forsøke å estimere fremtiden enn å ikke gjøre det.  Vi bør bare være klare over hvilke begrensninger som helt klart ligger innebygget i modellene våre.  Og ikke tolke en 99% Value at Risk (absolutt nedside i 99% av tilfellene) som (helt) sikker.  For ikke vet vi når 1% inntreffer, og ikke vet vi hvor stor effekten er.

Men det er uansett best å ha en analyse i bunn.

1. Fra Nassim Talebs bok “The black swan: The impact of the highly improbable”, en bok jeg har, men ikke har fått lest – tiden strekker ikke til

No related posts.

På Dagsrevyen21 på NrK¹ var NHO reiseliv ute og sukket og stønnet over valutakursutviklingen. Det er nemlig problematisk for reiselivet at kronen er så svak.

Innledningen til Nina Owing var: “Den svake kronen gjør det vanskeligere å markedsføre norsk reiseliv i utlandet.”

Du sa Hæ hæ hæ? nå ja?  Det gjorde jeg også.

Som de fleste har fått med seg er kronen svak om dagen.  Faktisk svakere enn den har vært noen gang, spesielt mot Euro.  Og reiselivsnæringen er en eksportnæring.  Hvilket vil si at næringen bør gni seg skikkelig i hendene som alle andre eksportnæringer.  Det blir nemlig veldig mye billigere for utlendinger å kjøpe norske varer, inklusive det norsk reiseliv produserer.  For å gi et eksempel:

La oss anta at en ferie i Norge koster 10.000 kroner.

Med kursen som var 1.juli 2008 (8,00) vil en person som betaler med Euro måtte betale
1.250 € for ferien i Norge.

Med kursen som er i dag (9,40), vil personen måtte betale
1.064 € for den samme ferien, eller 15% mindre

Og det klarer reiselivsnæringen faktisk å lage til et problem.  At det dyre ferielandet Norge er blitt 15% billigere for utlendinger fra Euroland.

Jaggu.

Hva problemet er?  Jo, det er blitt dyrere å markedsføre Norge ute i verden.  For det er selvsagt å ligne med import.  Det blir dyrere når kronen svekkes.  På samme måte som det blir dyrere for nordmenn å feriere i utlandet.  Slik at flere av dem kanskje ferierer i Norge i stedet.

Akk!! For et skrekkscenario en svak krone er for reiselivsnæringen, dere!

Det NHO reiseliv er ute etter, er 60 millioner i markedsføringsstøtte.  Til det har jeg i grunn bare en kommentar:  Om ikke reiselivsnæringen klarer å finne penger til markedsføring i en situasjon da utsiktene er at det blir 15% billigere å feriere i Norge, da kommer de aldri til å finne pengene til det.

Jeg håper de blir ledd ut av Finansministerens kontor.

Are Slettan kommenterer denne saken også.

1. Omtrent 8 minutter ut i sendingen

No related posts.

Praktiseringa av frontfagsmodellen frå 90-talet skal ikkje gjenopplivast. Industri er viktig, men ikkje meir høgverdig enn andre næringar – heller ikkje i ein global økonomi i krise.

Nå handler ikke dette om høyverdighet, men om konkurranseevne. Det er konkurranseutsatt sektor (k-sektor) som er avhengig av ekstern konkurranseevne. Om så lønningene i skjermet sektor (s-sektor), som ikke møter konkurranse, stiger mer enn lønningene i k-sektor, så vil k-sektor miste kompetanse til s-sektor, eller måtte sette opp lønningene for å holde på den. Da mister k-sektor konkurranseevne.

Forøvrig vil jeg mene at vi her finner noe av forklaringen på tesen til Folkestad om at funksjonærlønningene stiger mer enn industriarbeiderlønningene. Det kommer av at k-sektor konkurrerer med s-sektor om den arbeidskraften. Dermed biter Folkestads resonnering seg selv i halen.

Folkestad sier videre

Ein hovudtrend i norsk arbeidsliv er at det relativt sett har blitt færre tilsette i industrien. Handlingsregelen for innfasing av oljepengar forsterkar denne utviklinga.

Dette har Folkestad selvsagt rett i. Innfasing av oljemilliarder betyr at vi, i hvert fall for en stund, kan gi helt f… i k-sektor og stort sett klippe håret på hverandre og kose oss med en stor offentlig sektor. Men ein skigard kan’kje var evig, og da kan vi brått ha stilt oss så vi ikke har noe særlig igjen til å skaffe oss eksportinntekter. Som det er kjekt for oss å ha. Siden vi er et lite land der det er så kaldt og vi er så få at vi ikke klarer å produsere det vi trenger. Vi må importere det. Skal man importere, må man eksportere for å få betalt for alle matvarer, biler, komfyrer, klær, sko og så videre, som vi altså svært gjerne vil ha.

Og hva har så skjedd med Kongerikets handelsbalanse de siste årene, mens vi har kost oss og levd i sus og dus? Følgende har skjedd, i følge SSB, målt i faste 2000 kroner:

Som figuren viser går det nedover med handelsbalansen, enten du måler den med eller uten olje. Det kommer av at mens importen har økt med 44%, har eksport ex Olje og gass økt med 22% og Olje og gass er blitt redusert med 7%. Dermed reduseres handelsbalansen kraftig. Ex Olje og gass er underskuddet på 174 mrd. i 2007, mens det var på 66 mrd. i 2000. Jepp. Underskuddet. Inklusive Olje og gass har Norge selvsagt overskudd, men det er halvert fra 2000 til 2007.

Skjermet sektor er nemlig i ferd med å utkonkurrere konkurranseutsatt sektor. Den utviklingen ønsker Unio-lederen at skal fortsette, og i krisetider vil det nok bety eskalere, tenker jeg. Så lenge han ikke ønsker å ta hensyn til de utsatte industriarbeiderne i industrien, så blir jo det effekten.

Så en kommentar til slutt. Folkestad sier følgende:

Dei fleste erkjenner dessutan at næringslivet er avhengig av kunnskap, kompetanse og helsetenester – oftast levert av det offentlege.

Hva er det egentlig vi har kunnskap og kompetanse på i Norge? Først og fremst på olje, gass og prosessindustri. Den kompetansen er altså ikke først og fremst levert av det offentlige, men av oljeindustri og prosesssindustri. Det er det vi kan her i Norge.

Så når olje og gass tar slutt, når prosessindustrien er utkonkurrert: hva skal skaffe oss penger til alle de varene vi importerer da? Hårklipp og offentlig sektor kommer ikke til å gjøre det.

Planen var å gjøre denne posten grundigere og mer gjennomtenkt. Den har vært på trappene siden jeg leste Folkestads kommentar. Men siden jeg ikke er frisk, overlater jeg (håpefullt) til kommentator-korpset å utdype.

Related posts:

1. Streik i offentlig sektor
2. Dårlig planlegging i offentlig sektor
3. En aktiv offentlig sektor – når og hvorfor

Kreditttilsynet sier, i følge DN:

“I et brev til styret i meglerhuset Car asa skriver Kredittilsynet at de nye styremedlemmene har ingen eller meget begrenset erfaring knyttet til markedet for finansielle instrumenter. “

Kredittilsynet mener altså at man bør ha finanskompetanse for å sitte i styret i et meglerhus. Du verden! Er ikke finans noe alle kan? Trenger man virkelig spesialkompetanse for å plassere hundrevis av millioner i verdipapirer? Eller for å sitte i styret i et meglerhus, som kjøper og selger de samme verdipapirene? Du verden, igjen! Hvor skal dette ende? Skal vi kreve at de som styrer faktisk har peiling nå, eller?

No related posts.

Norge er et samfunn tuftet på en likhetstanke. Selv om vi ikke trenger å gjøre mer enn å se oss omkring for å se at vi ikke er så veldig like. Derfor blir det forutsigbart brudulje når ledere i norske bedrifter tjener mye penger. Det spiller ingen rolle at norske ledere i internasjonal sammenheng ikke tjener mye i det hele tatt, det norske folk er ikke begeistrent for norske ledere som tjener mange millioner.

I denne opsjonssaken er det vanskelig å skille skitt fra kanel etterhvert. Ikke har jeg forlest meg på saken heller, jeg har være i solid feriemodus. Så detaljene har jeg ikke svart belte i. Men det er en salig røre av aksjelov, hva styret har fullmakt til, hva største eier ønsker, hvem som har utredet hva, og hvem som er fadder til hvem sine barn. Resultatet er så langt

• En avgått styreformann. I realiteten sparket av en av eierne, riktignok den største, men styrets formann er ikke avsatt av generalforsamlingen. Han trekker seg frivillig, men det er jo bare på papiret.
• Reiten og resten av ledelsen i Hydro reduserer gevinsten frivillig, med fra 30% til 50% (i Reitens tilfelle).
• Resten av Styret i Hydro overlever. I hvert fall foreløpig.

Hva som så kommer til å skje, er vanskelig å si, men det ser på nåværende tidspunkt ut til at vi står igjen med en stk. syndebukk, Jan Reinås.

Da kan man gjøre seg noen tanker.

Nivå på lederlønninger

Ledere tjener mer penger enn andre, og de tjener gjerne mer jo større verdier de forvalter og jo mer penger selskapet tjener. Slik er det ganske enkelt fordi ledere har en markedsverdi. Ledere er en knapp ressurs, og betalingen for innsatsen deres avgjøres av markedet.

men…

Hvem har lov til å tjene mye i Norge?

For meg ser det ut til å være enten Lotto-millionærer eller idrettsutøvere. Ingen blir annet en glade når en dame vinner 26 millioner i lotto, altså med eneste innsats å krysse av 7 tall på en kupong. Ingen leer et øyelokk når John Carew, Ole Gunnar Solskjær eller Kjetil Andre Aamodt tjener massevis av penger. De har jo et kult talent må vite. Med ledere av milliardbedrifter stiller det seg annerledes. De bør helt bare tjene litt mer enn gutta på gulvet.

men…

Lønn er en ting, opsjoner noe annet

Opsjoner på aksjekursen er ofte ikke et spesielt godt virkemiddel om du ønsker å måle spesifikk effekt av ledernes innsats. I Hydros tilfelle kan neppe ledelsen tilskriveshovedansvaret for aksjekursen. Det skulle ha gjort fryktelig mye veldig galt for at Hydro-kursen ikke skulle ha steget. Stigningen skyldes råvarepriser, internasjonale konjunkturer og i mye mindre grad noe Reiten og de andre har gjort. Dermed blir de upresise som mål for god ledelse.

og derfor er…

Bonus bedre enn opsjoner

fordi en bonusavtale kan knyttes til spesifikke lønnsomhetsmål knyttet til noe der lederen kan resultatmåles, fordi ledelsen faktisk kan påvirke. For at en insentiv skal fungere må det være målrettet og målbart hva lederens innsats faktisk betyr. Reiten bør ikke få bonus om oljeprisen stiger. Den har han ingen påvirkning på. Derimot bør han få bonus om han har sørget for atHydro er godt posisjonert når oljeprisen begynner å stige.

men..

Det som ble gjort opp var allerede inngåtte avtaler

mellom Styret og ledelsen i Hydro. Styret i Hydro har gjennom flere år, uten å klubbes ned av Generalforsamlingen, gitt opsjoner som insentiv til ledelsen. Når Staten så vedtar at den typen avtaler skal opphøre i selskaper der Staten har en betydelig eierandel, kan man ikke dermed ved et pennestrøk annulere allerede inngåtte og juridisk bindende avtaler. Staten som eier må selvsagt forholde seg til slike avtaler og dessuten til aksjeloven. Dermed ble avtalene gjort opp før tiden. Som noen har beregnet seg frem til verdien av. Som noen (jeg husker ikke hvem i farten) har kontrollregnet og uttalt at representerer opsjonenes markedsverdi. Her er det noen problematiske forhold. Sannsynligvis er avtalen gunstigere enn den opprinnelige. Blant annet har ikke lederne i Hydro lenger arbeidsplikt eller plikt til å investere deler av gevinsten i Hydro-aksjer. Det er kritikkverdig – den plikten burde vært opprettholdt.

og dermed kom….

BAHR-rapporten

Som sier at Styret ikke hadde fullmakt til å vedta dette, men skulle ha gått til Generalforsamlingen. I tillegg sier de at Reiten selv var med på å igangsette saksbehandling av saken. Det er i så fall alvorlig, for han ville jo være soleklart inhabil. Selv benekter han visstnok dette, og ikke vet jeg. I hvert fall førte denne rapporten til Reinås avgang og til sist at Reiten og de andre sa fra seg deler av gevinsten.

og så kommer det atter…

Politikere på banen

Nå ser selv Åslaug Haga, Reitens partifelle, ut til å ville ha hodet hans på et fat. “De aller fleste ser at Reitens omdømme nok er svekket. Jeg er like imot opsjoner enten Reiten får 28 millioner eller 20 millioner. Sånn sett er ikke vi fornøyd med det som har skjedd”, sier Haga til NRK. Hun og andre ser selvsagt da bort fra at dette er allerede inngåtte avtaler. “Reiten har ved å ta imot denne typen uhørt berikelse kommet i et svært dårlig lys i folks øyne”, sier Audun Lysbakken.

Og sånn går no dagan….

Selv om faktum er at dette er allerede inngåtte avtaler. Selv om Staten har vært største eier med adgang til Generalforsamlingen i alle de årene Styret har delt ut opsjoner. Selv om Staten kunne ha kastet Styret for lenge siden om de mente dette var så ille at det ikke var til å leve med. Enten er de så dårlig informert at det ikke slo den at opsjoner på en aksje som stiger gir gevinst, eller så har de som strutsen stukket hodet i sanden og håpet det ville gå over. Jeg har forstått det dithen at det er opsjonene for 2005 og 2006 som er mest problematiske, fordi Staten, ved den rødgrønne regjeringen da hadde signalisert at den ikke ville ha opsjonsavtaler i selskaper der Staten er stor eier. Det er selvsagt en relevant problemstilling, men Staten kunne i så fall ha stoppet det for lenge siden.

og dermed er det ikke annet å si enn at ….

Statens eiermakt og bruken av den er problematisk. Vi snakker om styring av milliardbedrifter her, styringen av slike, inklusive avlønningen av deres ledere kan ikke være noe som endres med de grillene som til enhver tid er inne i hodene til politikere. Skiftende regimer ved roret i Regjeringskvartalet og på Stortinget resulterer i direkte inngripen i styringen av bedriftene. Og i dette tilfellet har faktisk en av eierne, ved Jan Terje Andersen i Næringsdepartementet avsatt styreformannen, og det er i følge aksjeloven slett ikke noe EN eier i et aksjeselskap kan gjør, det skal gjøres av Generalforsamlingen. Slik er Kongeriket Norges lov faktisk skrevet.

Så dette har rett og slett minst å gjøre med hvorvidt Reiten er grådig eller ikke, og om han har gjort en god jobb eller ikke. Dette handler om at noen politikere ikke har fulgt spillereglene. Det er fair enough at gjeldende regime ikke ønsker opsjoner, men det betyr ikke at de kan annulere inngåtte avtaler.

Dermed mener jeg at selv om aspekter ved oppgjøret (ingen arbeidsplikt, ikke krav om kjøp av aksjer, hvem som igangsatte hva etc) kan diskuteres. Men prinsippet må være at man står ved allerede inngåtte avtaler. Noe annet blir urimelig. Og de aspektene som kan og bør diskuteres og løses på skikkelig vis i selskapets styrende organer.

Ikke av PR-kåte politikere som finner en betimelig sak det er greit å sparke i gang valgkampen med.

(Eventuelle faktisk feil i skrivelsen kan tilskrives hjernens feriedvale.)

Reinås versjon av hva regjeringen visst og sa i Nettavisen.

Stavrum om BA-HR rapporten.

No related posts.

Men hvor blir det av pengene? For implisitt vil det da være slik at norske kraftselskaper fakturerer kundene for CO2-kostnader, uten at de selv pålegges CO2-avgift på produksjonen av den kraften de selger. Noe av det samme skjedde i Europa for noen år siden. Da ble kraftprodusentene gitt gratis kvoter av myndighetene, og fakturerte forbrukerne for en kostnad de ikke selv hadde. Resultatet ble det som kan karakteriseres som superprofitt i kraftselskapenes bøker.

Og det er kanskje ikke så hensiktsmessig. Pengene som belastes norske forbrukere kunne f.eks. brukes til å forske på alternative energiformer og rensing av utslipp. Men det vil ikke norske kraftselskaper ha insentiver til, for de produserer jo ikke-forurensende kraft i utgangspunktet.

Jeg tror det må bli slik at all produksjon av energi må pålegges CO2-avgift, enten den forurenser eller ikke. For prisen på elektrisk strøm vil være den samme, uansett hvordan og av hva den produseres. Pengene får settes i et fond av et eller annet slag, og brukes til det formål å minske utslipp på andre områder eller i andre land. Det er bedre enn alternativet, som enten er å la superprofitten ligge i kraftselskapenes bøker eller å øke skattleggingen av kraftselskapene, og dermed fort se pengene forsvinne inn i det store statskasse-sluket.

No related posts.

“Vårt standpunkt om å ikke endre skatteregelen står fast. Vi stiller oss tvilende til hvilken effekt dette vil ha for sykefraværet. Dessuten vil det være uheldig for hele skattesystemet hvis man unntar ulike naturalytelser for skatt. Det er mange gode formål som kunne ønske spesialbehandling i skattesystemet. Men det er viktig av hensyn til å ha et enkelt og rettferdig skattesystem at vi er kritisk slike nye unntak.”

Det som ser ut til å ha gått Regjeringen hus forbi her er at dette er noe annet enn andre frynsegoder som fri bil, fri telefon, og fri avis etc. Det er ordninger som stort sett kun er til fordel for den enkelte. Behandling betalt av arbeidsgiver derimot, er til fordel for mange flere enn den enkelte, personlige skatteyter:

* Samfunnet sparer penger i form av lavere utgifter til sykelønn
* Arbeidsgivere sparer penger i form av kostnader til vikarer mens ansatte er sykemeldte
* Og selvsagt er det til fordel for den ansatte, ettersom tilgjengelig behandling kan være uaktuell dersom han/hun må betale selv

Og går det ut over noen? Du kan sikkert argumentere for at de som har dette betalt av arbeidsgiver kommer først i køen og til behandling. Du kan sikkert argumentere med at fyttirakker’n, det er urettferdig det. Men samfunnsøkonomisk er det vanskelig åse mange ulempene. Det er et fornuftig tiltak på de fleste vis.

Om du ikke får magesår av at noen får noe ikke du får, da. Og det er det jo en del som får i landet der misunnelsen beviselig er sterkere enn seksualdriften. Vi får huske at det tross alt er urettferdig at ikke alle får like mye vondt i ryggen også. At noen som forfordeles med mer vondt i ryggen enn andre også skal få fordel av at arbeidsgiver betaler for det, det er jo grovt urettferdig. Spesielt ettersom de fleste av dem er toppskatteytere og dermed bidrar ved å betale høyere skatt i utgangspunktet. Det MÅ da være slik at alle får like vondt i ryggen og vente like lenge i kø, og dessuten bør alle tjene akkurat like mye. Noe annet tar seg ikke ut i et anstendig likhetssamfunn.

Forvirrende? Jepp, det synes jeg også, men så er jo jeg bare en skarve økonom.

Related posts:

1. Arbeidsgiver betaler avis?
2. Skattesmell for gode samfunnsøkonomiske tiltak

Artikkelen siterer en kilde nær Yunus:

“Aller helst bør Telenor gir fra seg eierandelene gratis. Og husk, Yunus eier ikke noe selv. Dette er en bank eid av de fattige. Dette er en sak som er svart-hvit og krystallklar, sier kilden”

Jeg vil tro at denne saken ikke er like svart-hvit og krystallklar for alle. Den kan ikke være krystallklart og svart-hvitt for eierne til Telenor, som neppe vil kunne godta at man gir fra seg eierandeler verdt mange milliarder kroner, gratis. Siden 1996 har Telenor båret risiko, og vært garantist for store långivere (noe Grameen har akseptert). Da kan det ikke forventes at selskapet skal gi bort den verdiutviklingen som har vært i perioden. Å gi fra seg aksjene til under markedspris er neppe aktuelt.

Er det dette Yunus og Grameen virkelig venter, vil jeg tro at internasjonale, profesjonelle investorer bør sky dem som samarbeidspartner i fremtiden. Du kan ikke både ville ha profesjonelle investorer som samarbeidspartnere OG si at de skal gi fra seg den verdien som er bygd opp, mens de har båret risikoen og vært garantist for långivere, når det beviselig har gått godt. Jeg antar at Grameen ikke hadde tatt Telenors tap dersom det hadde gått galt.

Dette kan godt ha vært en vellykket PR-strategi på kort sikt (jeg tror Telenor kommer til å gi slipp på aksjene), men på lang sikt kan det fort vise seg som en meget mislykket strategi.

Related posts:

1. Gordon Gekko vs. Mahatma Gandhi

Saken er altså at Telenor har bygget opp et mobil-selskap i Bangladesh sammen med Yunus og Grameen Bank. Telenor har en eierandel på 62% mens Grameen Bank har en eierandel på 38%. Hele selskapet var et eksperiment der Telenors teknologi, Grameen banks kjennskap til og stilling på landsbygda i Banglasesh ble kombinert, i noe som har resultert i et selskap som nå er verdt omtrent 20 milliarder. Jeg har ikke fått med meg alle detaljene, skal jeg innrømme. Men det jeg har fått med meg er at selskapet er en braksuksess i bedriftsøkonomiske termer.

Og ifølge Yunus er det en intensjonsavtale mellom partene at Telenor skal selge seg ned. Først sa Telenor at nei, noen slik avtale fantes ikke. Men så måtte de krype til korset og innrømme at joda, det finnes en slik avtale. Og igjen har Telenor og Baksaas rotet til det PR-messige. De står der med rødmende fjes og stotrende forklaringer, men motparten bruker Nobel-foredraget sitt til å fortelle hvor skapet skal stå. Det er ikke tvil om hvem som har det moralske overtaket i publikums øyne, og det er ikke Gordon Baksaas Gekko, for å si det slik.

Men, og det er et men her. Yunus og Grameen bank må nesten bestemme seg for om de vil samarbeide med kommersielle aktører. Sannsynligvis hadde ikke prosjektet vært mulig uten den kapital og kompetanse som kom med Telenor. At det så ble en suksess-historie er bare noe man vet nå i ettertid med fasit i hånden. Det kunne ha gått den veien høna sparker også. Og kommersielle aktører driver ikke med u-hjelp, de driver med forretninger, selv når de bygger opp mobil-virksomhet i u-land. Kommersielle aktører vil ikke gjøre det, de vil ikke ta den risikoen, om det er slik at de ikke vil ha moralsk eller faktisk rett til å tjene penger på det. Og det vet nok Yunus også, professor i økonomi som han jo er.

Yunus har uttalt at han ikke ser noen grunn til å ikke kreve rente, selv om låntakerne hans er fattige. De trenger tilgang til kreditt, men ikke gratis kreditt. Det ville være som u-hjelp, sier han, og han er opptatt av at dette er små forretningsdrivende som bare trenger inngangsbiletten til kommersiell virksomhet, og det er kreditt på levelige vilkår.

Telenor har bidratt med den risikokapital og kompetanse som har gjort det mulig å få Grameen phone til å fly. Grameen selv hadde ikke klart å løfte det. Grunnen til at det er snakk om denne intensjonsavtalen nå, er selvsagt at Yunus heller vil at de fattige eierne av Grameen Bank skal ha pengene, enn at storkapitalen ved Telenor skal ha dem. Forståelig nok, og et budskap det er lett å selge. Det er bare det at om Yunus ønsker risikokapital og kompetanse fra private bedrifter, så må han finne seg i at premissene for det er at selskapene forventer og skal tjene penger. Eventuelt får han stille opp avtalevilkårene sine, slik at selskapene kan ta stilling til om de er med på de premissene. Det kan Yunus fort finne ut at de ikke er, og da er det som gjenstår det han ikke ønsker; u-hjelp.

I denne kampen er det litt vanskelig å se hvem som er David og hvem som er Goliat. Det kommer helt an på perspektivet. Yunus har åpenbart det moralske overtaket. Men jeg tror han skal være litt forsiktig med retorikken. For han trenger kommersielle bedrifter som er villige til å ta risiko. For å skape virkelig store endringer og forbedrede muligheter, er ikke mikrokreditt nok. Det må risiko-kapital inn. Og den kapitalen forventer avkastning, og høyt avkastning, siden risikoen er stor. Den er ikke Yunus og Grameen Bank tjent med å støte fra seg.

Men jeg misunner ikke Baksaas. Han har en formidabel motpart i Yunus. Her kunne strengt tatt ikke Baksaas vinne, spesielt ikke med bakgrunn i denne høstens oppslag om hans lønns- og opsjonsavtaler. Mot ham står en Nobelprisvinner som har brukt mesteparten av livet på å gi muligheter til fattige mennesker, muligheter de ellers ikke hadde fått. Nobelprisen er fullt fortjent den.

Men jeg er ikke sikker på at Telenor og Baksaas dermed bør få en kaktus. De har bidratt til det samme, selv om deres mål har vært å tjene penger. Du kan ikke ha kommersielle bedrifter som samarbeidspartnere om de ikke får lov til det. Da må du sitte og vente på u-hjelp fra Erik Solheim og andre utviklingsministre. Og det kan ta vinter og vår, og det kan ha mye dårligere sjanser til å lykkes. Det tror jeg Muhammad Yunus vet, om han tenker seg om.

Når det gjelder mikrofinans, kan Tiqui mye mer om det enn jeg gjør. Jeg anbefaler å lese det hun har skrevet om emnet.

Related posts:

1. Yunus vs. Telenor igjen
2. Gordon Gekko og filmen Wall Street

Om du vil ha Baksaas til å lede Telenor, tror jeg ikke det nytter å si til ham at Jens tjener så og så mye, og derfor får du en krone mindre. Da vil han finne seg en annen arbeidsgiver. Det kan vi være moralsk forarget over til vi blir blå i ansiktet. Men slik er det. Lederlønninger fastsettes i et marked. Statministerens lønn gjør det ikke. Det er en stilling som avlønnes basert på helt andre mekanismer. Du velges, og så tar du det vervet. Lønnen din er statsregulert.

Her har dermed Kristin Halvorsen valget mellom å få de beste lederne, og de tjener som regel mer enn Jens, eller mindre gode ledere, som tjener mindre enn Jens.

Jeg vet hva jeg vil ha – og det er gode ledere som tjener om nødvendig 5 ganger så mye som Jens.

Når det gjelder opsjonsavtaler derimot, så tror jeg ikke det nødvendigvis gir bedre ledere. For en leder med opsjonsavtale har ingen risiko. Sitter han derimot på aksjer, så har han risiko på linje med eierne. Da er det på en helt annen måte en spore til å jobbe for bedre lønnsomhet for bedriften. Så gi dem nå heller aksjer med rabatt, om noe. Eller en bonusavtale basert på forhåndsdefinerte, høye krav til bedring av styring og lønnsomhet. Og det må være målbart slik at det kan knyttes til selskaps-spesifikke ting og ikke bare at markedet generelt går.

Avlønning handler ikke bare om ansvar og rettferdighet, lang der i fra. Det handler om tilbud og etterspørsel. Såpass innsikt var det å håpe at en finansminister har. Men det var for mye forlangt.

Og da får jeg vel pepper i dag også, tenker jeg ) Snart kalles jeg vel rent ut for en blåblogger. Men noen synes de er morsommere enn rødbloggere, så det får jeg heller leve med.

Related posts:

1. Næringslivsfeminiser er ikke som andre feminister
2. Spilleautomater i statlig regi er ikke avhengighetsskapende