Men, artikkelen lister en rekke problemstillinger som norske kvinner nok har til felles med amerikanske kvinner:

Kvinner lever lenger, tjener mindre og tar lengere avbrudd fra arbeidslivet spesielt når de får barn. Kvinner har mindre formue enn menn. Kvinner blir ofte sittende i en vanskelig situasjon etter skilsmisse.

Artikkelen hevder at forskning viser at kvinner har lavere selvtillit når det gjelder finansielle problemstillinger enn menn.

“Research has shown that women, even professional women with good jobs and successful careers, tend to be less financially literate than men,” said Annamaria Lusardi, an economics professor at Dartmouth College who has studied the issue. “The gap in financial literacy between women and men is large not only among older people, or those 50 and older, but also among young adults, an age group where women are more likely to have a college degree than men.”

Artikkelen hevder videre at dette kan skyldes ikke bare mangel på kunnskap, men rett og slett mangel på interesse. Kvinner synes rett og slett ikke penger, sparing og investeringer er like interessant som menn gjør. I følge en undersøkelse fra 2007 finner kvinner investeringsbeslutninger stressende, vanskelig og tidskrevende. Det betyr imidlertid i9kke at kvinner har mindre suksess med investeringene sine. Kvinner er mer forsiktige, tar mindre risiko og innser sin egen mangel på kunnskap.

“One reason that women might be better financial decision makers, despite displaying, in general, lower literacy than men, is that women know what they do not know,” said Professor Lusardi, who is director of the Rand Financial Literacy Center.

Min påstand er at kvinner tar vesentlig større risiko enn de er bevisst på at de gjør. Kvinner tar for eksempel risiko i forhold til sin egen pensjon når de jobber deltid eller ikke i det hele tatt mens de har små barn. Beklageligvis ser dette ut til å være konsekvenser som kvinner ikke er bevisste på i det beslutningene fattes. Ikke dermed sagt at det å være hjemme med barn eller jobbe deltid ikke kan være det rette valget for den enkelte, men det er valg som har konsekvenser.

Pensjon

Kvinner kommer til å bli fremtidens minstepensjonister, også. Pensjonsrettigheter er knyttet til lønnsarbeide, og fravær fra arbeidsmarkedet vil dermed føre til lavere pensjon. Særlig gjelder dette for kvinner med lang utdannelse som velger deltid/å være hjemmeværende. Siden besteårsregelen ble fjernet betyr det at det blir svært vanskelig å opparbeide seg fulle rettigheter.

Tallene for 2003 viser at 50% av kvinnelige pensjonister er minstepensjonister, mot bare 10% av mannlige pensjonister. Dette er selvsagt tall som vil bedre seg ettersom etterkrigsgenerasjonen blir pensjonister. Kvinners yrkesdeltakelse er vesentlig høyere i dag enn før. Men dette er likevel en problemstilling for fremtiden, siden kvinner fortsatt har en betydelig større andel deltidsarbeide og kanskje også lengere utdannelse. De vil i mindre grad enn menn opparbeide seg fulle pensjonsrettigheter.

Arbeidet adler pensjonisten, men mannlige sådanne i større grad enn kvinnelige, altså.

Inntekt
Basert på tall fra 2003 var heltidsansate kvinners lønn 86% av menns. Hva denne forskjellen skyldes har vært diskutert oppad stolper og nedad vegger. Kvinner jobber i større grad i offentlig sektor (lavere risiko) og de jobber mer deltid slik at de sakker akterut i inntekt gjennom livsløpet. Andre forklaringer er at typiske kvinneyrker verdsettes lavere enn typiske mannsyrker. Og det er en betydelig kjønnsdeling i det norske arbeidsmarkedet.

Ser vi på kvinners bruttolønn totalt, er denne 61% av menns. Forskjellen skyldes at kvinner oftere arbeider deltid eller ikke er yrkesaktive og at flere kvinner er minstepensjonister. Dersom vi tar høyde for at noen menn tjener veldig mye og drar opp gjennomsnittsinntekten¹ har kvinner en bruttoinntekt på 65% av menn.

Formue
Menn eier mer enn kvinner. I følge SSB og tall for 2001 er forskjellene store. Artikkelen til SSB heter “Kvinner eier leiligheter – menn eier alt annet”. Menn eier:

• 90% av fritidsbåtene
• 75% av alle motorkjøretøyer
• 80% av alle campingvogner
• 80% av verdipapirer registrert i VPS
• 63% av formuen i aksjefond
• 56% av bankinnskudd
• 75% av eiendom i utlandet

Likningstall for 2008, korrigert for forskjellen mellom likningsverdi og virkelig verdi på fast eiendom, viser at kvinner i gjennomsnitt har 60% av menns formue. Kvinner har 53% av mennes bruttoformue, men samtidig 42% av menns gjeld, og kvinners netto formue er dermed 61% av menns.

Fordelingen av formue er altså et speilbilde av fordelingen av inntekt.

I sum betyr dette at kvinner tar risiko så det holder, enten de tror det eller ei.

Storebrand har en artikkel om det på Penger og pensjon. De oppfordrer kvinner til å ta kontroll:

Min erfaring er at mannen er ”finansminister” i de fleste familier, og tar hånd om større økonomiske vurderinger som lån, sparing og forsikring. Kvinnen er gjerne ”økonomisjef” og tar seg av den daglige økonomien som innkjøp, regningsbetaling og lignende.

Et tips til kvinner er at de viser mer interesse for de store økonomiske beslutningene. Har du god oversikt over familiens økonomi, blir det også lettere å ha en formening om hva man skal leve av som pensjonist. Er det mørke utsikter til en romslig pensjonstilværelse, kan du ta noen grep allerede i dag.

Jeg deler oppfordringen om å ta kontroll. Du trenger ikke gjøre det gjennom Storebrand, selvsagt, men gjør det. For de valgene som tas i dag, får konsekvenser langt inn i fremtiden. Fremtiden er et usikkert sted – godt gift i dag kan betyr dårlig råd etter skilsmisse om noen år. Eller en pensjonstilværelse med lave inntekter. Kvinner bør være opptatte av de store beslutningene og ha et bevisst forhold til å sikre sin egen fremtid.

Også publisert i Iskwews Hjørne på www.

1. Bruker median i stedet for gjennomsnitt: Median – den midterste personens inntekt

Related posts:

1. Fremtidens minstepensjonister

Mange har sikkert fått med seg at Anne Enger og Kristina Hjullum Hagen har gitt ut boken “Den lille forskjellen” denne uken.  Boken handler om lønn, likestilling og individuelle valg.

Hovedpoenget, slik jeg har forstått det, er at etter 40 år med likestillingskamp er det fortsatt slik at kvinner gjør valg som gjør at de

• sakker akterut i arbeidslivet
• fortsatt tjener betydelig mindre enn menn
• fortsatt vil være fremtidens fattigste pensjonister

Poenget er at mange kvinner til fulle benytter seg av de velferdsgodene som kvinnebevegelsen har kjempet frem.  De utdanner seg, i større grad enn menn, selv om de velger tradisjonelt.  De tar lange mamma-permisjoner, og jobber ofte deltid mens de har små barn.  Konsekvensene er at kvinner ikke opparbeider verken ansennitet, lønn eller pensjonsrettigheter i samme grad som menn.

Debatten på Redaksjon1 på torsdag med utgangspunkt i boken var interessant.  Interessant fordi flere av debattantene hurtig vinklet det over i at det å gjøre slike valg har gevinster.  I form av bedre kontakt med barn og så videre.  Det er selvsagt helt riktig, men det er ikke poenget til Enger og Hagen.  Poenget deres er at slike valg har konsekvenser.  Altså; det er fortsatt ikke slik at man får i pose og sekk.  Hvorfor ikke?

Den kompetansen man får ved å utdanne seg, forvitrer om den ikke brukes og utvikles.  Det er ikke slik at den kompetansen du en gang hadde er like mye verdi som da kunnskapen var fersk.  Den må brukes og ny kompetanse på tilføres.  Etter mange år som hjemmeværende eller deltidsarbeidende er ikke kompetansen det den en gang var.  I tillegg mangler man erfaring.  Da sakker hun akterut i arbeidslivet.

Deltidsarbeidende har aldri vært lønnsvinnere.  Hovedgrunnen til at kvinner fortsatt tjener ca. 85% av det menn tjener er følgende

• menn har betydelig mer kapitalinntekter
• kvinner jobber deltid i betydelig større grad enn menn

Budstikka har en artikkel i dag om hvordan dette er i Asker og Bærum.  Bare en norsk kommune (Sola) har større lønnsforskjeller enn Bærum.  Kvinner i Bærum tjener litt i overkant av halvparten av menn, og kvinners lønn øker mindre enn menns.  Det kommer av at et betydelig antall kvinner i Bærum er hjemmeværende eller jobber deltid.  Dessuten har gjennomsnittsmannen i Bærum store kapitalinntekter, noe kvinner ikke har.

I en kronikk i Dagsavisen sier Nina Amble ved Arbeidsforskningsinstituttet følgende:

«Den rosa drømmen» eller «kjærlighetsprosjektet», fire barn og deltid, bli forsørget, lever i beste velgående. På 8. mars er det vanskelig å forsvare det kvinner i vest tar ut som valget «å gå hjemme», på deltid, når veksten det krever her må arbeides fram av kvinner i sør og øst.

Hun mener at strategien for likestillingsprosjektet er endret fra å kreve plass i mannsdominerte yrker, til å kreve heving av lønn i kvinneyrker.  Og at den strategien har slått feil; kvinner er lønnsmessig parkert.  Dessuten ser det ikke ut til at kvinner lenger ser det som et likestillingsprosjekt å kunne forsørge seg selv.  Det vil kreve andre valg.

Et valg som går ut på å være hjemme med barn er et individuelt valg, som for den enkelte helt klart kan være det rette.  Jeg er tilhenger av at mennesker skal kunne gjøre de valgene som passer best for dem.  Men man skal være klar over at de valgene man gjør har konsekvenser.  I form av kompetanse som forvitrer, lønnsgap som ikke forsvinner og en fremtid som minstepensjonist.  Spesielt blir konsekvensene store dersom man dertil blir skilt, etter å ha være lenge hjemme med barn.  Da skal man forsørge seg selv, men har forvitret kompetanse og dårligere muligheter til å lykkes.

Dette er selvforsterkende.  Kvinner tjener mindre enn menn, og derfor er det mest lønnsomme valget at kvinnen er hjemme med barn.  Kvinner tar lengere foreldrepermisjon og jobber deltid i større grad enn menn, og sakker akterut lønnsmessig.  Dermed tar jobber kvinner enda mindre, og er inne i en selvforsterkende sirkel.

Mennesker gjør individuelle personlige valg.  Valgene har konsekvenser på lang sikt som ikke er like lette å overskue når man tar dem.  Det er Anne Engers poeng.  At disse valgene har andre og positive sider, er selvsagt viktig, men det endrer ikke konsekvensene.

Som Avil skriver i en tråd i dag:

Kan hende vil me om ti år syns det var galskap med offentlege økonomiske ordningar som stimulerte kvinner til lågare livslønn, svekka karrieremuligheter og låg pensjon?

Men vi er ikke der nå, og jeg synes dette er lite diskutert.  Slik sett er det bra at Anne Enger har skrevet boken sin.  Dette er viktig å få på dagsorden.

Pensjonsreformen som legger opp til at pensjon opparbeides gjennom hele livet, slår spesielt ille ut for kvinner med lang utdanning som også er hjemme med små barn i mange år.  De kommer neppe noen gang til å kunne opparbeide seg en pensjon til å leve av.  Til det vil de jobbe for få år.

Alle må ta de individuelle valgene som passer best for en selv, det være seg om det gjelder valg av utdannelse eller å være hjemme når barna er små, og gjerne lenger også (mange kvinner som ikke har små barn jobber også deltid).  Men når man tar de valgene, er det viktig å ha klart for seg hva konsekvensene vil bli.

Det er ikke mulig å få i pose og sekk.

Også publisert i 0803-bloggen.

Related posts:

1. Kvinner må bli mer opptatt av penger
2. Bør staten finansiere alle private valg?
3. Leksehjelp for å løse fremtidens fattigdomsproblem

Vi næringslivsfeminister egentlig er en gruppe som ingen er så begeistret for.  Bortsett fra næringslivet, da, ettersom vi jo leverer resultater.  Ellers hadde vi ikke vært der.  I næringslivet kan man nemlig i liten grad drive med sysselsettingstiltak.  Enten leverer du, eller så er du ikke der.  It’s a dog eat dog world.

Menn er ikke så begeistret for oss.  Vi konkurrerer med dem om de interessante jobbene.  Vi tenker som menn, og det kjenner ikke menn igjen som kvinnelig.  Dessuten kan vi fort ende opp med å tjene mer enn dem, og det liker de i hvert fall ikke.  Maskulinitet kontra femininitet ser i stor grad ut til å ha med lommeboken å gjøre.  Dessuten jobber vi like mye som dem, og har mindre tid til å være omsorgsarbeidere, i hvert fall for annet enn barn og katter.

Menns problemer med næringslivsfeminister er imidlertid mindre komplekse enn feministenes grunner til å ikke være begeistret for næringslivsfeministene.

Vi næringslivsfeminister er ikke så høylydte som andre feminister.  Til det jobber vi for mye.  Andre feminister ser ikke ut til å være så begeistret for det.  De ser nemlig ut til å mene at feminisme handler om 6-timers dag og å snakke om feminisme stort sett hele tiden.

Vi kalles litt foraktfullt for Gucci-feminister.  Selv pukker jeg imidlertid på at Armani lager de beste konseptene for næringslivsfeminister, og vil kalles Armani-feminist, om jeg nå skal kalles noe.

De fleste taleføre feminister tilhører venstresiden, og tanken ser ut til å være litt som den med kvinnelige prester.  Man er imot næringsliv, i grunn, men for kvinnelige næringslivsledere.  Dem vil man gjerne kvotere inn, selv om næringslivsfeministene selv helst ikke vil det.  Jeg tror imidlertid ikke venstresiden og venstresidens feminister egentlig ønsker næringslivet i seg selv, de bruker en If,then,else- funksjon som gjør at de ender opp med at kvinnelige ledere er kult.

Jeg er et ektefødt barn av feminismen, av feministene som sto på barrikadene i tidligere tider.  Jeg har fått omtrent alle de mulighetene jeg kunne tenke meg.  Vi næringslivsfeminister har realisert mange av parolene fra tidligere, mener jeg.  Men vi har måttet gjøre det på næringslivets premisser.  Det vil si at vi har prioritert jobben høyt.  Vi har tatt telefonen på lørdag formiddag, om den ringer.  Vi har flyttet ferien, ved behov.  Vi har jobbet overtid når det trengs.  Dessuten er vi fort blitt konservative. Selvsagt er vi preget av å tilbringe dagene i konkurranseutsatt sektor.

Vi har levd ut parolene, jobbet som en mann, stått lite på barrikadene og ikke lest nok feministisk litteratur.  Vi har et praktisk forhold til å realisere feminismens gamle krav.  Og forsøker ikke i stor nok grad å skape om terrenget etter kartet.  Vi er rett og slett ikke opptatt av 6-timers dag. Ettersom et konkurransedyktig næringsliv ikke vil være konkurransedyktig om alle jobber 6 timers dag.

I noen feminisme-debatter har det vært slått rimelig hardt ned på utsagn om at man nok ikke har følt seg så undertrykket.  At man ikke har møtt så mye motstand på veien.  Da er man lite solidarisk, for det første, og lite realistisk for det andre.  Man har bare ikke merket at man har vært kjønns-undertrykket  Og så tenker man som en mann.  Prioriterer jobben som en mann.  Kvinnelige ledere er verken ekte kvinner eller gode feminister.  Logikken er som følger

If (Næringsliv) – og det er en stor IF
Then (Kvinnelige næringslivsledere)
Else (Terrenget er feil, kartet er riktig)

Muligens utdyper jeg dette i noe mer begrunnet til 0803-bloggen.  I hvert fall har jeg statistikk på fil fra SSB.  Som jeg ikke rekker å gre gjennom på 1-2-3.  Men det er enda en uke til 8.mars.  Jeg håper jeg får tid, for 0803-bloggen er et veldig bra tiltak.

Jeg har bare så mye å gjøre på jobben.

Les om Nora som næringslivsfeminist hos Floken i nettet.

Related posts:

1. Smugling og andre fortredeligheter
2. Næringslivsledere bør ikke tjene mer enn statsministeren
3. Spilleautomater i statlig regi er ikke avhengighetsskapende

“PALE and haggard faces, lank and bony figures…boys of stunted growth, and others whose long meagre legs would hardly bear their stooping bodies.”

Dette skrev Charles Dickens på 1800-tallet om de forferdelige forholdene for barnearbeidere, og bidro i så måte til en lang rekke reguleringer når det gjaldt bruk av barn som arbeidskraft. Arbeidsgiverne syntes reguleringene gikk vel langt, blant annet krevde man legeattest før barn kunne brukes som arbeidskraft. De foreslo derfor at høyden kunne brukes for å avgjøre om et barn var gammelt nok til å arbeide.

For å undersøke dette, ble det gjort en stor undersøkelse av høyden til 10.000 barn. Denne undersøkelsen ble gjort for å avgjøre når barn kunne brukes som arbeidskraft. Det var en av de første avanserte statistiske studiene om sammenhengen mellom høyde og inntekstmuligheter. Senere studier har vist at jo høyere du her, jo mer penger tjener du, og det sier noe om samfunnets levestandard.

Charles Roberts, som gjorde studien i England i 1876 måtte skuffe tidens arbeidsgivere. Det lot seg ikke gjøre å bruke høyde som objektivt mål på når barn kunne brukes som arbeidskraft. For Roberts fant 8-åringer som var like høye som 13-åringer, og han fant gutter som var dobbelt så tunge som sine jevnaldrende. Variasjonen innenfor gruppene var svært store, og det å bruke en gjennomsnittsbetraktning ville være helt umulig. Robersts kunne si at gjennomsnittshøyden til 11-årige gutter var 133 cm, men ikke at en gutt på 133 cm var 11 år.

Men det er en sammenheng mellom høyde og inntekt. Den høyeste fjerdedelen av den amerikanske befolkningen tjener 9-10% mer enn den laveste fjerdedelen. Noen forskere mener dette skyldes psykologiske årsaker, som større selvtillit for de som er høye, mens andre mener det rett og slett skyldes at høye mennesker er smartere, i gjennomsnitt, og at høyde i stor grad har sammenheng med omsorg og næringsinntak som barn. Jo sunnere mat et barn spiser, jo høyere blir det.

Dermed: I land der gjennomsnittsinntekten er $4.000 per hode, er gutter i gjennomsnitt 145 cm. Der inntekten er $6.000 er de 149 cm. I India er 20-årige menn 1 cm høyere enn 40-årige menn. Men denne sammenhengene er ikke automatisk. For eksempel er ugandere både høyere og fattigere enn indere. Og dessuten er sammenhengen avtakende, ellers ville nordmenn ha vært mye høyere enn vi er.

Om to samfunn, med den sammen gjennomsnittsinntekten per hode, stiller seg opp ved siden av hverandre, vil det mest likestilte samfunnet ha den høyeste befolkningen i gjennomsnitt. For ekstra ressurser øker de fattiges høyde mer enn de rikes. De kan forklare hvorfor amerikanerne i løpet av 1800-tallet ble lavere. Ulikhetene i tilgang til ressurser økte nemlig som industrialiseringen fikk tak. Så mens gjennomsnittshøyden falt, økte gjennomsnittshøyden for studenter på Yale og Amherst fra 171 cm til 173 cm. De rike ble rikere OG høyere.

I India er ofte forskjellene størst innen familien. Mens menn i India har økende gjennomsnittshøyde, ser man ikke det samme blant kvinner. Det har med likestilling å gjøre. Kvinnene jobber mye og får dårligere mat enn mennene. Gjennomsnittshøyden for indiske menn stiger tre ganger som fort som gjennomsnittshøyden til indiske kvinner. Slik er det ikke i Afrika. Der har kvinnene en mer likestilt stilling.

Dermed viser det seg at de genetiske forskjellene mellom ulike folkegrupper betyr mye mindre enn forskjellene innad i folkegruppene. Barnebarna til amerikanske immigranter blir i gjennomsnitt like høye, uavhengig av hvor de kom fra. Det er næringsinntaket som har betydning, ikke hvem man er født som.

Slik at når jeg satte opp “Sørge for at han kommer seg uthvilt på skolen og at han spiser sunn mat“ som et punkt jeg har ansvar for når det gjelder Tigerungens skolegang, så er jeg definitivt inne på noe. Næringsinntaket er svært viktig for læring. Læring er viktig for fremtidens muligheter. James Tanner sier det slik, når han beskriver at variasjon i høyde “not a curve of God’s errors, but of everyones possibilities”.

I en artikkel i NYtimes beskriver forskerne Case og Paxton fra Princeton det slik:

All other things being equal, people who reach their growth potential in height, whether taller or smaller than average, are likelier to be smarter than those who don’t, probably because they benefited from optimal early development.

No related posts.

Det synes ikke jeg. Jeg synes nemlig at folk må ta ansvar for egne livsvalg. Vi har en fabelaktig gode i Norden, som er muligheten til å være hjemme med våre barn til de er ett år sponset av Staten. Å klare å fremstille det som noe som ikke er et gode, er ganske mentalt krevende, men Ulltveit-Moe klarer altså det. For det stopper kvinner fra å gjøre karriere.

Nei, det gjør ikke det. At man har en rettighet, betyr ikke at man må bruke den. Om kvinner ønsker å gå tilbake i jobb etter 3 måneder, så kan de gjøre det. Svangerskapspermisjonen er ikke påbudt, den er tilbudt. Det er en rettighet vi har, ikke noe vi må benytte oss av. Rettigheten er knyttet til muligheten av å være hjemme med barnet, det er ikke pengestøtte til hushjelp, nanny eller nye møbler. I motsetning til kontantstøtten, som i hovedsak er støtte til svarte dagmammaer.

Om man så velger å ikke bruke den rettigheten, så er det et personlig valg der staten ikke bør påta seg noe ansvar for det finansielle. Hva en kvinne og mann som får barn sammen velger å gjøre, er deres eget valg. Om de så velger å gå tilbake i jobb etter 3 uker, er det deres valg.

Å få barn er og skal være lik å forsake noe. Du kan ikke få alt. Ulltveit-Moe har rett i at krav om å ofre karriere når man får barn ikke rettes til menn på samme måte som til kvinner, men uansett kan man ikke få alt. Velger du karrieren, velger du samtidig bort tid med barn. Enten du er mann eller kvinne. Og det er og blir et personlig valg, med mindre du tar det så til yttergrensen at det blir et problem samfunnet må ta tak i. Det gjør det heldigvis som regel ikke.

Ulltveit-Moe sier:

“Mange tror de skal kunne jobbe fra halv ni til fire, deretter ha tid til barna og alt annet de har lyst til å drive med, og en karriere på toppen av alt. Slike forventninger er både naive og urealistiske. Må du gå fra jobben for å hente unger i barnehagen klokka fire, må du være villig til å jobbe om kvelden for å kompensere for det.”

Det har hun rett i, og det gjelder både kvinner og menn. Og det bør ikke bety at staten skal åpne lommeboken for å løfte det økonomiske ansvaret for slike personlige valg av foreldrene.

Ulltveit-Moes innspill minner meg på det Ingebrigt Steen Jensen uttalte om pappapermisjon i sommer. Han vil tape 200.000 på å ta ut pappapermisjon. Derfor mener han det vil være feil å sette av pappakvote på 4 måneder, ettersom de ikke vil ta ut permisjonen, siden de tjener så mye. Det handler i så fall igjen om personlige valg. Velger du ikke å være sammen med barna dine fordi du taper penger på det, så er det jo ditt valg. Han sier at kvinnen vil føle at 8 måneder er for kort. Men tjener far så mye, så har vel familien råd til noen måneders permisjon uten lønn. Det er imidlertid ikke poenget – poenget er at det ikke er noen plikt å benytte seg av samfunnets goder. Man kan fint avstå fra det. Som et personlig valg.

Interessant nok står artikkelen om Ulltveit-Moe bare i papirutgaven av Dagbladet, så vidt jeg kan se. Dermed har debatten om saken gått i Aftenposten.

Likestillingsministeren er enig med meg.

Related posts:

1. Gi Staten ansvaret for økonomiske tabber
2. Sitatet over alle Gekko-sitater

I utgangspunktet hadde jeg tenkt å hjelpe henne og panelet hennes litt mer enn jeg ender opp med å gjøre. Det kommer av at jeg nå snart har gått skoene av meg inne på siden til NAV for å forsøke å forstå hvordan barnebidrag egentlig beregnes. Jeg ga opp det, rett og slett. Jeg kom bare et stykke på vei.

Derfor har jeg i stedet laget et stilisert eksempel. Som neppe er helt riktig, men det får duge.

• Anta at mor og far skilles, og har to barn.
• Anta at mor og far tjener like mye, 300.000 kroner
• Anta videre at mor har barna 60% av tiden, og far har barna 40% av tiden
• Anta at det bidraget som far skal betale til mor er 3.000 kroner per måned, eller 36.000 i året

Resultatet for mor og far blir da slik:

Som tabellen viser, resulterer dette i en ikke ubetydelig skjev fordeling av penger. Mor ender opp med 118.000 kroner mer enn far. Hun er i skatteklasse 2, og betaler dermed mindre skatt (10.000), hun mottar bidrag (36.000) og hun mottar trygdeytelser (35.000). Nå har selvsagt mor hovedansvaret for barna, og dermed også høyere utgifter. Blant annet til barnetilsyn, mat og klær. Men likevel, dette ble vel skjevt, synes i hvert fall jeg, siden far faktisk har barna 40% av tiden, og dermed skal fø dem og ha hus til dem i den tiden også. Og det er anekdotiske bevis på dette vi stadig hører om. Hvor mange det gjelder, har jeg ikke funnet statistikk på, men en god del er det sikkert.

Om du ser på disse tallene, er det to ting som er lette å se:

• Mor har finansielle incentiver til å sørge for at far har barna mindre enn 50%
• Far har grunn til å føle at han har fått en dårlig deal

Men hvordan kan dette løses på en bedre måte? Det er jo det interessante her, for det ligger kuler, krutt og bitterhet i bøtter og spann i de to punktene over.

En løsning er å velge å ha hovedomsorgen for et barn hver.

Da får man dobbelt barnetrygd for ett barn hver, og begge foreldrene havner i skatteklasse to. Regnestykket ser i så fall slik ut:

Det som da skjer, er at mor får mindre. Faktisk får hun ganske mye mindre, nesten 50.000. Men far får mye mer. Han får 70.000 mer. Og av Staten får de til sammen 22.000 som de ellers i sum ikke ville fått.

Og bør mor egentlig bli sur for det? Nei, det synes jeg ikke. Mor og far har like stort ansvar, de har 50% av omsorgen. Og de ender på nøyaktig samme inntekt. Det ser da ganske rettferdig ut, og det vil muligens lage en betydelig mindre grobunn for konflikt, til barns beste, og til foreldrenes beste også. Å krangle til solen går ned er rett og slett opprivende for alle parter.

Par med ett barn kan for eksempel ha hovedomsorgen annenhvert år, slik at de annenhvert år får skatteklasse to og barnetrygd.

Jeg sier ikke

• At skilte foreldre generelt består av dumme menn og troll til kjerringer – det tror jeg slett ikke. Men det ligger noen pengemessige incentiver her, som kan gjøre det vanskelig å bli enige om noe som synes rimelig for begge parter.
• At Staten kan redde folk fra å ødelegge sine egne, sin ex og sine barns liv ved å kaste penger etter dem. Det kan staten ikke, for folk må selv ta ansvar for sine liv og for at barna får det så godt som mulig.
• At gruppen samværsfedre bare består av menn som ønsker over alt på jord å ha like mye ansvar for barna som mor. Det vet jeg at ikke er tilfelle. Det finnes jo en god del fedre som ikke ønsker å ta ansvar for barna sine i det hele tatt.
• At jeg har skjønt alt dette og ikke kan ha gjort noen fatale bommerter i beregningene. Jeg leste hos NAV til øyet ble stort og vått, og kom ikke i mål på forståelsen for hvordan bidrag er regnet ut.
• At alt er inkludert , for dette er en enkel beregning. Blant annet er ikke skattebesparelsen av fradrag for barnetilsyn tatt med, den utgjør omtrent 8.000 kroner, i bidragsmottakers favør. Denne ville deles dersom foreldrene har delt omsorg.

Det jeg sier er at jeg tror det er noen konfliktskapende pengemessige incentiver her. Og at det finnes lurere løsninger som kan gjøre livet lettere for små og store etter en skilsmisse. Som for eksempel den jeg skisserte over her.

Jeg mener at delt ansvar bør være normen i slike saker, selv om jeg ser at det noen ganger kan være en vanskelig løsning, og at avvik fra normen enten må avtales eller pålegges dersom det er nødvendig. Dessuten mener jeg at alle har et personlig ansvar for å ikke lage sine barns liv til et kaotisk kranglehelvete om det er mulig å unngå det, og at man bør strekke seg langt for å unngå det.

Og dette er vel mer konkret enn det meste som har kommet fra Mannspanelet så langt, i hvert fall.

Som en anekdote til slutt: Det eneste jeg har bitt meg merke i i det siste er Runar Døving som i kjent stil gikk inn for å øke konfliktnivået ytterligere med raljeringen sine om at kvinner har makta når det gjelder reproduksjon. Du kan si mye om Døving, men ordet konstruktiv bør ikke være inkludert i noe av det. Da jeg så mannen gå inn på samme kino her tidligere i høst hadde jeg en skrekkvisjon om at jeg og Tigerungen ble sittende ved siden av ham på kino. Jeg måtte i så fall ha plassert meg som buffer mellom den unge håpefulle og Døving, og da tror jeg at jeg hadde fått lite ut av filmen. Heldigvis ble det med skrekken.

Related posts:

1. Flytteforbud for foreldre med hovedansvar for barn

Gordon er en skikkelig kyniker. Han kjøper opp selskaper, for å splitte dem opp i deler og så selge delene. I dette tilfellet flyselskapet som faren til Bud Fox har arbeidet for hele livet.

Denne helgen smalt Mihoe av en bombe i bloggen sin, som gjorde at alt som heter kynikere i form av mannemenn kom krypende ut fra bak en stein og skrev motinnlegg som besatte i bloggene sine. Mihoe skrev om det faktum at en del mannlige bloggere legger ut bilder av vitale deler av kvinnekroppen (pupper, romper etc.) i bloggene sine, av en eller annen grunn; enten det er fordi de synes tynne, spretne damerumper eller en skikkelig kløft er å fint, eller fordi de får lesere til bloggene sine av den grunn. Og herrene skrev illsinte innlegg tilbake, forurettet som små skolegutter som er snakket til fordi de har gjort noe som ikke er ok, men ikke innser det. Og Mihoe er plutselig den slemmeste jenta i blogguniverset.

Og det slo meg, en tidlig morgentime, at det jo er en skikkelig Gekko-tilnærming til kvinner. Selg de delene du mener er mest verdt, for å tjene $$$ på det. At disse herrene mener at bakenden, brystene eller andre deler av kvinnekroppen er mest verdt, er det som slår meg. Så derfor selges de delene. Why? Because it’s wreckable. Gekko tror det skaper verdi, men saken er at det kan hende det skaper verdi i hans lommebok, men det skaper ikke verdi for selskapene, eller for samfunnet. Det er jo KUN pengeøkonomi, selg det salgbare og gi f i helheten.

Men det alle kvinner vet, er at verdien ligger i helheten. Noen menn vet det også, heldigvis. Saken er at du kan sjelden få bare de fysiske atributtene. Så selskapene, kvinner altså, vil ofte motsette seg å brytes opp i sine enkelte deler og selges som bryster, rumper, lår. Det er som når jeg legger ut prospekt for Iskwew AS sine fusjonsplaner. Jeg skal legge inn en klausul om at selskapet ikke kan brekkes opp i enkelte deler, men må beholdes som den helhet det er. For uansett hva all verdens Gekkoer måtte mene, så er det et faktum. Selskapet har sin høyeste verdi som helhet.

Men som Iversen har påpekt, da han rodde seg noenlunde i land med en relativt balansert bloggpost om saken, så er det slik at man ikke må lese blogger man ikke liker. Og denne helgen har jeg fått noen guttegutte-blogger på den listen, for om de skaffer seg likesindige lesere med bilder av deler av en kvinne, så gjør det ikke meg synderlig interessert. Jeg er mer interessert i å lese blogger der fokuset er på å skrive, snarere enn å bruke enkle triks som å legge ut puppebilder. Uansett, disse herrene er vel gjerne ikke ute etter meg som leser.

Litt morsomt må jeg si det har vært å lese mengden av kommentarer og motinnlegg som har kommet, i bloggen til Mihoe og som egne innlegg i forurettede mannemann-blogger. Der man blant annet har snakket masse om ytringsfrihet og sådant mere. Vel, gutter, ytringsfrihet går jo begge veier, da. Mihoe har den i like stor grad som alle andre. Og hun bruker den til å mene noe, snarere enn som en rett til å legge ut bilder av deler av kvinnekroppen. Si gjerne at du synes det er kult, vakkert, stilig, whatever; men å argumentere med ytringsfriheten blir relativt patetisk i denne sammenhengen. Ytringsfriheten er mer verdt enn å være argument for å legge ut bilder av pupper og rumper.

Så til alle Gekkoer der ute: det er på tide å innse at 50% av verdens selskaper er verdt mer en de enkelte delene de er sammensatt av, som de helhetene de er. Ikke noe er mer tiltrekkende enn å bli verdsatt som den du er, det hele og sammensatte mennesket du faktisk er.

No related posts.