Men, artikkelen lister en rekke problemstillinger som norske kvinner nok har til felles med amerikanske kvinner:

Kvinner lever lenger, tjener mindre og tar lengere avbrudd fra arbeidslivet spesielt når de får barn. Kvinner har mindre formue enn menn. Kvinner blir ofte sittende i en vanskelig situasjon etter skilsmisse.

Artikkelen hevder at forskning viser at kvinner har lavere selvtillit når det gjelder finansielle problemstillinger enn menn.

“Research has shown that women, even professional women with good jobs and successful careers, tend to be less financially literate than men,” said Annamaria Lusardi, an economics professor at Dartmouth College who has studied the issue. “The gap in financial literacy between women and men is large not only among older people, or those 50 and older, but also among young adults, an age group where women are more likely to have a college degree than men.”

Artikkelen hevder videre at dette kan skyldes ikke bare mangel på kunnskap, men rett og slett mangel på interesse. Kvinner synes rett og slett ikke penger, sparing og investeringer er like interessant som menn gjør. I følge en undersøkelse fra 2007 finner kvinner investeringsbeslutninger stressende, vanskelig og tidskrevende. Det betyr imidlertid i9kke at kvinner har mindre suksess med investeringene sine. Kvinner er mer forsiktige, tar mindre risiko og innser sin egen mangel på kunnskap.

“One reason that women might be better financial decision makers, despite displaying, in general, lower literacy than men, is that women know what they do not know,” said Professor Lusardi, who is director of the Rand Financial Literacy Center.

Min påstand er at kvinner tar vesentlig større risiko enn de er bevisst på at de gjør. Kvinner tar for eksempel risiko i forhold til sin egen pensjon når de jobber deltid eller ikke i det hele tatt mens de har små barn. Beklageligvis ser dette ut til å være konsekvenser som kvinner ikke er bevisste på i det beslutningene fattes. Ikke dermed sagt at det å være hjemme med barn eller jobbe deltid ikke kan være det rette valget for den enkelte, men det er valg som har konsekvenser.

Pensjon

Kvinner kommer til å bli fremtidens minstepensjonister, også. Pensjonsrettigheter er knyttet til lønnsarbeide, og fravær fra arbeidsmarkedet vil dermed føre til lavere pensjon. Særlig gjelder dette for kvinner med lang utdannelse som velger deltid/å være hjemmeværende. Siden besteårsregelen ble fjernet betyr det at det blir svært vanskelig å opparbeide seg fulle rettigheter.

Tallene for 2003 viser at 50% av kvinnelige pensjonister er minstepensjonister, mot bare 10% av mannlige pensjonister. Dette er selvsagt tall som vil bedre seg ettersom etterkrigsgenerasjonen blir pensjonister. Kvinners yrkesdeltakelse er vesentlig høyere i dag enn før. Men dette er likevel en problemstilling for fremtiden, siden kvinner fortsatt har en betydelig større andel deltidsarbeide og kanskje også lengere utdannelse. De vil i mindre grad enn menn opparbeide seg fulle pensjonsrettigheter.

Arbeidet adler pensjonisten, men mannlige sådanne i større grad enn kvinnelige, altså.

Inntekt
Basert på tall fra 2003 var heltidsansate kvinners lønn 86% av menns. Hva denne forskjellen skyldes har vært diskutert oppad stolper og nedad vegger. Kvinner jobber i større grad i offentlig sektor (lavere risiko) og de jobber mer deltid slik at de sakker akterut i inntekt gjennom livsløpet. Andre forklaringer er at typiske kvinneyrker verdsettes lavere enn typiske mannsyrker. Og det er en betydelig kjønnsdeling i det norske arbeidsmarkedet.

Ser vi på kvinners bruttolønn totalt, er denne 61% av menns. Forskjellen skyldes at kvinner oftere arbeider deltid eller ikke er yrkesaktive og at flere kvinner er minstepensjonister. Dersom vi tar høyde for at noen menn tjener veldig mye og drar opp gjennomsnittsinntekten¹ har kvinner en bruttoinntekt på 65% av menn.

Formue
Menn eier mer enn kvinner. I følge SSB og tall for 2001 er forskjellene store. Artikkelen til SSB heter “Kvinner eier leiligheter – menn eier alt annet”. Menn eier:

• 90% av fritidsbåtene
• 75% av alle motorkjøretøyer
• 80% av alle campingvogner
• 80% av verdipapirer registrert i VPS
• 63% av formuen i aksjefond
• 56% av bankinnskudd
• 75% av eiendom i utlandet

Likningstall for 2008, korrigert for forskjellen mellom likningsverdi og virkelig verdi på fast eiendom, viser at kvinner i gjennomsnitt har 60% av menns formue. Kvinner har 53% av mennes bruttoformue, men samtidig 42% av menns gjeld, og kvinners netto formue er dermed 61% av menns.

Fordelingen av formue er altså et speilbilde av fordelingen av inntekt.

I sum betyr dette at kvinner tar risiko så det holder, enten de tror det eller ei.

Storebrand har en artikkel om det på Penger og pensjon. De oppfordrer kvinner til å ta kontroll:

Min erfaring er at mannen er ”finansminister” i de fleste familier, og tar hånd om større økonomiske vurderinger som lån, sparing og forsikring. Kvinnen er gjerne ”økonomisjef” og tar seg av den daglige økonomien som innkjøp, regningsbetaling og lignende.

Et tips til kvinner er at de viser mer interesse for de store økonomiske beslutningene. Har du god oversikt over familiens økonomi, blir det også lettere å ha en formening om hva man skal leve av som pensjonist. Er det mørke utsikter til en romslig pensjonstilværelse, kan du ta noen grep allerede i dag.

Jeg deler oppfordringen om å ta kontroll. Du trenger ikke gjøre det gjennom Storebrand, selvsagt, men gjør det. For de valgene som tas i dag, får konsekvenser langt inn i fremtiden. Fremtiden er et usikkert sted – godt gift i dag kan betyr dårlig råd etter skilsmisse om noen år. Eller en pensjonstilværelse med lave inntekter. Kvinner bør være opptatte av de store beslutningene og ha et bevisst forhold til å sikre sin egen fremtid.

Også publisert i Iskwews Hjørne på www.

1. Bruker median i stedet for gjennomsnitt: Median – den midterste personens inntekt

Related posts:

1. Fremtidens minstepensjonister

Av en arbeidsstyrke på 2,62 millioner, er 600.000 nordmenn enten uføre, sykmeldte, på attføring eller på rehabilitering.

Hvem som har ansvar for fadesen vet jeg ikke, men artikkelen stammer fra NTB. Det kan dermed godt være et direkte klipp derfra som Dagbladet har lagt ut. Slik artikkelen var satt opp kunne det se ut som om Knut Røed ved Frischsenteret hadde kommet med dette utsagnet.  Men det tror jeg ikke.  Dette er journalister med dårlig oversikt.

For det er selvsagt ikke slik at av en arbeidsstyrke på 2,6 millioner så er 600.000 enten uføre, sykemeldte, på attføring eller på rehabilitering.  For å være i arbeidsstyrken må du ønske og kunne arbeide. Mange uføre kan nok ønske det, men er du på 100% uføretrygd så er du ikke regnet i arbeidsstyrken.  Du må ha inntekstgivende arbeide for å regnes som sysselsatt.  Altså ikke være stønadsmottaker.  Frivillig eller ikke, er du ikke i inntektsgivende arbeide eller arbeidsledig (altså arbeidssøkende) er du utenfor arbeidsstyrken.  Jeg fant denne oversikten i en presentasjon fra økonomi på UiO, som forklarer arbeidstyrken:

Det er flere enn 2 millioner som er sysselsatt her i landet.  I følge SSB var det 2,5 millioner sysselsatte og i underkant av 100.000 ledige av en arbeidsstyrke på 2,6 millioner per 3.kvartal 2009.

Så til alle journalister, politikere og andre interesserte, slik henger dette med arbeidsstyrken sammen:

Arbeidsstyrke 3.kvartal 2009, Kilde SSB

Om vi noen gang skal få noe ut av debatten om sykelønn, uføre og så videre, så må i hvert fall basale begreper som dette være på plass.

Sannsynligvis oppsto blemmen hos NTB. Den ble så bare gjengitt av Dagbladet. Slik skapes myter. Og det er ikke flere myter vi trenger om vi skal få dreis på debatten om disse viktige samfunnsspørsmålene.

No related posts.

Arbeidsgiver kan ikke gå konkurs dersom virksomheten innstilles i kortere eller lengere tid på grunn av streik, slik private bedrifter kan. Arbeidsgiver sparer bare penger på det. Arbeidstakerne risikerer ikke å miste jobben fordi arbeidsgiver går konkurs. De risikerer dermed fint lite.

Hele regningen bæres av tredjepart. Tredjepart kan ikke flytte sin etterspørsel til andre aktører. Det ville de kunne dersom det handlet om konkurranseutsatt sektor.

I fjor var det elever i barne-, ungdoms- og videregående skoler og barn i barnehager, og deres foresatte som ble rammet. Foreldre måtte ha barn med på jobben, finne noen som kan passe dem eller bruke feriedager eller ta ulønnet fri. Der ligger regningen. Det er en helt reell regning.

Streiker i offentlig sektor er en raritet. Nettopp fordi partene selv ikke risikerer spesielt mye ved en streik. De skyver helt enkelt regningen over på tredjepart.  Regningen for eventuelle kompromisser havner også på tredjeparts bord.  Skattebetalerne, altså.

I sted ble den potensielle streiken debattert på Redaksjon1.  Den handler om pensjoner i offentlig sektor, som mer eller mindre forventes skjermet fra alt som heter pensjonsreform.  Det var liten interesse for å snakke om hvem som skal betale regningen.  Helt til Stein Asthøy, talsman for Forsvar offentlig pensjon, kom imidlertid etter hvert frem med det.  Vi skal øke skattene med 2-3 prosent, for det har vi råd til.

Aha.  Tredjepart tar regningen.

Megler Smekk sendte meg forøvrig følgende illustrasjon av pensjonspyramiden for en stund siden:

Tiden er kanskje inne til å se litt på toppen av pyramiden også?

Related posts:

1. En aktiv offentlig sektor – når og hvorfor
2. Dårlig planlegging i offentlig sektor
3. K-sektor, s-sektor og frontfag

Denne kurven er et stjerneeksempel på juksing med grafikk. Jeg sier selvsagt ikke at 140.000 arbeidsledige ikke er alvorlig, men vi kan sannsyynligvis legge bort bildet av suppekjøkken, i hvert fall.

Hva går så juksingen ut på?

En kurve som ikke begynner på 0, men 60.000, ser brattere ut en en som begynner på 0. Siden altså avstanden mellom 60.000 og 140.000 er mindre enn avstanden mellom 0 og 140.000. Det er likevel ikke det største problemet.

Det største problemet er x-aksen. Der er avstanden manipulert så det holder. I full størrelse er det:

• 7,5 cm mellom juli 2008 og februar 2009 – altså 8 måneder
• 6,0 cm mellom februar 2009 og desember 2010 – altså 22 måneder
• 1,0 cm mellom desember 2010 og desember 2011 – altså 12 måneder

Dette blir det selvsagt en eksponensiell kurve av. Jeg har her antatt at estimatene de har brukt er for slutten av året.

Så om vi setter bort trøste-cognacen og ser edruelig på tallene, hvordan ser det så ut? Litt forskjellig, avhengig om estimatene på ledighet er for midten eller slutten av året, men likevel: kurven er definitivt ikke eksponensiell.

Denne kurven er det selvsagt betydelig mindre morsomt å lage forsider av. I selve artikkelen bruker forøvrig Aftenposten (eller e24) en mer edruelig tilnærming.  Her er det faktisk bare skalaen det jukses med.  Den er fortsatt kappet av på 60.000, men skalaen på x-aksen er proporsjonal.  Kurvene er ikke eksponensielle, og e24 har dessuten tatt med et år til, slik at grafen viser at man forventer fall i arbeidsledigheten etterhvert.

En annen interessant ting dukker også opp når vi ser denne grafen, forøvrig.  På forsiden har man med et estimat fra First Securities for 2010.  Det har man ikke med i denne grafen.  Hvilket vil si at Aftenposten har plukket estimater ettersom det passer forsiden.

Og hvor stor ledighet er egentlig det?  For en stund siden skrev jeg en tråd i serien Forræderiske tall som tok utgangspunkt i nyhetsformidling om arbeidsledighet.  Der hadde jeg en tabell som satte norsk ledighet i størrelses-perspektiv.  Oppdatert med disse tallene ser den tabellen slik ut:

Jeg sier ikke at det ikke er ille for de som blir ledige.  Men fortsatt er det slik at 94% av sivil arbeidsstyrke IKKE er ledige.

Related posts:

1. Hvordan jukse med grafikk
2. Hvordan datamaskinen slo eksperten

Mange har sikkert fått med seg at Anne Enger og Kristina Hjullum Hagen har gitt ut boken “Den lille forskjellen” denne uken.  Boken handler om lønn, likestilling og individuelle valg.

Hovedpoenget, slik jeg har forstått det, er at etter 40 år med likestillingskamp er det fortsatt slik at kvinner gjør valg som gjør at de

• sakker akterut i arbeidslivet
• fortsatt tjener betydelig mindre enn menn
• fortsatt vil være fremtidens fattigste pensjonister

Poenget er at mange kvinner til fulle benytter seg av de velferdsgodene som kvinnebevegelsen har kjempet frem.  De utdanner seg, i større grad enn menn, selv om de velger tradisjonelt.  De tar lange mamma-permisjoner, og jobber ofte deltid mens de har små barn.  Konsekvensene er at kvinner ikke opparbeider verken ansennitet, lønn eller pensjonsrettigheter i samme grad som menn.

Debatten på Redaksjon1 på torsdag med utgangspunkt i boken var interessant.  Interessant fordi flere av debattantene hurtig vinklet det over i at det å gjøre slike valg har gevinster.  I form av bedre kontakt med barn og så videre.  Det er selvsagt helt riktig, men det er ikke poenget til Enger og Hagen.  Poenget deres er at slike valg har konsekvenser.  Altså; det er fortsatt ikke slik at man får i pose og sekk.  Hvorfor ikke?

Den kompetansen man får ved å utdanne seg, forvitrer om den ikke brukes og utvikles.  Det er ikke slik at den kompetansen du en gang hadde er like mye verdi som da kunnskapen var fersk.  Den må brukes og ny kompetanse på tilføres.  Etter mange år som hjemmeværende eller deltidsarbeidende er ikke kompetansen det den en gang var.  I tillegg mangler man erfaring.  Da sakker hun akterut i arbeidslivet.

Deltidsarbeidende har aldri vært lønnsvinnere.  Hovedgrunnen til at kvinner fortsatt tjener ca. 85% av det menn tjener er følgende

• menn har betydelig mer kapitalinntekter
• kvinner jobber deltid i betydelig større grad enn menn

Budstikka har en artikkel i dag om hvordan dette er i Asker og Bærum.  Bare en norsk kommune (Sola) har større lønnsforskjeller enn Bærum.  Kvinner i Bærum tjener litt i overkant av halvparten av menn, og kvinners lønn øker mindre enn menns.  Det kommer av at et betydelig antall kvinner i Bærum er hjemmeværende eller jobber deltid.  Dessuten har gjennomsnittsmannen i Bærum store kapitalinntekter, noe kvinner ikke har.

I en kronikk i Dagsavisen sier Nina Amble ved Arbeidsforskningsinstituttet følgende:

«Den rosa drømmen» eller «kjærlighetsprosjektet», fire barn og deltid, bli forsørget, lever i beste velgående. På 8. mars er det vanskelig å forsvare det kvinner i vest tar ut som valget «å gå hjemme», på deltid, når veksten det krever her må arbeides fram av kvinner i sør og øst.

Hun mener at strategien for likestillingsprosjektet er endret fra å kreve plass i mannsdominerte yrker, til å kreve heving av lønn i kvinneyrker.  Og at den strategien har slått feil; kvinner er lønnsmessig parkert.  Dessuten ser det ikke ut til at kvinner lenger ser det som et likestillingsprosjekt å kunne forsørge seg selv.  Det vil kreve andre valg.

Et valg som går ut på å være hjemme med barn er et individuelt valg, som for den enkelte helt klart kan være det rette.  Jeg er tilhenger av at mennesker skal kunne gjøre de valgene som passer best for dem.  Men man skal være klar over at de valgene man gjør har konsekvenser.  I form av kompetanse som forvitrer, lønnsgap som ikke forsvinner og en fremtid som minstepensjonist.  Spesielt blir konsekvensene store dersom man dertil blir skilt, etter å ha være lenge hjemme med barn.  Da skal man forsørge seg selv, men har forvitret kompetanse og dårligere muligheter til å lykkes.

Dette er selvforsterkende.  Kvinner tjener mindre enn menn, og derfor er det mest lønnsomme valget at kvinnen er hjemme med barn.  Kvinner tar lengere foreldrepermisjon og jobber deltid i større grad enn menn, og sakker akterut lønnsmessig.  Dermed tar jobber kvinner enda mindre, og er inne i en selvforsterkende sirkel.

Mennesker gjør individuelle personlige valg.  Valgene har konsekvenser på lang sikt som ikke er like lette å overskue når man tar dem.  Det er Anne Engers poeng.  At disse valgene har andre og positive sider, er selvsagt viktig, men det endrer ikke konsekvensene.

Som Avil skriver i en tråd i dag:

Kan hende vil me om ti år syns det var galskap med offentlege økonomiske ordningar som stimulerte kvinner til lågare livslønn, svekka karrieremuligheter og låg pensjon?

Men vi er ikke der nå, og jeg synes dette er lite diskutert.  Slik sett er det bra at Anne Enger har skrevet boken sin.  Dette er viktig å få på dagsorden.

Pensjonsreformen som legger opp til at pensjon opparbeides gjennom hele livet, slår spesielt ille ut for kvinner med lang utdanning som også er hjemme med små barn i mange år.  De kommer neppe noen gang til å kunne opparbeide seg en pensjon til å leve av.  Til det vil de jobbe for få år.

Alle må ta de individuelle valgene som passer best for en selv, det være seg om det gjelder valg av utdannelse eller å være hjemme når barna er små, og gjerne lenger også (mange kvinner som ikke har små barn jobber også deltid).  Men når man tar de valgene, er det viktig å ha klart for seg hva konsekvensene vil bli.

Det er ikke mulig å få i pose og sekk.

Også publisert i 0803-bloggen.

Related posts:

1. Bør staten finansiere alle private valg?
2. Kvinner må bli mer opptatt av penger
3. Leksehjelp for å løse fremtidens fattigdomsproblem

I 2006 utbetalte investeringsbanken Merrill Lynch $5-6 miliarder i bonus til sine ansatte.  De rapporterte et rekordhøyt resultat på $7,5 miliarder.  Dow Kim, som var leder for boliglånstradingen, hadde en lønn på “bare” $350.000, men en total godtgjørelse på $35 millioner.  Differansen var resultatbonusen.  Og det var ikke bare toppene som fikk bonus, langt ned i systemet mottok man svært pene bonuser.

Det var bare det at resultatene denne utbetalingen var basert på viste seg å være fiktive.  For investeringene i boliglånsmarkedet som hadde generert gevinstene var der bare på papiret – de har mistet det meste av sin verdi.  Men selv om Merrill måtte reversere det rapporterte overskuddet, er ikke bonusene reversert.  De er utbetalt og ferdige.

Kritikerne hevder at disse bonusene aldri skulle vært utebetalt, siden de var basert på en illusorisk inntjening.  I tillegg at avlønningssystemene på Wall Street, der gigantiske bonuser er basert på kortsiktig profitt, oppfordrer de ansatte til å te seg som spillere på et casino.  Med den forskjellen at man kan innkassere gevinstene mens rulett-hjulet fortsatt spinner.  Bonusen for papirgevinster utbetales lenge før de er faktisk innkassert i form av penger i banken.

Men utsikt til solide personlige bonuser har traderne ignorert, underslått eller undervurdert hvor stor risiko de egentlig tar, til bonusen er betalt.  Og hele organisasjonen var knyttet opp i de samme ordningene.  Så fra topp til bunn i organisasjonen var alle tjent med at man sopte inn så mye kortsiktig profitt som mulig.  Det er bemerkelsesverdig at det ikke en gang var knyttet til realiserte verdier, men rett og slett til luftslott man ikke en gang visste hvordan så ut.  Rett nok ble deler av bonusene utbetalt i form av aksjer, men fortsatt var andelen rene kontanter – $$$ i banken – så stor at de tjente mer penger på et bonusår enn andre tjener gjennom et langt liv.

I det man oppdager at slottet var laget av luft, er det for sent.  Pengene er allerede utbetalt.

Finansindustrien har vært en gigantindustri.  I New York i fjor ble $1 av hver $4 utbetalt til en ansatt i finansindustrien.  Det har gjort at den industrien har tiltrukket seg noen av de skarpeste hjernene, ettersom muligheten til å tjene masse penger har vært mye større der.  Det har trukket de samme beste hjernene bort fra områder som medisin, ingeniøryrket, læreryrket, egentlig de fleste områder.  Det er faktisk å regne som en samfunnsøkonomisk kostnad ved denne finansboblen.

De har vært unge, kreative, faglig skarpe og de har kommet opp med innovative ideer i form av finansielle instrumenter.  Mange av dem har ingen bakgrunn fra økonomi.  Mange av dem er ingeniører eller matematikere.  De har sittet i små nisjer og de har ikke sett konsekvensene av og risikoen i de instrumentene de har konstruert.  Bortsett fra i sine egne bankkonti.

Pay was tied to profit, and profit to the easy, borrowed money that could be invested in markets like mortgage securities. As the financial industry’s role in the economy grew, workers’ pay ballooned, leaping sixfold since 1975, nearly twice as much as the increase in pay for the average American worker.

Slik bonusordningene var konstruert, var alle tjent med å ta risiko.  Og at det gikk galt etterhvert, betydde ingen ting.  De hadde jo allerede fått utbetalt bonusen.  Som de riktig nok mistet en del av når selskapets aksjer ble verdt omtrent ingen ting, men likevel hadde kontat-delen av bonusene vært så høye at det ikke spilte så stor rolle det heller.

Det kan komme gode ting ut av kriser.  Det viktigste er restrukturering.  For finanssektoren tror jeg i tillegg følgende vil

• Større grad av reguleringer og offentlig kontroll med finanssektoren
• Betydelig større edruelighet i vurdering av risiko
• Back to basics – betydelig mindre fancy og uforståelige derivate instrumenter
• Endrede bonusordninger, siden insentivene i de eksistertende har båret helt galt av sted
• Færre ingeniører og matematikere, flere økonomer i bransjen. Verdsettelse av erfaring.

For denne bransjen har i veldig stor grad skap sin egen krise.  Ved vettløse insentivordninger og ekstremt kreative instrumenter.  Som ingen egentlig har forstått. Som har hatt en risiko så stor at ingen har evnet eller villet måle den.

For de som er kunder av denne bransjen er dette viktig.  Det er nemlig kunder og aksjeeiere som har betalt regningen.  I form av instrumenter som ikke har hatt egentlige markedspriser, null transparens i prisingen og dermed store muligheter for å bli lurt.  De reelle tapene som kan skrives på bonusordningene i Merrill Lynch er mye større enn de tapene som tas av aksjeeierne.  De ligger i bøkene til kunder som har kjøpt instrumenter de ikke har forstått.

De eneste som kommer velberget ut av det, er de som fikk kontant utbetalte bonuser.  De som hadde insentiver til å lage bobla.  Mens verden strever med å komme gjennom krisen, ler de fortsatt hele veien til banken.

No related posts.

Praktiseringa av frontfagsmodellen frå 90-talet skal ikkje gjenopplivast. Industri er viktig, men ikkje meir høgverdig enn andre næringar – heller ikkje i ein global økonomi i krise.

Nå handler ikke dette om høyverdighet, men om konkurranseevne. Det er konkurranseutsatt sektor (k-sektor) som er avhengig av ekstern konkurranseevne. Om så lønningene i skjermet sektor (s-sektor), som ikke møter konkurranse, stiger mer enn lønningene i k-sektor, så vil k-sektor miste kompetanse til s-sektor, eller måtte sette opp lønningene for å holde på den. Da mister k-sektor konkurranseevne.

Forøvrig vil jeg mene at vi her finner noe av forklaringen på tesen til Folkestad om at funksjonærlønningene stiger mer enn industriarbeiderlønningene. Det kommer av at k-sektor konkurrerer med s-sektor om den arbeidskraften. Dermed biter Folkestads resonnering seg selv i halen.

Folkestad sier videre

Ein hovudtrend i norsk arbeidsliv er at det relativt sett har blitt færre tilsette i industrien. Handlingsregelen for innfasing av oljepengar forsterkar denne utviklinga.

Dette har Folkestad selvsagt rett i. Innfasing av oljemilliarder betyr at vi, i hvert fall for en stund, kan gi helt f… i k-sektor og stort sett klippe håret på hverandre og kose oss med en stor offentlig sektor. Men ein skigard kan’kje var evig, og da kan vi brått ha stilt oss så vi ikke har noe særlig igjen til å skaffe oss eksportinntekter. Som det er kjekt for oss å ha. Siden vi er et lite land der det er så kaldt og vi er så få at vi ikke klarer å produsere det vi trenger. Vi må importere det. Skal man importere, må man eksportere for å få betalt for alle matvarer, biler, komfyrer, klær, sko og så videre, som vi altså svært gjerne vil ha.

Og hva har så skjedd med Kongerikets handelsbalanse de siste årene, mens vi har kost oss og levd i sus og dus? Følgende har skjedd, i følge SSB, målt i faste 2000 kroner:

Som figuren viser går det nedover med handelsbalansen, enten du måler den med eller uten olje. Det kommer av at mens importen har økt med 44%, har eksport ex Olje og gass økt med 22% og Olje og gass er blitt redusert med 7%. Dermed reduseres handelsbalansen kraftig. Ex Olje og gass er underskuddet på 174 mrd. i 2007, mens det var på 66 mrd. i 2000. Jepp. Underskuddet. Inklusive Olje og gass har Norge selvsagt overskudd, men det er halvert fra 2000 til 2007.

Skjermet sektor er nemlig i ferd med å utkonkurrere konkurranseutsatt sektor. Den utviklingen ønsker Unio-lederen at skal fortsette, og i krisetider vil det nok bety eskalere, tenker jeg. Så lenge han ikke ønsker å ta hensyn til de utsatte industriarbeiderne i industrien, så blir jo det effekten.

Så en kommentar til slutt. Folkestad sier følgende:

Dei fleste erkjenner dessutan at næringslivet er avhengig av kunnskap, kompetanse og helsetenester – oftast levert av det offentlege.

Hva er det egentlig vi har kunnskap og kompetanse på i Norge? Først og fremst på olje, gass og prosessindustri. Den kompetansen er altså ikke først og fremst levert av det offentlige, men av oljeindustri og prosesssindustri. Det er det vi kan her i Norge.

Så når olje og gass tar slutt, når prosessindustrien er utkonkurrert: hva skal skaffe oss penger til alle de varene vi importerer da? Hårklipp og offentlig sektor kommer ikke til å gjøre det.

Planen var å gjøre denne posten grundigere og mer gjennomtenkt. Den har vært på trappene siden jeg leste Folkestads kommentar. Men siden jeg ikke er frisk, overlater jeg (håpefullt) til kommentator-korpset å utdype.

Related posts:

1. Streik i offentlig sektor
2. Dårlig planlegging i offentlig sektor
3. En aktiv offentlig sektor – når og hvorfor

Flere har sagt til oss at de ønsker å avslutte fordi de har en svart jobb. Andre velger bare å skaffe seg en jobb fort, fordi de kanskje tenker at nå blir det så mye jobb å gå på sosialkontoret at de heller skaffer seg en ordentlig jobb

“Teit!”, tenker du kanskje, “De jobber svart.” Kult, tenker jeg. Ikke fordi de jobber svart, men fordi de er fratatt sugerøret ned i statskassen, som de tidligere hadde. De får nemlig 5.000 i stønad, pluss penger til husleie å strøm, om de er med på dette programmet. Uten den oppfølgingen de får nå, ville de fått penger og jobbet svart ved siden av likevel. Her virker det som om NAV har gjort noe fornuftig. Ikke bare har de kommet med et tiltak som faktisk gjør at folk settes i stand til å få seg jobb (og får det), men de har tatt fra de som jukser sugerøret ned i statskassen.

Sosialkontoret kan ikke melde de som jobber svart til politiet, ettersom de har taushetsplikt. Men det må da finnes andre måter å sjekke av slikt på. Uansett er det viktigste at folk som hadde jobbet svart, uansett, ikke samtidig har et sugerør ned i statskassa.

No related posts.

En eiendomsmegler i Molde retter en advarende pekefinger til Gjedrem, om at setter han ikke ned renta nå, går det skikkelig åt skogen.

Men får psykologien nakketak, kan dette bli tøffere enn vi tror. Dette kan sentralbanksjef Gjedrem bidra til å forhindre.  Vi har importert den negative fremtidstroen hit, selv om vi nesten ikke har arbeidsledighet, og det meste går veldig godt i Norge. Men psykologien er for tiden en mye sterkere drivkraft enn realøkonomien. En kan si det slik at boligprisfallet ikke er skapt av dårlige tider, men at prisfallet på boliger kan komme til å skape dårlige tider i Norge.
Eiendomsmegler Peder Normann Raknes

Raknes har en strålende gjennomgang av makroøkonomien jeg tror vil få Gjedrem til å endre alle planer om å ikke holde renten uendret.

Det er selvsagt ingen som tror at Raknes snakker for sin syke mor, eller noe.  Det hadde vel tatt seg ut.

No related posts.

Om du vil ha Baksaas til å lede Telenor, tror jeg ikke det nytter å si til ham at Jens tjener så og så mye, og derfor får du en krone mindre. Da vil han finne seg en annen arbeidsgiver. Det kan vi være moralsk forarget over til vi blir blå i ansiktet. Men slik er det. Lederlønninger fastsettes i et marked. Statministerens lønn gjør det ikke. Det er en stilling som avlønnes basert på helt andre mekanismer. Du velges, og så tar du det vervet. Lønnen din er statsregulert.

Her har dermed Kristin Halvorsen valget mellom å få de beste lederne, og de tjener som regel mer enn Jens, eller mindre gode ledere, som tjener mindre enn Jens.

Jeg vet hva jeg vil ha – og det er gode ledere som tjener om nødvendig 5 ganger så mye som Jens.

Når det gjelder opsjonsavtaler derimot, så tror jeg ikke det nødvendigvis gir bedre ledere. For en leder med opsjonsavtale har ingen risiko. Sitter han derimot på aksjer, så har han risiko på linje med eierne. Da er det på en helt annen måte en spore til å jobbe for bedre lønnsomhet for bedriften. Så gi dem nå heller aksjer med rabatt, om noe. Eller en bonusavtale basert på forhåndsdefinerte, høye krav til bedring av styring og lønnsomhet. Og det må være målbart slik at det kan knyttes til selskaps-spesifikke ting og ikke bare at markedet generelt går.

Avlønning handler ikke bare om ansvar og rettferdighet, lang der i fra. Det handler om tilbud og etterspørsel. Såpass innsikt var det å håpe at en finansminister har. Men det var for mye forlangt.

Og da får jeg vel pepper i dag også, tenker jeg ) Snart kalles jeg vel rent ut for en blåblogger. Men noen synes de er morsommere enn rødbloggere, så det får jeg heller leve med.

Related posts:

1. Næringslivsfeminiser er ikke som andre feminister
2. Spilleautomater i statlig regi er ikke avhengighetsskapende