Men, artikkelen lister en rekke problemstillinger som norske kvinner nok har til felles med amerikanske kvinner:

Kvinner lever lenger, tjener mindre og tar lengere avbrudd fra arbeidslivet spesielt når de får barn. Kvinner har mindre formue enn menn. Kvinner blir ofte sittende i en vanskelig situasjon etter skilsmisse.

Artikkelen hevder at forskning viser at kvinner har lavere selvtillit når det gjelder finansielle problemstillinger enn menn.

“Research has shown that women, even professional women with good jobs and successful careers, tend to be less financially literate than men,” said Annamaria Lusardi, an economics professor at Dartmouth College who has studied the issue. “The gap in financial literacy between women and men is large not only among older people, or those 50 and older, but also among young adults, an age group where women are more likely to have a college degree than men.”

Artikkelen hevder videre at dette kan skyldes ikke bare mangel på kunnskap, men rett og slett mangel på interesse. Kvinner synes rett og slett ikke penger, sparing og investeringer er like interessant som menn gjør. I følge en undersøkelse fra 2007 finner kvinner investeringsbeslutninger stressende, vanskelig og tidskrevende. Det betyr imidlertid i9kke at kvinner har mindre suksess med investeringene sine. Kvinner er mer forsiktige, tar mindre risiko og innser sin egen mangel på kunnskap.

“One reason that women might be better financial decision makers, despite displaying, in general, lower literacy than men, is that women know what they do not know,” said Professor Lusardi, who is director of the Rand Financial Literacy Center.

Min påstand er at kvinner tar vesentlig større risiko enn de er bevisst på at de gjør. Kvinner tar for eksempel risiko i forhold til sin egen pensjon når de jobber deltid eller ikke i det hele tatt mens de har små barn. Beklageligvis ser dette ut til å være konsekvenser som kvinner ikke er bevisste på i det beslutningene fattes. Ikke dermed sagt at det å være hjemme med barn eller jobbe deltid ikke kan være det rette valget for den enkelte, men det er valg som har konsekvenser.

Pensjon

Kvinner kommer til å bli fremtidens minstepensjonister, også. Pensjonsrettigheter er knyttet til lønnsarbeide, og fravær fra arbeidsmarkedet vil dermed føre til lavere pensjon. Særlig gjelder dette for kvinner med lang utdannelse som velger deltid/å være hjemmeværende. Siden besteårsregelen ble fjernet betyr det at det blir svært vanskelig å opparbeide seg fulle rettigheter.

Tallene for 2003 viser at 50% av kvinnelige pensjonister er minstepensjonister, mot bare 10% av mannlige pensjonister. Dette er selvsagt tall som vil bedre seg ettersom etterkrigsgenerasjonen blir pensjonister. Kvinners yrkesdeltakelse er vesentlig høyere i dag enn før. Men dette er likevel en problemstilling for fremtiden, siden kvinner fortsatt har en betydelig større andel deltidsarbeide og kanskje også lengere utdannelse. De vil i mindre grad enn menn opparbeide seg fulle pensjonsrettigheter.

Arbeidet adler pensjonisten, men mannlige sådanne i større grad enn kvinnelige, altså.

Inntekt
Basert på tall fra 2003 var heltidsansate kvinners lønn 86% av menns. Hva denne forskjellen skyldes har vært diskutert oppad stolper og nedad vegger. Kvinner jobber i større grad i offentlig sektor (lavere risiko) og de jobber mer deltid slik at de sakker akterut i inntekt gjennom livsløpet. Andre forklaringer er at typiske kvinneyrker verdsettes lavere enn typiske mannsyrker. Og det er en betydelig kjønnsdeling i det norske arbeidsmarkedet.

Ser vi på kvinners bruttolønn totalt, er denne 61% av menns. Forskjellen skyldes at kvinner oftere arbeider deltid eller ikke er yrkesaktive og at flere kvinner er minstepensjonister. Dersom vi tar høyde for at noen menn tjener veldig mye og drar opp gjennomsnittsinntekten¹ har kvinner en bruttoinntekt på 65% av menn.

Formue
Menn eier mer enn kvinner. I følge SSB og tall for 2001 er forskjellene store. Artikkelen til SSB heter “Kvinner eier leiligheter – menn eier alt annet”. Menn eier:

• 90% av fritidsbåtene
• 75% av alle motorkjøretøyer
• 80% av alle campingvogner
• 80% av verdipapirer registrert i VPS
• 63% av formuen i aksjefond
• 56% av bankinnskudd
• 75% av eiendom i utlandet

Likningstall for 2008, korrigert for forskjellen mellom likningsverdi og virkelig verdi på fast eiendom, viser at kvinner i gjennomsnitt har 60% av menns formue. Kvinner har 53% av mennes bruttoformue, men samtidig 42% av menns gjeld, og kvinners netto formue er dermed 61% av menns.

Fordelingen av formue er altså et speilbilde av fordelingen av inntekt.

I sum betyr dette at kvinner tar risiko så det holder, enten de tror det eller ei.

Storebrand har en artikkel om det på Penger og pensjon. De oppfordrer kvinner til å ta kontroll:

Min erfaring er at mannen er ”finansminister” i de fleste familier, og tar hånd om større økonomiske vurderinger som lån, sparing og forsikring. Kvinnen er gjerne ”økonomisjef” og tar seg av den daglige økonomien som innkjøp, regningsbetaling og lignende.

Et tips til kvinner er at de viser mer interesse for de store økonomiske beslutningene. Har du god oversikt over familiens økonomi, blir det også lettere å ha en formening om hva man skal leve av som pensjonist. Er det mørke utsikter til en romslig pensjonstilværelse, kan du ta noen grep allerede i dag.

Jeg deler oppfordringen om å ta kontroll. Du trenger ikke gjøre det gjennom Storebrand, selvsagt, men gjør det. For de valgene som tas i dag, får konsekvenser langt inn i fremtiden. Fremtiden er et usikkert sted – godt gift i dag kan betyr dårlig råd etter skilsmisse om noen år. Eller en pensjonstilværelse med lave inntekter. Kvinner bør være opptatte av de store beslutningene og ha et bevisst forhold til å sikre sin egen fremtid.

Også publisert i Iskwews Hjørne på www.

1. Bruker median i stedet for gjennomsnitt: Median – den midterste personens inntekt

Related posts:

1. Fremtidens minstepensjonister

Mange har sikkert fått med seg at Anne Enger og Kristina Hjullum Hagen har gitt ut boken “Den lille forskjellen” denne uken.  Boken handler om lønn, likestilling og individuelle valg.

Hovedpoenget, slik jeg har forstått det, er at etter 40 år med likestillingskamp er det fortsatt slik at kvinner gjør valg som gjør at de

• sakker akterut i arbeidslivet
• fortsatt tjener betydelig mindre enn menn
• fortsatt vil være fremtidens fattigste pensjonister

Poenget er at mange kvinner til fulle benytter seg av de velferdsgodene som kvinnebevegelsen har kjempet frem.  De utdanner seg, i større grad enn menn, selv om de velger tradisjonelt.  De tar lange mamma-permisjoner, og jobber ofte deltid mens de har små barn.  Konsekvensene er at kvinner ikke opparbeider verken ansennitet, lønn eller pensjonsrettigheter i samme grad som menn.

Debatten på Redaksjon1 på torsdag med utgangspunkt i boken var interessant.  Interessant fordi flere av debattantene hurtig vinklet det over i at det å gjøre slike valg har gevinster.  I form av bedre kontakt med barn og så videre.  Det er selvsagt helt riktig, men det er ikke poenget til Enger og Hagen.  Poenget deres er at slike valg har konsekvenser.  Altså; det er fortsatt ikke slik at man får i pose og sekk.  Hvorfor ikke?

Den kompetansen man får ved å utdanne seg, forvitrer om den ikke brukes og utvikles.  Det er ikke slik at den kompetansen du en gang hadde er like mye verdi som da kunnskapen var fersk.  Den må brukes og ny kompetanse på tilføres.  Etter mange år som hjemmeværende eller deltidsarbeidende er ikke kompetansen det den en gang var.  I tillegg mangler man erfaring.  Da sakker hun akterut i arbeidslivet.

Deltidsarbeidende har aldri vært lønnsvinnere.  Hovedgrunnen til at kvinner fortsatt tjener ca. 85% av det menn tjener er følgende

• menn har betydelig mer kapitalinntekter
• kvinner jobber deltid i betydelig større grad enn menn

Budstikka har en artikkel i dag om hvordan dette er i Asker og Bærum.  Bare en norsk kommune (Sola) har større lønnsforskjeller enn Bærum.  Kvinner i Bærum tjener litt i overkant av halvparten av menn, og kvinners lønn øker mindre enn menns.  Det kommer av at et betydelig antall kvinner i Bærum er hjemmeværende eller jobber deltid.  Dessuten har gjennomsnittsmannen i Bærum store kapitalinntekter, noe kvinner ikke har.

I en kronikk i Dagsavisen sier Nina Amble ved Arbeidsforskningsinstituttet følgende:

«Den rosa drømmen» eller «kjærlighetsprosjektet», fire barn og deltid, bli forsørget, lever i beste velgående. På 8. mars er det vanskelig å forsvare det kvinner i vest tar ut som valget «å gå hjemme», på deltid, når veksten det krever her må arbeides fram av kvinner i sør og øst.

Hun mener at strategien for likestillingsprosjektet er endret fra å kreve plass i mannsdominerte yrker, til å kreve heving av lønn i kvinneyrker.  Og at den strategien har slått feil; kvinner er lønnsmessig parkert.  Dessuten ser det ikke ut til at kvinner lenger ser det som et likestillingsprosjekt å kunne forsørge seg selv.  Det vil kreve andre valg.

Et valg som går ut på å være hjemme med barn er et individuelt valg, som for den enkelte helt klart kan være det rette.  Jeg er tilhenger av at mennesker skal kunne gjøre de valgene som passer best for dem.  Men man skal være klar over at de valgene man gjør har konsekvenser.  I form av kompetanse som forvitrer, lønnsgap som ikke forsvinner og en fremtid som minstepensjonist.  Spesielt blir konsekvensene store dersom man dertil blir skilt, etter å ha være lenge hjemme med barn.  Da skal man forsørge seg selv, men har forvitret kompetanse og dårligere muligheter til å lykkes.

Dette er selvforsterkende.  Kvinner tjener mindre enn menn, og derfor er det mest lønnsomme valget at kvinnen er hjemme med barn.  Kvinner tar lengere foreldrepermisjon og jobber deltid i større grad enn menn, og sakker akterut lønnsmessig.  Dermed tar jobber kvinner enda mindre, og er inne i en selvforsterkende sirkel.

Mennesker gjør individuelle personlige valg.  Valgene har konsekvenser på lang sikt som ikke er like lette å overskue når man tar dem.  Det er Anne Engers poeng.  At disse valgene har andre og positive sider, er selvsagt viktig, men det endrer ikke konsekvensene.

Som Avil skriver i en tråd i dag:

Kan hende vil me om ti år syns det var galskap med offentlege økonomiske ordningar som stimulerte kvinner til lågare livslønn, svekka karrieremuligheter og låg pensjon?

Men vi er ikke der nå, og jeg synes dette er lite diskutert.  Slik sett er det bra at Anne Enger har skrevet boken sin.  Dette er viktig å få på dagsorden.

Pensjonsreformen som legger opp til at pensjon opparbeides gjennom hele livet, slår spesielt ille ut for kvinner med lang utdanning som også er hjemme med små barn i mange år.  De kommer neppe noen gang til å kunne opparbeide seg en pensjon til å leve av.  Til det vil de jobbe for få år.

Alle må ta de individuelle valgene som passer best for en selv, det være seg om det gjelder valg av utdannelse eller å være hjemme når barna er små, og gjerne lenger også (mange kvinner som ikke har små barn jobber også deltid).  Men når man tar de valgene, er det viktig å ha klart for seg hva konsekvensene vil bli.

Det er ikke mulig å få i pose og sekk.

Også publisert i 0803-bloggen.

Related posts:

1. Kvinner må bli mer opptatt av penger
2. Bør staten finansiere alle private valg?
3. Leksehjelp for å løse fremtidens fattigdomsproblem

Den sosiale mobiliteten er langt i fra så stor som vi innbiller oss, i velferdsstaten Norge. Nå skyldes det selvsagt ikke bare økonomi alene, det skyldes også at dårlig økonomi kan ha sin årsak i eller være en årsk til andre sosiale problemer.

Regjeringen har uttalt tro på utdanning som virkemiddel. I St.meld.nr. 16 (2006-2007, 8 ) heter det blant annet: “Utdanning, kunnskap og kompetanse bidrar til inkludering i arbeidslivet, til bedre økonomi og bedre helse, større samfunnsdeltakelse og lavere kriminalitet”. Og utdanning er selvsagt viktig. Vi har en offentlig skole og lik rett til utdanning i Norge, nettopp for å gi like muligheter. Men oppnår vi det?

Nei, det viser seg at den sosiale mobiliteten er mye mindre enn vi tror, selv om vi går i den samme skolen, med de samme lærebøkene og de samme lærerne. Det kommer av at foreldrene betyr svært mye for barns utdanning og resultater, tror jeg. De barna som har utdannede, ressurssterke foreldre får den hjelpe de trenger til skolearbeidet. De får leksehjelp, kunnskap og innspill på en annen måte enn barn av mindre ressurssterke foreldre. Og lekser er viktig i den norske skolen. Siden barna er så få timer på skolen, må mye av arbeidet gjøres i form av lekser.

Forskning viser at norske lærere er av de som gir mest lekser, og i tillegg følger de dem ikke opp. Dette hevder høgskolelektor Rakel K. Rohde Næss ved Høgskolen i Vestfold. Hun mener dessuten at skolen er utydelig når det gjelder å fortelle elevene hva de skal lære og hvordan de skal arbeide. Videre sier hun:

“Hvis man ikke forstår hva skolen krever, er det selvfølgelig en ekstra fordel å ha foreldre hjemme som kan hjelpe til med å forstå det/tydeliggjøre intensjonene.”

Og slik forsterkes forskjellene, snarere enn at de utjevnes gjennom den felles skolegangen. Barn har ikke like muligheter. Barn er avhengige av å ha ressurssterke foreldre for å lykkes. Jeg har skrevet om dette før, basert på en undersøkelse fra USA, som viser at barn av høyt utdannede foreldre og foreldre med høy sosioøkonomisk status, gjør det bedre enn andre barn.

Jeg tror at noen av det viktigste man kan gjøre for gi barn og unge ikke bare lik rett til utdanning på papiret, men også like(re) muligheter til å lykkes er å innføre heldagsskolen. Utvide det ordinære timetallet, spesielt i kjernefag som norsk og matematikk, og sette opp systematisk leksehjelp til alle barn. Bare da vil de ha like muligheter. Det vil si, like vil de aldri bli, siden mennesker er ulikt utrustet genetisk og sosialt, men de vil bli vesentlig likere. Og for all del, sørg for at det er klart og forståelig hva som forventes, og still krav.

Rohde Næss sier:

- Elevene må vite hva som forventes av dem. Dersom elevene ikke vet hva som forventes, blir ting løst ut fra hvordan situasjonen leses hos den enkelte.

- Dette fører lettere til en demotivering og mange som melder seg ut. I tillegg er stortingsmeldingen (Nr. 16 2006-2007, Red. anm.) tydelig på at norske lærere har for lave forventninger til elevene sine.

Noe av holdningene til krav og ansvar ser jeg i den beskrevne innkallingen til foreldresamtale der Tigerungens skole finner det for godt å si at foreldrene har ansvar for barnas skolegang, mens skolen skal hjelpe til. Slik kan det ikke være, og skal det ikke være, som Drusilla påpekte i en kommentar. For da blir det som Rohde Næss sier:

“Enhetsskolen har sviktet. I stedet for å gi alle barn og unge like muligheter, er den med på å sementere og øke forskjellene i samfunnet.”

Ja. Den gjør det. Derfor ønsker jeg meg:

• Flere undervisningetimer
• Flere godt kvalifiserte lærere
• Leksehjelp til alle

Og det før, snarere enn senere. Når man snakker om å løse fremtidens fattigdomsproblemer, så er det ikke tvil i min sjel om at i kunnskapssamfunnet er utdanning nøkkelen til det. Vi lever i kunnskapssamfunnet, og det betyr at kunnskap er det viktigste kriteriet for suksess.

Related posts:

1. Fremtidens minstepensjonister

Hvorvidt dette er en god ide, kommer selvsagt an på hva barnetrygdens formål er.

Er formålet å overføre penger til folk fordi de har barn, og dermed utgifter til oppfostring av dem, skal ikke foreldrenes inntekt å noe å si. Barn koster omtrent like mye å oppfostre, enten de er født i denne eller den familien.

Er derimot formålet å jevne ut inntekt (og det er det gjerne for den rødgrønne regjeringen), så er barnetrygd ikke et effektivt virkemiddel; Røkkes datter får like mye som barnet til to uføretrygdede foreldre.

Resonnerer man slik, er vi fort der at vi bør behovsprøve barnehagesatser, gratis skole, gratis legebesøk og så videre. Til tross for at alle barn i en barnehage eller på en skole får den samme varen. Personlig synes jeg det får holde at vi har progressiv beskatning her i landet; dermed har faktisk de som tjener mer allerede betalt mer for de tjenestene de får av samfunnet – den samme varen – som de som tjener mindre.

Senterpartiets Dagfinn Sundsbø har tatt til orde for at barnetrygden skattlegges og økes med skattebeløpet, slik at utbetalingen fra staten blir den samme. Han er dermed definitivt for at barnetrygden skal være et verktøy for omfordeling av inntekt. Slik vil det se ut i et stilisert eksempel, basert på ulike marginalskattesatser:

De med lavest inntekt får en økning på 116 kroner, mens de med høyest inntekt får en reduksjon på 209 kroner. Økningen til de med lavest inntekt er finansiert av de med høyest inntekt. Dette er i hvert fall et bedre forslag enn behovsprøving, som gjerne ikke tilfører noe annet enn mer byråkrati. Her gjør skattesystemet jobben.

Men jeg mener altså at siden barnetrygden er knyttet til det faktum at man har barn, så bør det være en ytelse til alle barn, på lik linje som gratis skole, helsetjenester og barnehagebetaling. Skattesystemet omfordeler inntekt via den progressive beskatningen. Det får holde.

Verden er og blir urettferdig. Noen er født av rike, høyt utdannede og vakre foreldre. Noen er det ikke. Slik vil det alltid være. Men betalingen for samme “vare” bør likevel være den sammen.

No related posts.

• felles foreldreansvar uavhengig av om foreldrene har bodd sammen
• delt bosted
• normer for omfanget av samvær
• retten for en av foreldrene til å flytte med barnet uten den andres samtykke

I Nettavisen i går kom det frem at flertallet i utvalget ser ut til å gå inn for at den som har hovedansvar for barna, ikke skal kunne flytte langt unna uten at den andre forelderen samtykker. Dette skal bare gjelde den av foreldrene som har hovedomsorg. Samværsforeldere skal kunne flytte hvor de vil, uten tillatelse fra den som har hovedomsorgen.

Bakgrunnen for at dette eventuelt foreslås, er at det jo kan bli svært vanskelig for samværsforelder å ha samvær dersom barna flytter langt unna. Hvor stort dette problemet er, vet jeg ikke. Men det er selvsagt et stort problem for de det gjelder.

Konsekvensen av et slikt forslag er imidlertid ikke til å kimse av. Det vil jo si at den som har hovedomsorg for barn i praksis har flytteforbud, og ikke fritt kan bosette seg hvor han eller hun vil. Det gjelder uansett grunn, selv om det er for å skaffe seg jobb, utdanning, nettverk eller hva det måtte være. Dette høres derfor ut som et brudd på grunnleggende menneskerettigheter.

Det kan for eksempel være umulig for den som har hovedansvaret å skaffe seg arbeide der han eller hun bor. Da vil et slikt lovkrav som jeg leser det være i konflikt med grunnlovens paragraf § 110 som sier at:

Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for at ethvert arbeidsdygtigt Menneske kan skaffe sig Udkomme ved sit Arbeide.

Her gjør i så fall myndighetene det motsatte, de fratar mennesker mulighetene til skaffe seg utkomme av sitt arbeide. Og hvem skal betale den regningen? Staten? Samværsforelder som nekter flytting? Så vidt meg bekjent er det dessuten slik at retten til arbeidsledighetstrygd er avhengig av at stønadsmottaker er villig til å flytte for å få jobb. Her kan stønadsmottaker være villig til han eller hun blir blå, men får ikke lov til å flytte.

Videre er det ytterst problematisk at det er et ensidig forslag. Det skal altså bare gjelde den som har hovedomsorgen. Samværsforelder skal kunne flytte hvor han eller hun vil. I teorien kan det da vært slik at samværsforelder både kan nekte den som har hovedomsorgen å flytte, og samtidig flytte selv, hvor langt som helst.

Generelt er det slik at det for tiden er lite fokus på samværsforeldre som velger bort samvær med barn, som ikke oppfyller sine forpliktelser verken økonomisk eller menneskelig overfor sine barn. Fokuset er på å sikre dem alle rettigheter, men jeg ser svært sjelden noe som går på at de har plikter. Jeg sier ikke dermed at det ikke finnes skjevheter som bør rettes opp, blant annet når det gjelder den økonomiske situasjonen for samværsforeldre. Den kan være skjev og urettferdig. Men å nekte alle med hovedomsorg å flytte dersom samværsforelder ikke samtykker er et så drastisk tiltak at jeg ikke tror de som kommer med forslaget helt ser rekkevidden.

I følge en rapport fra SSB i 2004 bor de fleste samværsforeldre i nærheten av barna:

• 19% bor i gangavstand
• 42% bor en halv time unna og
• 13% har reisetid på to og en halv time eller mer

Dette ser altså ut til å være noe foreldre generelt greier å ordne tilfredsstillende uten offentlige lovpålegg som innebærer en drastisk inngripen i individets rettigheter, noe et flytteforbud vil være.

Det kan faktisk være slik at en forelder med hovedomsorg ikke vil kunne flytte unna en voldelig samværsforelder dersom denne ikke samtykker. Å frata samværsretten skal det nemlig mye til å gjøre. Spesielt dersom volden ikke har vært rettet mot barna. Dette forslaget kan dermed bli et ypperlig middel til terrorisering.

Barneombudet er imot flytteforbud og for tvungen mekling dersom en av foreldrene ønsker å flytte. En slik obligatorisk mekling vil kunne være et filter mot “flytting over natta”, som Barneombudet uttrykker det. Det er et godt forslag, selv om jeg ikke ser for meg at flytting over natta er en helt vanlig foreteelse. Et flytteforbud, derimot, kan frata den som har hovedomsorg for barn retten til et levelig liv. Forbudet skal ikke en gang være geografisk begrenset, det har bare en ullen formulering om at “flyttingen får konsekvenser for den andre partens samvær med barnet”.

En annen ting man kan gjøre er å pålegge den som flytter mot samværsforelders ønske å bære størsteparten av kostnadene ved samvær. Det er mange andre muligheter enn å frata forelderen med hovedomsorgen rett til selv om bestemme hvor han eller hun vil bo. Spesielt ettersom de fleste ordner dette i minnerlighet allerede.

Konsekvensen av dette forslaget er at en samværsforelder i 18 år kan bestemme hvor forelderen med hovedomsorg skal bo. Uavhengig av muligheten til arbeide, utdannelse, nettverk og generelle livsvalg den forelderen ønsker å gjøre.

Dersom dette forslaget blir vedtatt, er det er et alvorlig inngrep i individets rett til selvbestemmelse. Her ser det ut til at man er villig til å overkjøre grunnleggende rettigheter fordi det finnes noen troll til kjerringer. For det er stort sett kvinner som har hovedomsorg og menn som er samværsforeldre. Men de fleste klarer å ordne dette uten lovforbud mot å flytte. Som Aleneforeldreforeningen sier det:

Vi mener at det vil være galt å la et fåtall av de mest problematiske og konfliktfylte samlivsbrudd være utgangspunkt for endring av dagens regelverk, når de fleste foreldre samarbeider godt om felles barn.

No related posts.

På nyhetene i går var det en reportasje fra en sementfabrikk. Det er i Norge for tiden så stor etterspørsel etter sement at bilene står i kø og venter, mens sementen produseres og tømmes rett på bilene. Det meste av dette skyldes barnehageutbygging. Og det vil vel også si at arkitekter, håndverkere og andre har travle dager med å tegne og bygge barnehager. For kommunene betyr det at storparten av investeringsmidlene også dyttes inn i barnehager.

Bærum kommune har store problemer med å skaffe førskolelærere for tiden. Det samme har Oslo. Det er ikke utdannet nok av dem til å fylle det behovet som nå kommer. Så dermed reiser kommunen på turne til Høyskoler land og strand rundt for å forsøke å lokke førskolelærere til kommunen. I følge Utdanningsforbundet er det spesielt i Oslo-området at mangelen er stor. Det er ikke så rart, tenker jeg. Førskolelærere tjener rett og slett ikke nok til å kunne bo og leve i dyre områder rundt og i Oslo. I tillegg videreutdanner mange førskolelærere seg bort fra barnehagene og inn i skolen. Det er deres eneste mulighet til å kunne tjene bedre.

At man før målet om full barnehagedekning var oppnådd satte en makspris for barnehageplasser er ikke av det lureste politikere har klekket ut. Du trenger ikke å kunne mye økonomisk teori for å skjønne at det var en dum ide. Det har selvsagt økt etterspørselen. I tillegg er det da slik at de som vinner i lotteriet om barnehageplass også de facto får en ekstrapremie i kroner og øre, i form av en lavere pris. I tillegg har det gjerne gått ut over andre støtteordninger, for eksempel søskenmoderasjon. Denne maksprisen skulle man ha ventet med til målet om full barnehagedekning var oppnådd. Det har virket både økonomisk vridende (større etterspørsel og dermed vanskeligere å nå kravet om full dekning) og det har vært urettferdig (ekstrapremie til de som vinner i utgangspunktet).

Jeg tror politikerene rett og slett har tatt munnen for full for fort her. Jeg er for et mål om full barnehagedekning. I et samfunn der begge jobber, og som regel fordi de ønsker det, trenger barn gode tilbud den tiden foreldrene jobber. Og de får det beste tilbudet i barnehager med gode førskolelærere. Det er jeg overbevist om.

Politikerne burde ha forstått og iverksatt tiltak i forhold til å utdanne flere førskolelærere i forkant av at de satte ned målet om full barnehagedekning på kort tid. De burde ha forstått at en knapp ressurs ikke kan skaffes til veie på gjeldende lønnsnivå, som er på 270-290.000. De burde ha skjønt at mange førskolelærere ville videreutdanne seg over i skolen etter at 6-åringene begynte der og det ble åpnet for førskolelærere. Der tjener de bedre og har høyere status. Og dette er faktisk enkle, veldig enkle, sammenhenger å fatte. Selv politikere burde klare det.

Jeg har vært utrolig heldig. Noen fordeler har man definitivt som enslig forsørger. Tigerungen fikk nemlig plass i kommunal barnehage fra han var 1 år. En barnehage med god ledelse. Men en erfaren førskolelærer på avdelingen og med dyktige og erfarne assistenter. Det var en trygg og god plass å være for en liten Tigerunge. Og vi var heldige en gang til også. Da vi kom hjem fra Brasil etter ett år, kom han inn i samme barnehage, samme avdeling, og fikk det samme gode tilbudet som før vi reiste. Ikke alle barn er så heldige.

Som en ørliten parantes bemerket var Tigerungen hos svart dagmamma (ja, jeg også, det er ikke bare Børge Brende) i noen måneder. Hun passet 3 barn, og tok 4.000 per barn per måned. Svart. Det vil si en årslønn på 200.000 for mange færre barn enn det en førskolelærer har ansvar for. Jeg vil virkelig heller at de pengene går til å lønne førskolelærere. Det tror jeg mange er enige med meg i. Men da må man sørge for at det er utdannet nok av dem, og at de får vilkår som gjøre at de ønsker å fortsette og jobbe i barnehage.

Muligens har ikke politikerne helt tenkt i de baner i sin iver etter å oppfylle et mål de ikke har lagt stort annet innhold en antall plasser i. Men de plassene skal ha et innhold, og det innholdet skapes best av utdannende førskolelærere. Minst en på hver avdeling, flere om avdelingene er store.

For barnehager er slett ikke bare tak over hodet og oppbevaring av barn. Det er mye mer enn det. Det er trygghet, læring, lek, utvikling og sosialisering. Det er virkelig noe det er verdt å satse på. Det er Fremtidens oppvekstvilkår, rett og slett. Fremtiden går i barnehage i dag, om den kan. Og der skapes det et godt grunnlag for Fremtiden.

Related posts:

1. Dårlig planlegging i offentlig sektor