Pink Floyd: Money

Click here to view the embedded video.

Money, its a crime.
Share it fairly but dont take a slice of my pie.
Money, so they say
Is the root of all evil today.
But if you ask for a raise its no surprise that theyre
Giving none away.

Abba: Money, money, money

Click here to view the embedded video.

Money, money, money
Must be funny
In the rich mans world
Money, money, money
Always sunny
In the rich mans world
Aha-ahaaa
All the things I could do
If I had a little money
Its a rich mans world

Madonna: Material Girl

Click here to view the embedded video.

They can beg and they can plead
But they cant see the light, thats right
cause the boy with the cold hard cash
Is always mister right, cause we are

Cabaret: Money makes the world go round

Click here to view the embedded video.

A mark, a yen, a buck or a pound,
a buck or a pound, a buck or a pound,
Is all that makes the world go around,
that clinking clanking sound,
Can make the world go round.

Beatles: Money

Click here to view the embedded video.

The best things in life are free
But you can keep it for the birds and bees.
Now gimme money (that’s what I want)
That’s what I want (that’s what I want)
That’s what I want, ye-ye-yeh,
That’s what I want.

Dire Straits: Money for nothing

Click here to view the embedded video.

Now look at them yo-yos thats the way you do it
You play the guitar on the mtv
That aint workin thats the way you do it
Money for nothin and chicks for free
Now that aint workin thats the way you do it
Lemme tell ya them guys aint dumb
Maybe get a blister on your little finger
Maybe get a blister on your thumb

Pengegaloppen

Click here to view the embedded video.

Og gubben satt i kveldinga
og koste seg med skjellinga,
kroner en, kroner to, kroner tre, kroner fire, kroner fem, kroner seks, kroner syv, kroner åtte, kroner ni,
Og det er rimelig
Han kunne ha det trivelig
Når´n telte på nytt, og på nytt og på nytt
en sekk med penger i.

Ja de penga, ja de penga er til bekymring for fattig og for rik.

Og så får vi håpe det ikke blir slik:

REM: The end of the world as we know it

Click here to view the embedded video.

It’s the end of the world as we know it.
It’s the end of the world as we know it.
It’s the end of the world as we know it and I feel fine.

Eventuelt er det greit med litt endring av finansverden slik vi kjenner den, ja…

Er det noen som kommer på noe som mangler i beholdningen av penge-musikk?

No related posts.

Det er interessant at man må til komikere for å få skikkelig kritisk journalistikk. Det er nemlig ikke bare analytikere og banker som har sviktet, det er har journalistene også. Mediene har ikke fungert som den femte statsmakt.

Jon Stewart – Jim Cramer: 3-0

(Jeg hadde opprinnelig tenkt å kategorisere denne som “Løs snipp“, siden Stewart er komiker, men her er han først og fremst en pitbull av en kritisk journalist.)

No related posts.

Problemene for klubben materialiserte seg i høst, da innskytere ba om å få pengene tilbake og ikke fikk det, snarere mottok de et rimelig forurettet brev fra de ansvarlige.

Ingen vet hvor pengene er blitt av. De siste spor etter beholdninger er visstnok tilbake fra 2005.

Så der står venner, kjente og forbindelser og har tapt store og små summer. Strukturen minner mistenkelig om Madoff-saken og for all del andre pyramide-saker.

• Innskyterne har fått klubben anbefalt av venner, kjente og forbindelser
• Klubben har vist stabilt god avkastning selv når aksjemarkedet har gått dårlig (7% i 2008, da børsen falt med 54%)
• Klubben var organisert i to fond, hvor man i det ene fikk avkastningen lagt til investeringen
• Man har fått utskrifter fra klubben på Excel-filer, ikke som utskrifter fra VPS

Alle pengene kan være borte. Innskyterne har vist tillit til personer som ikke har vært tilliten verdig. Både pyramide-saker, Madoff-saken og denne saken illustrerer at investeringer basert på vennskap og tillit er noe av det skumleste som finnes. For disse personlige båndene gjør at vi mister naturlig skepsis og det er dessuten stort sosialt press i slike situasjoner.

Jeg skrev for en stund siden en post om psykologiprofessoren Stephen Greenspan, som tapte penger i Madoff-pyramiden i USA. Han mener at hovedårsaken til slike skandaløse investeringer er menneskets hang til å modellere sin atferd på andres. Spesielt når vi forholder oss til ting vi egentlig ikke forstår. Om personer vi har tillit til med entusiasme anbefaler noe, ligger det kjente psykologiske mekanismer bak at det er vanskelig å si nei. Om noe skurrer og vi får brev som sier:

Alle vet jo at TA-Invest IKKE er et fond, men en AKSJESPAREKLUBB og som alle vet så driver Eva og jeg denne klubben på idealistisk basis og vi tar derfor ikke noen gebyrer og ei heller ikke noe for arbeidet/tradingen i vår felles aksjespareklubb.

så får man dårlig samvittighet. Slik blir det fort når man gjør forretninger og investeringer med venner eller familie; de har et tak på oss. De kan lett utøve sosialt press.

Jeg tror det er all grunn til å advare mot å gjøre forretninger med venner og kjente, faktisk. I alle fall må man sikre seg gjennom klare avtaler, og igjennom innsyn i faktiske investeringer. Det vil være slik at mulighetene til å appellere til følelser, til å bruke sosialt press, er til stede i slike forretningsrelasjoner.

Det siste brevet innskyterne mottok fra klubbens leder er datert 19.mars, og lyder som følger:

«Jeg innser at jeg ikke lenger greier å takle det som skjer nå — nemlig stadige angrep fra ” mine venner”. Kanskje ville erfaringen gjort at man kunne ha taklet børsuroen slik som før, men med alt det som de siste 2 årene har kommet av det jeg føler og merker er personlige angrep av ulike slag, så takler jeg ikke lenger å jobbe med både markedet, og i tillegg måtte bruke all min tid på å kjempe for å kunne behandle alle i klubben likt! De av dere som har truet oss, brukt advokat for å fremme eget krav for å presse fram forfordeling framfor andre medlemmer i en privat og lukket klubb – og presset oss i rettsvesenet, bør vite at dette ikke er normal oppførsel.»

Legg merke til formuleringene. Dette er ganske avansert bruk av sosialt press. Det viser seg jo at de som gikk til advokat for å få tilbake pengene sine hadde skjønt realitetene. Men det er definert som trusler og personlige angrep.

Dermed er det grunn til å være betenkt over aksjonærforeningens begrunnelse for å spare i aksjespareklubber:

Og sist men ikke minst; de aller flere opplever det som sosialt hyggelig å omgås mennesker med en felles interesse.

Det er nettopp det som er skummelt. Dette sosiale presset får oss til å fatte beslutninger som fort kan vise seg å ikke være gode.

Et minimumskrav til en slik klubb er at medlemmene får utskrifter som viser faktiske beholdninger, og den må de få fra en tredjepart, altså VPS eller den som administrerer VPS-kontoen. Å stole på Excel-utskrifter enten det gjelder beholdninger eller avkastning er definitvit risikabelt.

Det gjenstår å se om det er noen penger igjen. Noe sier meg at pengene sannsynligvis er borte vekk.

Related posts:

1. Vanskelig å investere i indeksfond i Norge
2. Norge og Island i krig?

Subprime har de siste månedene blitt ett begrep som det kan være greit å få litt bedre forståelse for.  I fjor fikk jeg en veldig beskrivende presentasjon av det, kalt Subprime 101.

Klikk deg gjennom den, og mye vil virke klarere.  Det er en Powerpoint presentasjon med mange gode tegninger.

subprime101

No related posts.

Onde tunger vil selvsagt hevde at vi ikke er spesielt flinke til det.  Du kan vel telle på omtrent en hånd de som klarte å se finanskrisen komme, for eksempel.  Og de har rett.  Dette er ikke lett.  Spørsmålet er bare om det ville vært bedre å ikke forsøke en gang.  Jeg tror svaret på det er nei.

Det har vært reist betydelig kritikk rundt bruken av såkalte Value at Risk modeller.  Dette er modeller som sier noe om risiko, gitt at verden utvikler seg noenlunde normalt.  Og som kjent utvikler den seg noen ganger ikke normalt i det hele tatt.  Noen ganger dukker det opp svarte svaner¹, selv om de omtrent ikke finnes.  Og når disse svarte svanene dukker opp, faller forutsetningene for normaliserte modeller sammen.

Men likevel – ville det vært bedre og ikke forsøke å si noe om fremtiden i sin normaliserte form?  Det tror jeg ikke.  Men det er viktig å ha klart for seg hva modellen kan si noe om og hva den ikke kan si noe om.  Samt at dersom man bare planlegger for svarte svaner, så vil man ikke tørre å ta den risiko som er nødvendig for å satse innenfor enhver sektor og enhver bedrift.

Enhver modellering av fremtiden er basert på forutsetninger om hvordan ulike variable vil utvikle seg.  Det gjelder enten det er en deterministisk modell (der forutsetninger betraktes som parametre med kjent utfall), eller en usikkerhets-modell (der forutsetningene betrakes som parametre med ukjent utfall).

For å finne gode forutsetninger for fremtidig utvikling må vi både forstå hvordan virksomheten er skrudd sammen i nå-situasjonen og vi må mene noe om hvordan den vil se ut fremover.  Det første vi bør gjøre for å si noe om fremtiden, er å studere hvordan fortiden har vært.

Siden jeg har et kvantitativt fokus, vil det første jeg gjør være å se om jeg har historiske data som viser hvordan sammenhengene har vært i fortiden.  Det er en rekke statistiske og finansielle metoder/verktøy som kan brukes.  Målet er å forsøke å finne de viktigste faktorene som driver virksomhetens lønnsomhet, og fokusere på disse når man skal si noe om fremtiden.  Som regel fungerer 80/20 regelen veldig bra.

Og som jeg ser det er det ALLTID en fordel å ha historiske data.  Ikke fordi historien alltid gjentar seg, men fordi historien har noen verifiserbare faktiske forhold ved seg som gir et bilde av hvordan verden har vært.  Å vite det er alltid bra.  Men når man gjør analyser på hsitoriske data, og finner sammenhenger så er det noen viktige spørsmål man bør stille seg, eller en prosess man bør gjennom for å si det på en annen måte.  Den kan illustreres med følgende enkle skjematiske fremstilling:

Dataanalysen er en prosess der man underveis stiller seg spørsmål som vil gi svar på hvorvidt det er mulig å bruke historiske data til å si noe om fremtiden.

Er resultatene/sammenhengene logiske?
Hvis nei, er det flere ting man kan gjøre, for eksempel utvide analysen og undersøke om det er en årsak bak sammenhengen som enda ikke er inkludert i analysen.

Norske strømpriser samvarierer med ølprisene i Australia.  Det kan godt være en samvariasjon (vinter i Norge, høy strømpris, sommer i Australia, høy ølpris), men den ene forårsaker ikke den andre.  Det er tilfeldig.  Det er ingen logikk i at norske strømpriser kan spås ved å se på ølprisene i Australia.

Noen ganger sitter man rett og slett der med en sammenheng som ikke virker logisk.  Da taler mye for at den er tilfeldig, og dermed ubrukelig til å si noe om fremtiden.

Er sammenhengene robuste?
Det er fullt mulig å finne statistiske sammenhenger mellom de fleste datasett, men det betyr ikke at resultatene er statistisk holdbare.  Er de ikke det, må du gå tilbake og analysere data videre, eventuelt konkludere med at du ikke har data som har en sammenheng som er statistisk signifikant.

Vil historien være en god modell for fremtiden?
Selv om du har signifikante, logiske sammenhenger i fortiden trenger det ikke å bety at de er der i fremtiden.  For verden endres.  For eksempel: mens jeg og flere med meg leste 3 papiraviser om dagen, leser vi nå nyheter på nett.  Dermed må du hele tiden diskutere hvorvidt du skal frigjøre deg fra det du vet om historien og heller bygge opp en modell som avspeiler det du tror.  Spesielt interessant blir det selvsagt siden folk tror og mener ulike ting.

Der historien er et faktum (NB å forstå den er ikke like enkelt) så er fremtiden preget av usikkerhet.  Vi vet ikke hva som vil skje.  Vi gjør antagelser.  Og det er fristende å bruke historien til å predikere fremtiden dersom vi har et datagrunnlag som er robust nok.  Faktisk er det tungt å argumentere for noe annet.  Men vi vet jo at historien ikke alltid er den beste beskrivelsen av fremtiden.

Det jeg i hvert fall er sikker på, er at det er bedre å forsøke å estimere fremtiden enn å ikke gjøre det.  Vi bør bare være klare over hvilke begrensninger som helt klart ligger innebygget i modellene våre.  Og ikke tolke en 99% Value at Risk (absolutt nedside i 99% av tilfellene) som (helt) sikker.  For ikke vet vi når 1% inntreffer, og ikke vet vi hvor stor effekten er.

Men det er uansett best å ha en analyse i bunn.

1. Fra Nassim Talebs bok “The black swan: The impact of the highly improbable”, en bok jeg har, men ikke har fått lest – tiden strekker ikke til

No related posts.

Det jeg imidlertid ble sittende å tenke på er om vi kanskje bør omdefinere Oljefondet fra et investeringsfond til et livsforsikringsselskap. For om man skal ta fondets egentlige navn² på alvor, så er Oljefondet et pensjonsfond. Men det styres ikke som det.

Et livsforsikringsselskap har en balanse som på den ene siden består av fremtidige forpliktelser og egenkapital, og på den andre siden består av finansielle aktiva. Livsforsikringsselskapene er dessuten forpliktet til å gi en garantert avkastning, den er nå på 3%. Hvert år. Det betyr at selskapene må ha bufferkapital som gjør at man er i stand til å betale 3%, selv i dårlige år. Det betyr også at et livsforsikringsselskap som taper penger på for eksempel aksjer, vil tvinges til å redusere risikoen sin for å sørge for at de ikke taper mer penger, slik at det å oppfylle garantien på 3% ikke vil spise opp egenkapitalen. Dette førte til at f.eks. Storebrand i løpet av fjoråret reduserte aksjeandelen sin fra 22% 1.1. til 10% 31.12. Og dermed kan vise et betydelig bedre resultat enn Oljefondet.

Til forskjell fra et livsforsikringsselskap er ikke Folketrygden og de forpliktelsene som ligger der fondert. Man har altså ikke satt av penger for å dekke opp de fremtidige forpliktelsene. Disse står heller ikke, så vidt meg bekjent, oppført i noen balanse noe sted. Folketrygdens løpende utbetalinger tas over statsbudsjettet. Det vi vet er at disse løpende utbetalingene kommer til å øke i fremtiden. Vi kommer til å bli eldre, dermed blir det flere pensjonister og større utbetalinger, og vi kommer til å jobbe kortere, og dermed blir det færre til å betale kostnadene. Nødvendigheten av en pensjonsreform ligger her. Vi kommer ikke til å ha råd.

Vi sparer overskudd fra oljeutvinningen i et fond. Som altså offisielt heter Statens pensjonsfond utland. Fordi det vi egentlig sparer til er fremtidige pensjonsforpliktelser. Men det styres ikke som et livselskap. Det styres som et langsiktig investeringsfond, som bruker den vanlige tilnærmingen til slik forvaltning; nemlig den at det i lengden blir best avkastning av å ligge tungt i aksjer. Dermed er tanken at du kan leve med dårlige år, ettersom du vil få mange gode. I sum kommer du bedre ut enn om du hadde plassert alle pengene i banken (obligasjoner).

Men det er to ting som gjør at Oljefondet snarere enn å ligne på et investeringsfond, ligner på et livselskap:

• Fondet skal dekke fremtidige pensjonsforpliktelser
• Handlingsregelen kan sammenlignes med garantert avkastning

Så kanskje regelverket burde avspeile at dette er et fond med fremtidige forpliktelser på gjeldssiden, og et fond som lover en garantert avkastning, hvert år. Kanskje Oljefondet bør defineres som et livselskap og ha regelverk deretter? Effekten ville i så fall blitt som følger:

I et dårlig år med -20% avkastning på aksjer og 5% på obligasjoner ville fondet hatt en avkastning på -0,6%. I dagens modell, med en fast andel på 50/50 aksjer og obligasjoner, ville dette skjematiske eksempelet resultert i en avkastning på -7,5%. Fortsatt ville man ikke ha 4% avkastning og dermed måtte spise av risiko-fondene sine, men man ville ha et betydelig bedre resultat enn i dagens modell.

Motposten er selvsagt at man ikke vil tjene like mye når det går oppover:

Livselskapene har tidligere sett dette som en begrensning. De har ønsket å ha høyere aksjeandel. Det kommer av at dersom du skal klare å generere 3% avkastning når renten er lav, så må du ta mer risiko. Men jeg tipper de er rimelig fornøyde i dag, når de ser på Oljefondets avkastning. Storebrand endte på positiv avkastning i 2008.  Vi gjør andestesten:

If it looks like a duck, swims like a duck and quacks like a duck, then it probably is a duck.

Oljefondet ser mistenkelig ut som en and (fremtidige pensjonsforpliktelser). Det svømmer som en and (garantert avkastning). Nå kvakker det ikke som en and (ter seg som om den har fremtidige pensjonsforpliktelser og lover garantert avkastning), men jeg tror det er en and likevel, og at anden bare er språkforvirret, siden den uhuh’er som en ugle eller noe. Dette er en and. Så dermed; send Oljefondet på språkkurs og får det til å te seg som den livsforsikringsanden det er.

Oljefondet er i realiteten et livselskap som bør ha regelverk som et livselskap.

1. eller fra 11 mill. inklusive bonus i fjor, til 3,5 og ingen bonus i år
2. Oljefondet heter egentlig Statens pensjonsfond Utland

Related posts:

1. Slyngstad om passiv forvaltning av oljefondet
2. Passiv forvaltning av Oljefondet

Det høres jo fryktelig mange ut, ikke sant? 8 millioner mennesker, det er omtrent 3,4 millioner flere enn vi er i Norge. Det er 8 millioner mennesker som påvirkes direkte, og det er sikkert minst 2 til som påvirkes indirekte. Mange mennesker altså.

Tilsynelatende.

Nå tenker du sikkert at det er den kyniske blåbloggeren av en økonom som stikker sitt stygge hode frem og sier “Tilsynelatende” med kynisk mine. Men bi litt, jeg har en grunn til at jeg tror at dette er ikke så ille som du kanskje tror det er. Tallet 25 millioner er definitivt ikke så ille, selv om jeg altså ikke har funnet kilden, og ikke vet hva det tallet har som utgangspunkt.

For å se om tallet egentlig er stort, tok jeg et lite dykk ned i statistikkdatabasen til OECD. Der finner jeg følgende tall:

Dette kan vinkles på to måter, minst, i tillegg til de rene tallene på 25 og 8 millioner mennesker.

Relativ økning i ledighet
Om jeg sier at arbeidsledigheten øker med 25% på grunn av finanskrisen, så er vel det et fryktelig tall, er det ikke? 25% flere ledige kjennes som et veldig stort tall i denne enden. Tallet fremkommer ved å ta 1,4% og dele det på 5,6%.

1,4/5,6=0,25 eller 25%.

Dette er den måten slik statistikk ofte fremstilles. Om man skal lage feite overskrifter, i hvert fall. Det skal man gjerne i mediene. Og vi kjenner skrekke snike seg inn i de tusen hjem. Mister JEG jobben? Mister DU jobben?

Antall ledige som frekvens
1,4% av arbeidsstyrken innen OECD blir ledige fremover. Det vil si at 14 av 1.000 i arbeidsstyrken blir ledige, i tillegg til de 56 av 1.000 som allerede er det.

Av 1.000 mennesker blir nye 14 ledige. Hvor mange av dem kjenner du? Sikkert ikke mange. Rett nok, om du bor i et lite samfunn med én stor eksport-arbeidsplass, så kan du kjenne mange av dem. I kommune der 10.000 mennesker har arbeide, vil 140 arbeidsplasser bli borte. Det merkes selvsagt. For om vi regner med en som rammes direkte, og to som rammes indirekte, vil det si at 420 mennesker i den kommunen rammes når en hjørnesteinsbedrift må gi opp.

Jeg sier slett ikke at dét ikke er ille, det er det selvsagt. Men er 14 av 1.000 virkelig et så skrekkelig stort tall for nye ledige? Jeg sier nei, det er ikke det. Verden kommer til å stå til påske, likevel. For av de 1.000 menneskene, har fortsatt 930 jobbene sine i behold.

Om vi overfører tallene til norske forhold, og bruker den samme 1,4% økningen i ledige, kan i lage enda større og feitere overskrifter om vi vil. Her er tallene slik:

Overskriften kan faktisk bli at ledigheten vil øke med over 50%. Skrekkelige utsikter, her er det bare å knipe inn på handlingen både før og etter jul. Selv om vi har regnet med de samme 14 per 1.000. For i Norge er ledigheten i utgangspunktet mye lavere enn i gjennomsnittet for OECD. Dermed fører den samme frekvensen til en relativ økning på over 50%. Men fortsatt er det bare 14 av 1.000 vi snakker om. Og sannsynligvis blir økningen mindre i Norge enn for snittet av OECD.

Om vi tar tak i tallet som ABCnyheter slo opp, det på 25 millioner nye ledige på verdensbasis, så er det slett ikke noe stort tall. Faktisk er det et så lite tall at jeg synes ABCnyheter skal sjekke det igjen. For om 8 millioner kommer innen OECD-området, så gjenstår 17 millioner i resten av verden, og om vi tenker at Kina alene har en arbeidsstyrke på minst 600 millioner og India 400 millioner, så er 17 millioner ikke veldig mange. Siden det vel er en arbeidsstyrke på minst 1 milliard til. Tallet burde være høyere.

Nå er ikke OECD kjent for å ligge i forkant med estimatene sine, de har en forsiktig gjeng med økonomer som sitter og regner på dette og andre tall. Det kan godt gå verre.

Men eksempelet belyser på utmerket vis hvordan man kan gå seg bort i tall. Journalister har en egen evne til å gjøre det. Selv om det som ville kreves var et par dagers kurs i i gjøre om tall til frekvenser; i å menneskeliggjøre tallene. Eller kanskje ikke? Du får vel flere klikk og flere lesere av å male fanden på veggen med svart maling? Og det er jo sant, ikke sant? Selv om det er The dark side of the moon man maler. Selv om 14 av 1.000 slett ikke høres så ille ut.

For det blir flere klikk av 25 millioner ledige, 8 millioner ledige og 25% økning i ledigheten enn av de 14.

For ikke å snakke om 50% økningen.

Related posts:

1. Forræderiske tall 1: Gjennomsnitt
2. Forræderiske tall 2: Samvariasjon eller årsak?
3. Hvordan male fanden på veggen med grafikk

I 2006 utbetalte investeringsbanken Merrill Lynch $5-6 miliarder i bonus til sine ansatte.  De rapporterte et rekordhøyt resultat på $7,5 miliarder.  Dow Kim, som var leder for boliglånstradingen, hadde en lønn på “bare” $350.000, men en total godtgjørelse på $35 millioner.  Differansen var resultatbonusen.  Og det var ikke bare toppene som fikk bonus, langt ned i systemet mottok man svært pene bonuser.

Det var bare det at resultatene denne utbetalingen var basert på viste seg å være fiktive.  For investeringene i boliglånsmarkedet som hadde generert gevinstene var der bare på papiret – de har mistet det meste av sin verdi.  Men selv om Merrill måtte reversere det rapporterte overskuddet, er ikke bonusene reversert.  De er utbetalt og ferdige.

Kritikerne hevder at disse bonusene aldri skulle vært utebetalt, siden de var basert på en illusorisk inntjening.  I tillegg at avlønningssystemene på Wall Street, der gigantiske bonuser er basert på kortsiktig profitt, oppfordrer de ansatte til å te seg som spillere på et casino.  Med den forskjellen at man kan innkassere gevinstene mens rulett-hjulet fortsatt spinner.  Bonusen for papirgevinster utbetales lenge før de er faktisk innkassert i form av penger i banken.

Men utsikt til solide personlige bonuser har traderne ignorert, underslått eller undervurdert hvor stor risiko de egentlig tar, til bonusen er betalt.  Og hele organisasjonen var knyttet opp i de samme ordningene.  Så fra topp til bunn i organisasjonen var alle tjent med at man sopte inn så mye kortsiktig profitt som mulig.  Det er bemerkelsesverdig at det ikke en gang var knyttet til realiserte verdier, men rett og slett til luftslott man ikke en gang visste hvordan så ut.  Rett nok ble deler av bonusene utbetalt i form av aksjer, men fortsatt var andelen rene kontanter – $$$ i banken – så stor at de tjente mer penger på et bonusår enn andre tjener gjennom et langt liv.

I det man oppdager at slottet var laget av luft, er det for sent.  Pengene er allerede utbetalt.

Finansindustrien har vært en gigantindustri.  I New York i fjor ble $1 av hver $4 utbetalt til en ansatt i finansindustrien.  Det har gjort at den industrien har tiltrukket seg noen av de skarpeste hjernene, ettersom muligheten til å tjene masse penger har vært mye større der.  Det har trukket de samme beste hjernene bort fra områder som medisin, ingeniøryrket, læreryrket, egentlig de fleste områder.  Det er faktisk å regne som en samfunnsøkonomisk kostnad ved denne finansboblen.

De har vært unge, kreative, faglig skarpe og de har kommet opp med innovative ideer i form av finansielle instrumenter.  Mange av dem har ingen bakgrunn fra økonomi.  Mange av dem er ingeniører eller matematikere.  De har sittet i små nisjer og de har ikke sett konsekvensene av og risikoen i de instrumentene de har konstruert.  Bortsett fra i sine egne bankkonti.

Pay was tied to profit, and profit to the easy, borrowed money that could be invested in markets like mortgage securities. As the financial industry’s role in the economy grew, workers’ pay ballooned, leaping sixfold since 1975, nearly twice as much as the increase in pay for the average American worker.

Slik bonusordningene var konstruert, var alle tjent med å ta risiko.  Og at det gikk galt etterhvert, betydde ingen ting.  De hadde jo allerede fått utbetalt bonusen.  Som de riktig nok mistet en del av når selskapets aksjer ble verdt omtrent ingen ting, men likevel hadde kontat-delen av bonusene vært så høye at det ikke spilte så stor rolle det heller.

Det kan komme gode ting ut av kriser.  Det viktigste er restrukturering.  For finanssektoren tror jeg i tillegg følgende vil

• Større grad av reguleringer og offentlig kontroll med finanssektoren
• Betydelig større edruelighet i vurdering av risiko
• Back to basics – betydelig mindre fancy og uforståelige derivate instrumenter
• Endrede bonusordninger, siden insentivene i de eksistertende har båret helt galt av sted
• Færre ingeniører og matematikere, flere økonomer i bransjen. Verdsettelse av erfaring.

For denne bransjen har i veldig stor grad skap sin egen krise.  Ved vettløse insentivordninger og ekstremt kreative instrumenter.  Som ingen egentlig har forstått. Som har hatt en risiko så stor at ingen har evnet eller villet måle den.

For de som er kunder av denne bransjen er dette viktig.  Det er nemlig kunder og aksjeeiere som har betalt regningen.  I form av instrumenter som ikke har hatt egentlige markedspriser, null transparens i prisingen og dermed store muligheter for å bli lurt.  De reelle tapene som kan skrives på bonusordningene i Merrill Lynch er mye større enn de tapene som tas av aksjeeierne.  De ligger i bøkene til kunder som har kjøpt instrumenter de ikke har forstått.

De eneste som kommer velberget ut av det, er de som fikk kontant utbetalte bonuser.  De som hadde insentiver til å lage bobla.  Mens verden strever med å komme gjennom krisen, ler de fortsatt hele veien til banken.

No related posts.

Dette får selvsagt alle tidligere pyramider til å blekne. T5PC (The Five Percent Community) og lignende blir som lommerusk å regne.

Pyramiden, en såkalt Ponzi-pyramide fungerte slik at tidligere investorers avkastning ble betalt med nyere investorers innbetalinger. Før eller siden må slike pyramider velte, ettersom det til slutt ikke kommer nok nye investorer til. Og fondet skaper ikke nok avkastning i seg selv. Det skjedde med Madoff-fondet da finanskrisen begynte å bite. I det øyeblikket investorene begynte å kreve pengene sine tilbake, ble det raskt klart at det ikke var noen penger igjen å kreve.

Foreløpig er det bare Madoff selv som er arrestert. Han har innrømmet at dette var en pyramide, og ikke noe annet. Han gjør ikke noe forsøk på å bortforklare. Og han hever at han har operert helt alene. Det virker ganske utrolig at han skal ha gjort det, for det å administrere dette kan ikke ha vært mulig alene. Det skal bli interessant å se hva som kommer frem under etterforskningen.

Listen over investorer i Madoff-pyramiden er lang og inneholder store banker, som Banco Santander og BnP Paribas, samt store fond som har plassert halve kapitalen sin i fondet. Dette er profesjonelle aktører, som burde ha vært i stand til å se at opplegget var intet annet enn en pyramide, kanskje.

“It really is shocking to me that otherwise sophisticated people failed to miss these basic things,” said Christopher N. Orndorff, managing principal at Payden & Rygel. “It’s just another thing you layer on top, another chapter in the 2008 horror story.”

Men det er ikke bare banker som gikk inn i det som fremsto på ligningspapirer som vel diversifiserte porteføljer, det gjorde mange veldedige organisasjoner også. Og Hollywood-kjendiser. Rike pensjonister og Country Club-medlemmer. Det skal en del penger til for å komme til 50 milliarder USD.

Tilsynelatende så dette ut som fondsinvesteringer i aksjer og obligasjoner. Det var bare det at fondet viste en merkelig god og stabil avkastning. Mer stabil og høyere enn alle andre. En del syntes det var mistenkelig, men pengene fortsatte å strømme inn og SEC (det amerikanske kreditttilsynet) foretok seg ingen ting.

Selv store banker gikk på limpinnen, og det er interessant ettersom det er institusjoner med bygninger fulle av kompetente finansmennesker som VET at det ikke er mulig å tjene mer enn gjennomsnittet med mindre du tar mer risiko eller med mindre det er ugler i mosen. Det bør vaskes opp grundig både i den ene og den andre institusjonen. Innen finans er det nemlig en regel som gjelder uansett:

“If it looks too good to be true, it usually is.”

Related posts:

1. Norge kan ha fått en Madoff-sak

Kommunene er både overrasket og skuffet over at banken går til søksmål, og ikke i dialog med kommunene. Kjell Ivar Juvik i Hemnes uttaler

Vi er forbauset over at de går direkte til stevning, og at de ikke har gått i dialog med oss. De er tross alt Norges største bank og har nettopp blitt reddet av staten.

Ja, hva skal man si til det, mot tro? Her unnlater kommunene å betale sine lån, de utbasunerer i avisene at det er bankens skyld at de har tapt penger på idiotinvesteringer man ikke hadde i nærheten av verken fullmakt og kompetanse til å gjøre. Det er faktisk absolutt alle andres skyld enn de som faktisk overførte pengene. På meg virker det heller ikke som om kommunene på seriøst vis har forsøkt å gå i dialog med banken selv. Og så blir de overrasket over at DnBNor går til søksmål? Selv om banken har sagt at de skal gjøre det siden kommunene sluttet å betale på dem?

Hvor dum er det lov å være, eller hvor dumt er det lov å uttale seg, og fortsatt inneha et politisk verv? Det lurer jeg på.

Men DnBNor er jo nettopp reddet av Statenm, sier Juvik, og da skal de vel ikke te seg profesjonelt, vel? Vel, det er jo ikke DnBNor alene om. Hattfjelldal, for eksempel, har fått bevilget penger fra Kommunaldepartementet, såkalte skjønnsmidler. Hvor lurt det er å samtidig la det påløpe morarenter for manglende innbetalt lån er et interessant spørsmål. Heldgivs har departementet vett på å kreve at det skal inn i budsjettene.

Når du slutter å betale gjelden din, så er det ikke unaturlig at banken går til søksmål. Da nytter det lite å grine om at det er teit at banken ikke kom opp til dalen din med lua i hånda og ville snakke. Banken opptrer som en profesjonell aktør. I motsetning til våre “venner” der oppe i nord med ordførerklubbe og rådmannskontor.

Men, kanskje er ikke disse kommunepampene så dumme likevel? Så langt har det at de har tapt det meste av kommunenes fremtidige inntekter ikke hatt noen konsekvenser for dem. I Hattfjelldal er det sågar slik at det har vært utdelt pene lønnstillegg i stedet. Rådmannen, som er fagansvarlig for de katastrofale investeringene har fått et lønnstillegg på 10% fra den meget skrantne kommunekassa. Det samme har ordføreren fått, gitt. Det var helt nødvendig, mener kommunen, selv om man har tapt fremtidige gevinster i det amerikanske subprime-markedet og må ha ekstra midler fra kommunaldepartementet.

I hvert fall er det festlig når Asgeir Almås uttaler at

Inndekkingen av underskuddet er en helt isolert sak. Det kan man ikke koble opp mot rådmannens lønn.

Jammen, da så, dette har ingen sammenheng. Hadde dette vært en næringslivsleder, så tenker jeg pipa hadde plystret en annen låt. En næringslivsleder som hadde gjort en så fatal disposisjon som rådmannen i Hattfjelldal, ville vært kastet av styret sitt for lenge siden. Ikke blitt sittende OG fått klekkelig lønnstillegg.

Det vil ikke være rart om politikerforakten når nye høyder i både Hattfjelldal og Hemnes, og i de andre Terra-kommunene. Det øker ikke respekten for politikere blant oss andre heller.

Postscript: Som Vox Populi påpekte, tiltrådte rådmannen i Hattjelldal 1.april 2008, og var dermed ikke den som sto for subprimeinvesteringen.  Han har gått av med pensjon.  Så jeg snur meg raskt rundt og sier at Ordfører Almås i hvert fall var der, og fikk lønnstillegg han med, siden hans lønn er knyttet til rådmannens.  Rett nok sier han at det er en ordning som skal opphøre ved nyåret.

Related posts:

1. Terra Securities slår seg konkurs