• Gode resultater i aktivt forvaltede fond kan like gjerne skyldes flaks som dyktighet
• De fondene som gjør det dårlig, gjør det dårlig fordi de ikke er dyktige, det skyldes ikke uflaks
• Som gruppe har ikke aksjefondene slått markedet

Sørensen etterlyser dermed flere indeksfond, altså fond som følger markedet som en skygge og ikke forsøker å tjene mer enn markedet.  De er nemlig mye billigere, ettersom de ikke bruker ressurser på aktiv forvaltning, i form av dertil hørende forvaltere og systemer.  Siden det er tilfeldig om et fond gjør det bedre enn markedet, og ikke tilfeldig om det gjør det dårligere, vil det lønne seg for den jevne spareren å ikke ta kostnadene med å posisjonere seg for en høyst usikker mer-avkastning i et aktivt forvaltet fond.

Men det er omtrent ikke mulig i Norge.  Aftenposten har undersøkt hvor enkelt det er å finne slike fond. Så selv om åtte uavhengige eksperter Aftenposten har snakket med anbefaler indeksfond, så er det ikke en lett tilgjengelig vare i sparemarkedet.  Verken Nordea eller Fokus bank har slike fond, i følge artikkelen. DnBnor har et, men det må du lete med lys og lykter for å finne.

Og hvorfor er det slik?  Hvorfor er det vanskelig å finne lavkostfond med markedsavkastning hos norske aktører? Svein Gjedrem sa dette i fjor:

–Det merkelige er jo at vi (Oljefondet, red.anm.) har ligget nær en indeksforvaltning, mens det ikke er noe tilbud i det norske aksjemarkedet om passive investeringsmandater for det vanlige publikum.

–Hvorfor tror du det ikke finnes slike tilbud?

–Inntjeningen er bedre på aktiv forvaltning for dem som forestår investeringene, sa han da.

Jeg kan vel legge til at inntjeningen vel er ENDA bedre på aktivt forvaltede fond til de som ikke forstår investeringene. Så lenge folk er seg lite bevisst hva som er mulig av meravkastning, så lenge vi er et folk som tror på lottogevinster, så kjøper vi muligheten til å kanskje tjene litt ekstra mot å betale høye kostnader.  Mens vi i realiteten hadde vært bedre tjent med å ligge i et “maskinelt” styrt indeksfond til lave kostnader.

Som Aftenpostens tabell viser, gjelder det definitivt å sjekke gebyrer og forvaltningshonorarer før avtale inngås.  Det er store forskjeller.  Men jeg mistenkte at forskjellene kanskje ikke er så store som de ser ut, da jeg leste artikkelen.  Forskjellene var alt for store.

Det som ser billigst ut, er Alfred Berg Indeks.  Der betaler du bare 0,2% for kjøp, det samme for salg, og 0,15% forvaltningshonorar per år.  Det ser rasende billig ut.  Men går vi prospektet litt etter i sømmene blir bildet noe annerledes.  Det koster også 3% i tegningsgebyr, samt at fondet (som kundene har andeler i) er belastet for 1% forvaltningshonorar.  Det kommer nok i tillegg til de 0,15%.  Dette er tall som ser ut til å være mer sammenlignbare med fondet som ser dyrest ut, Carnegie Norge Indeks.  Kostnadene blir omtrent de samme.  Aftenposten burde ha lest litt nøyere før de laget tabellen sin.  If it looks too good to be true, it usually is.

Dette viser at man må ta seg tid og ork til å lese prospektene i detalj, og så regne på den faktiske kostnaden som trekkes fra. Finansielle produkter er som forsikring – det gjelder å lese nøye og lenge.  Jeg har ikke lest alle prospektene, bare de to nevnte.

En annen artikkel i Aftenposten referer til en undersøkelse om finansielle investeringer foretatt i 11 europeiske land.  Der sier 8 av 10 nordmenn at de tar finansielle beslutninger selv, uten hjelp av rådgivere.  Tatt i betraktning at de tildels har gitt ganske dårlige råd, er kanskje det like greit. Men det er mulighet for at Ola Nordmann har litt vel mye selvtillit.

• 56 prosent av oss mener vi har god kunnskap om finansielle investeringer, litt høyere enn snittet for Europa.
• Samtidig sier hele 49 prosent at de ikke vet hvilke gebyrer de betaler for på sine spareprodukter.

Det vil nok si at kunnskapen om finansielle investeringer ikke er helt på høyden likevel.

Related posts:

1. Norge kan ha fått en Madoff-sak
2. Norge og Island i krig?

Men, artikkelen lister en rekke problemstillinger som norske kvinner nok har til felles med amerikanske kvinner:

Kvinner lever lenger, tjener mindre og tar lengere avbrudd fra arbeidslivet spesielt når de får barn. Kvinner har mindre formue enn menn. Kvinner blir ofte sittende i en vanskelig situasjon etter skilsmisse.

Artikkelen hevder at forskning viser at kvinner har lavere selvtillit når det gjelder finansielle problemstillinger enn menn.

“Research has shown that women, even professional women with good jobs and successful careers, tend to be less financially literate than men,” said Annamaria Lusardi, an economics professor at Dartmouth College who has studied the issue. “The gap in financial literacy between women and men is large not only among older people, or those 50 and older, but also among young adults, an age group where women are more likely to have a college degree than men.”

Artikkelen hevder videre at dette kan skyldes ikke bare mangel på kunnskap, men rett og slett mangel på interesse. Kvinner synes rett og slett ikke penger, sparing og investeringer er like interessant som menn gjør. I følge en undersøkelse fra 2007 finner kvinner investeringsbeslutninger stressende, vanskelig og tidskrevende. Det betyr imidlertid i9kke at kvinner har mindre suksess med investeringene sine. Kvinner er mer forsiktige, tar mindre risiko og innser sin egen mangel på kunnskap.

“One reason that women might be better financial decision makers, despite displaying, in general, lower literacy than men, is that women know what they do not know,” said Professor Lusardi, who is director of the Rand Financial Literacy Center.

Min påstand er at kvinner tar vesentlig større risiko enn de er bevisst på at de gjør. Kvinner tar for eksempel risiko i forhold til sin egen pensjon når de jobber deltid eller ikke i det hele tatt mens de har små barn. Beklageligvis ser dette ut til å være konsekvenser som kvinner ikke er bevisste på i det beslutningene fattes. Ikke dermed sagt at det å være hjemme med barn eller jobbe deltid ikke kan være det rette valget for den enkelte, men det er valg som har konsekvenser.

Pensjon

Kvinner kommer til å bli fremtidens minstepensjonister, også. Pensjonsrettigheter er knyttet til lønnsarbeide, og fravær fra arbeidsmarkedet vil dermed føre til lavere pensjon. Særlig gjelder dette for kvinner med lang utdannelse som velger deltid/å være hjemmeværende. Siden besteårsregelen ble fjernet betyr det at det blir svært vanskelig å opparbeide seg fulle rettigheter.

Tallene for 2003 viser at 50% av kvinnelige pensjonister er minstepensjonister, mot bare 10% av mannlige pensjonister. Dette er selvsagt tall som vil bedre seg ettersom etterkrigsgenerasjonen blir pensjonister. Kvinners yrkesdeltakelse er vesentlig høyere i dag enn før. Men dette er likevel en problemstilling for fremtiden, siden kvinner fortsatt har en betydelig større andel deltidsarbeide og kanskje også lengere utdannelse. De vil i mindre grad enn menn opparbeide seg fulle pensjonsrettigheter.

Arbeidet adler pensjonisten, men mannlige sådanne i større grad enn kvinnelige, altså.

Inntekt
Basert på tall fra 2003 var heltidsansate kvinners lønn 86% av menns. Hva denne forskjellen skyldes har vært diskutert oppad stolper og nedad vegger. Kvinner jobber i større grad i offentlig sektor (lavere risiko) og de jobber mer deltid slik at de sakker akterut i inntekt gjennom livsløpet. Andre forklaringer er at typiske kvinneyrker verdsettes lavere enn typiske mannsyrker. Og det er en betydelig kjønnsdeling i det norske arbeidsmarkedet.

Ser vi på kvinners bruttolønn totalt, er denne 61% av menns. Forskjellen skyldes at kvinner oftere arbeider deltid eller ikke er yrkesaktive og at flere kvinner er minstepensjonister. Dersom vi tar høyde for at noen menn tjener veldig mye og drar opp gjennomsnittsinntekten¹ har kvinner en bruttoinntekt på 65% av menn.

Formue
Menn eier mer enn kvinner. I følge SSB og tall for 2001 er forskjellene store. Artikkelen til SSB heter “Kvinner eier leiligheter – menn eier alt annet”. Menn eier:

• 90% av fritidsbåtene
• 75% av alle motorkjøretøyer
• 80% av alle campingvogner
• 80% av verdipapirer registrert i VPS
• 63% av formuen i aksjefond
• 56% av bankinnskudd
• 75% av eiendom i utlandet

Likningstall for 2008, korrigert for forskjellen mellom likningsverdi og virkelig verdi på fast eiendom, viser at kvinner i gjennomsnitt har 60% av menns formue. Kvinner har 53% av mennes bruttoformue, men samtidig 42% av menns gjeld, og kvinners netto formue er dermed 61% av menns.

Fordelingen av formue er altså et speilbilde av fordelingen av inntekt.

I sum betyr dette at kvinner tar risiko så det holder, enten de tror det eller ei.

Storebrand har en artikkel om det på Penger og pensjon. De oppfordrer kvinner til å ta kontroll:

Min erfaring er at mannen er ”finansminister” i de fleste familier, og tar hånd om større økonomiske vurderinger som lån, sparing og forsikring. Kvinnen er gjerne ”økonomisjef” og tar seg av den daglige økonomien som innkjøp, regningsbetaling og lignende.

Et tips til kvinner er at de viser mer interesse for de store økonomiske beslutningene. Har du god oversikt over familiens økonomi, blir det også lettere å ha en formening om hva man skal leve av som pensjonist. Er det mørke utsikter til en romslig pensjonstilværelse, kan du ta noen grep allerede i dag.

Jeg deler oppfordringen om å ta kontroll. Du trenger ikke gjøre det gjennom Storebrand, selvsagt, men gjør det. For de valgene som tas i dag, får konsekvenser langt inn i fremtiden. Fremtiden er et usikkert sted – godt gift i dag kan betyr dårlig råd etter skilsmisse om noen år. Eller en pensjonstilværelse med lave inntekter. Kvinner bør være opptatte av de store beslutningene og ha et bevisst forhold til å sikre sin egen fremtid.

Også publisert i Iskwews Hjørne på www.

1. Bruker median i stedet for gjennomsnitt: Median – den midterste personens inntekt

Related posts:

1. Fremtidens minstepensjonister

De norske nettmediene har også plukket opp saken. Det kan virke som om de har fått med seg at dette handler om Goldman Sachs, at det er noe finansrelatert, og at det er svindel med i bildet. Men det virker som om de ikke helt er med på hva anklagen handler om og hvilke finansielle produkter det er snakk om.

Dagbladet prøver seg med å beskrive svindelen. Der heter det:

Ifølge SEC villedet banken bevisst mange lånekunder i forbindelse med såkalte subprimelån, boliglån til personer med lav inntekt for at de skulle kunne kjøpe seg bolig.

Men renten ble så hevet i takt med at låntakerne lånte mer.

Goldman greide å tjene i begge ender ved å selge de [d]årlige lånene uten å opplyse om hvor skjøre de var, og samtidig shorte dem slik at de også kunne tjene på at de ble misligholdt.

Det virker jo nesten som om Krokfjord tror Goldman Sachs driver med utlån til ordinære boliglånskunder. Og at han tror subprimelån er det samme som lån til låntakere med lav inntekt. Og at kjernen i svindelen ligger her en plass. Men dette er jo Dagbladet, og man går jo ikke dit om man skal prøve å forstå verden.

Ole Martin Skaug hos e24.no har funnet google translate og prøvd seg på en ren oversetting av hvordan Reuters forklarer transaksjonen stevningen gjelder. Jeg lurer på om ikke Skaug bare burde lime inn den engelske teksten og la leserne selv oversette til norsk. For eksempel er det litt morsomt å oversette ‘3) Goldman Sachs knows that not every asset manager would be willing to work with Paulson …‘ med ‘3) Goldman visste at ikke alle direktører ville jobbe med Paulson …‘

e24.no har også en faktaboks hvor de forklarer hva en CDO er. Der heter det ‘CDO står for collateral debt obligations. Dette er verdipapir som er satt sammen av forskjellige lån, også subprime-lån. Disse er mikset og trikset med og solgt videre.‘ Det oppklarer jo endel.

Are Slettan hos na24.no er litt mer på ballen. Han gir litt bakgrunn om saken, men skriver at dette gjelder Collateralized Debt Obligation (CDO). For å være presise snakker vi om syntetisk CDO. Og det er egentlig en viktig forskjell.

Så hvordan ble Goldman Sachs’ kunder svindlet? Vel, hedgefondforvalter John Paulson trodde det amerikanske boligmarkedet sto på kanten av stupet i 2006. Dermed ville han prøve å tjene penger på krakket han mente kom. Men det var vanskelig å finne måter å tjene på et fall i boligprisene. Man kan ikke shortselge hus og leiligheter. Det viste seg også vanskelig å shortselge vanlige CDO. I alle fall i stort omfang uten at prisene ville falle før Paulson kunne sikre fortjenesten. Dermed konstruerte Goldman Sachs en syntetisk CDO for at Paulson skulle kunne tjene på mislighold av boliglån. Nå er det nyttig å vite litt om hva en syntetisk CDO er, i motsetning til en ordinær CDO.

Goldman Sachs inkluderte denne oppklarende figuren i prospektet for den antatte svindelen.

Det er mange bokser, men figuren leses best fra venstre mot høyre. Det viktigste er den store blå boksen helt til venstre som består av hvilke verdipapirer som er referanseportefølje for denne syntetiske CDOen. I en vanlig CDO vil denne boksen bestå av ordinære boliglån, og det er kontantstrømmen fra dem man handler i en CDO. I en syntetisk CDO er den blå boksen kun en indeks, og basert på den indeksen får man en tenkt kontantstrøm. Det er denne tenkte kontantstrømmen man baserer transaksjonene på. Fra denne indeksen beregnes det hvor stor tenkt kontantsrøm som skal videre til den store lyseblå firkanten, som er selve fondet (eller Special Purpose Vehicle (SPV)). Dette blir så fordelt først til Super Senior Amount, og så videre til Class A Notes, deretter Class B osv ned til Class D Notes. Class A notes er følgelig de mest sikre, mens Class D Notes er de mest risikable. Disse verdipapirene (Notes) blir så kjøpt av investorer. Inntektene fra salget (Proceeds) går inn til fondet og blir investert i sikre rentepapirer (Collateral – den røde boksen nederst). I tillegg tegnes det forsikring for at den sikre investeringen virkelig er sikker. Både rentesikring (Basis Swap Counterparty) og prissikring (Collateral Put Provider). Og til slutt tegnes det Credit Default Swaps på hele SPVen. Altså en forsikring på om SPVen skulle gå under. Det vil inntre om referanseporteføljen i den blå boksen utviklet seg spesielt negativt – og de utstedte verdipapirene (Notes) taper verdi. De som sitter med CDSen betaler altså en forsikringspremie inn til fondet så lenge ting går bra, men vil overta hele renteporteføljen om referanseindeksen skulle kræsje. Og det var nettopp det den gjorde.

New York Times skrev om disse transaksjonene i desember 2009 og hadde denne figuren som kanskje er litt mer oversiktlig.

Så hva besto svindelen av? Jo, Goldman Sachs lot Paulson til en stor grad selv velge hvilke verdipapirer som skulle være inkludert i indeksen. Da kunne Paulson håndplukke de papirene han mente hadde størst sjanse for å gå under. Goldman Sachs opplyste ikke sine kunder om at det faktisk var Paulson som hadde håndplukket verdipapirene. Videre sies det at Goldman påsto at Paulson selv skulle investere i CDOen, mens han i realiteten veddet mot den. Dette, påstår SEC, er opplysninger som er så viktige at Goldman hadde plikt til å opplyse sine kunder om dem. Om kundene visste at Paulson hadde håndplukket den underliggende indeksen og selv skulle vedde mot CDOen, ville i alle fall prisen man kunne oppnå for konstruksjonen bli lavere.

Her er hele prospektet til den omstridte transaksjonen:

ABACUS PitchBook

No related posts.

I etterkant av subprime-krisen i USA blir fokus rettet mot å gi folk mer opplæring i disse emnene, slik at folk er i stand til å fatte noenlunde rasjonelle beslutninger.  Men dette gjelder ikke bare i USA, det gjelder overalt.  Blant annet viser en undersøkelse fra 2004 at 9 millioner briter har “finans-fobi”, altså “de skyr alt som har med finansiell informasjon å gjøre, fra kontoutskrifter til sparekonti til livsforsikring”.

Så manglende finanskunnskaper er ikke begrenset til subprime-låntakere, det gjelder i alle aldre, inntekstgrupper og land.  Niall Ferguson, som er i ferd med å skrive en bok om Finans-historie, sier at studenter han har undervist på de beste universitetene i verden, inklusive MBA-programmer, ikke vet forskjellen på nominelle og reelle renter.  Samtidig er ansvaret for private finansbeslutninger enda mer personlig enn før, og pågangen fra kreative rådgivere sterkere enn noen gang.  Det er bare å se på de bedrøvelige resultatene av såkalt garantert sparing.

Folket trenger finanskunnskaper.  Det bør undervises om det i skolen, og som foreldre må vi ta ansvar for å sørge for at barna våre er i stand til å fatte noenlunde rasjonelle økonomiske beslutninger som voksne.

Dette nettstedet er vårt lille bidrag.

No related posts.

Av en arbeidsstyrke på 2,62 millioner, er 600.000 nordmenn enten uføre, sykmeldte, på attføring eller på rehabilitering.

Hvem som har ansvar for fadesen vet jeg ikke, men artikkelen stammer fra NTB. Det kan dermed godt være et direkte klipp derfra som Dagbladet har lagt ut. Slik artikkelen var satt opp kunne det se ut som om Knut Røed ved Frischsenteret hadde kommet med dette utsagnet.  Men det tror jeg ikke.  Dette er journalister med dårlig oversikt.

For det er selvsagt ikke slik at av en arbeidsstyrke på 2,6 millioner så er 600.000 enten uføre, sykemeldte, på attføring eller på rehabilitering.  For å være i arbeidsstyrken må du ønske og kunne arbeide. Mange uføre kan nok ønske det, men er du på 100% uføretrygd så er du ikke regnet i arbeidsstyrken.  Du må ha inntekstgivende arbeide for å regnes som sysselsatt.  Altså ikke være stønadsmottaker.  Frivillig eller ikke, er du ikke i inntektsgivende arbeide eller arbeidsledig (altså arbeidssøkende) er du utenfor arbeidsstyrken.  Jeg fant denne oversikten i en presentasjon fra økonomi på UiO, som forklarer arbeidstyrken:

Det er flere enn 2 millioner som er sysselsatt her i landet.  I følge SSB var det 2,5 millioner sysselsatte og i underkant av 100.000 ledige av en arbeidsstyrke på 2,6 millioner per 3.kvartal 2009.

Så til alle journalister, politikere og andre interesserte, slik henger dette med arbeidsstyrken sammen:

Arbeidsstyrke 3.kvartal 2009, Kilde SSB

Om vi noen gang skal få noe ut av debatten om sykelønn, uføre og så videre, så må i hvert fall basale begreper som dette være på plass.

Sannsynligvis oppsto blemmen hos NTB. Den ble så bare gjengitt av Dagbladet. Slik skapes myter. Og det er ikke flere myter vi trenger om vi skal få dreis på debatten om disse viktige samfunnsspørsmålene.

No related posts.

Heldigvis er slike nettsteder pålagt å oppgi total kostnad ved kredittkjøp.  Det gjør det lett å se at dette er en rådyr affære. Men det står selvsagt med mindre skrift enn det andre.  Slik ser det ut dersom du legger kredittkostnaden til et utvalg av produkter fra den brosjyren jeg fikk i går:

Jo lavere beløp du handler for, jo dyrere blir det relativt sett.  Det kommer av at selskapet i tillegg til å kreve en rente på 20%, også krever et etableringsgebyr som veier tyngre jo lavere handlebeløpet er.  Det betyr at du betaler et kraftig påslag for å utsette betalingen.  Dersom du kjøper en tv til 2.190 kontant og betaler den over 36 måneder, vil du ende med å betale 4.863 kroner for den.  Du betaler

• 19,95% rente
• 295 kroner i etableringsgebyr
• 45 kroner i fakturaavgift (altså per måned)

Jo mindre beløpet er, jo dyrere blir det. Regner vi om dette til årlig rente, er det lett å se både hvor dyrt det blir, og at det blir relativt sett dyrere jo mindre beløpet er i utgangspunktet.

Med dagens lave rentenivå er dette veldig høye renter. Og er beløpene lave¹ er renten i utgangspunktet også 22%.

En liten interessant observasjon er at dersom du kjøper med såkalt rentefri kreditt i 3 måneder og “bare” betaler et etableringsgebyr, så koster det deg ikke mindre enn tilsvarende en årlig rente på 52% dersom beløpet er lite, for eksempel 1.500 kroner. Det kommer av at du må betale etableringsgebyr på 195 kroner.

Jeg tok en rask sjekk hos noen andre leverandører også.

Elkjøp har en nedre grense på 2.500 kroner for betalingsutsettelse og delbetaling.

Rentefri betalingsutsettelse koster 275 kroner for 4 måneder og 350 kroner for 6 måneder, noe som tilsvarer en rente på henholdsvis 33% og 28% regnet som årlig rente.

Delbetaling koster et etableringsgebyr på 295, 9,9% rente og 45 kroner i fakturagebyr.

Expert har en egen handlekontoordning.

Kontokreditt inntil kr 75 000
Månedsrente etter endt betalingsutsettelse 1,75 %
Nominell rente etter endt betalingsutsettelse 21,0 % p.a.
Månedsgebyr etter endt betalingsutsettelse kr 45
Månedsgebyr kr 0 ved saldo under kr 1 000
Årlig gebyr for Expert handlekonto kr 0

Elkjøp har altså vesentlig lavere rente enn konkurrentene.  Det gjør meg i og for seg mistenksom, for som regel vil det ikke være store forskjeller mellom samme produkt i samme marked.  Men jeg finner ikke noe på nettsidene deres som sier noe annet enn at der Dustinhome krever 19,95% rente og Expert krever 21%, der krever Elkjøp 9,9%.

Uansett, dette blir veldig dyrt.  Det vil definitivt lønne seg å spare til disse kapitalvarene eller dersom det er mulig vil det være bedre å finansiere andre steder.  De fleste forbrukslån uten sikkerhet vil ha lavere kostnad enn dette.

Det er også verdt å merke seg at denne renten kreves selv om selskapene gjør en kredittsjekk.  Du får det bare om du har rent økonomisk rulleblad.

Alle selskapene passer på å gjøre oppmerksomme på at du får fradrag for rentene på skatten.  Det understreker at det ikke bare er rentefradrag for boligrenter som kan forårsake bobler. Rentefradrag for kostnader til finansiering av rådyre kredittkjøp bidrar selvsagt også til kjøp man ikke ville foretatt dersom selskapene ikke fristet med kreditt.

1. Har ikke klart å finne definisjonen på hva som er lave beløp

Related posts:

1. Ikke lurt å låne staten penger

For eksempel kan forvaltere få bonus basert på en tidsbegrenset beregnet avkastning (uke, måned, år). Bonusen kan være utformet slik at den slår ut om man oppnår et bestemt nivå på avkastningen. For eksempel om man slår en indeks. Dette kan gi perverse insentiver. La oss si at man har en årlig måleperiode. Om man har en god måned i januar (man ligger foran indeks), er det optimale for forvalteren å kjøpe indeksen og reise på ferie resten av året. Da betaler man altså aktive kostnader for en passiv forvaltning. Omvendt, om man gjør det dårlig i begynnelsen av året, gir det insentiv til å øke risikoen i porteføljen for å ta igjen det tapte mot slutten av perioden.

Det var derfor litt morsomt å lese denne artikkelen i Wall Street Journal i dag.

End of Year Comes Early for Many Bond-Portfolio Managers
A growing number of debt portfolio managers are closing their books early this year, hoping to lock in record returns they’ve enjoyed after the financial markets stepped back from the abyss earlier in 2009.

Og de er ikke akkurat så veldig diskret om praksisen heller

“It makes more sense to take a risky position at the beginning of January when it could do you some good for the rest of the year, rather than take it with just two months to go when it could possibly do more harm than good,” he said.

Hvilken relevans dette har for eksempel for forvaltningen av oljefondet lar jeg bli opp til leseren å finne ut av selv.

(Bilde av Scott Feldstein med CC-lisens)

Related posts:

1. Aktiv og passiv kapitalforvaltning

Det er spesielt to grunner til det. For det første kan man da redusere andre skatter. Spesielt skatt på arbeid. Som den nylig publiserte undersøkelsen fra NAV viser (pdf), er nordmenn sterkt imot trygdesvindel, men mener svart arbeid ikke er så farlig. Noe enkelte aviskommentatører også synes å mene. Det er rett og slett veldig lønnsomt å jobbe svart. Om man bruker provenyet fra en boligskatt til å redusere skatt på arbeid vil man redusere problemet med svart arbeid, og (kanskje) stimulere til mer arbeid generelt.

For det andre gjør den skattemessige favoriseringen av boliginvestering det veldig lønnsomt å investere i bolig. Dette ble blant annet diskutert av Skatteutvalget i NOU 2003:9 (pdf). Spesielt i boks 12.1:

Boks 12.1 Realavkastning etter skatt for ulike spareformer
Som nevnt, verdsettes ulike grunnlag for formuesskatten forskjellig. Nedenfor illustreres hvordan formuesskatten påvirker avkastningen etter skatt avhengig av hvordan sparemidlene investeres. Det antas at beløpet som skal investeres utgjør 2 mill. kroner. Fem ulike sparealternativer vurderes:

• Alternativ A: Plassering i bankinnskudd
• Alternativ B: Formuen plasseres i aksjer som eies gjennom et ikke-børsnotert selskap, som gir en verdsettingsrabatt på 35 pst.
• Alternativ C: Formuen plasseres i aksjer som ikke er børsnotert, og som har en ligningsverdi tilsvarende 50 pst. av aksjenes markedsverdi
• Alternativ D: Som alternativ C, men aksjenes ligningsverdi utgjør bare 15 pst. av markedsverdien
• Alternativ E: Formuen plasseres i egen bolig med ligningstakst tilsvarende 25 pst. av markedsverdi

Det legges til grunn at investor er i formuesskatteposisjon. Det forutsettes videre at avkastningen før skatt er 6 pst. for alle investeringsalternativene, og at inflasjonen er 2 pst. p.a. Beregningene er ment som grove illustrasjoner og fanger ikke opp enkelte forskjeller mellom investeringsalternativene, herunder at inflasjon kan ramme avkastningen på banksparing mer enn for eksempel avkastningen i aksjer. Det er videre sett bort fra eventuell verdistigning på aksjer og bolig.

1 Realavkastning er økningen i kjøpekraften (realverdien) av formuesobjektet i løpet av et år når det tas hensyn til nominell avkastning, skatt på inntekt og formue og prisstigningen.
2 Beløpet utgjør beregnet inntekt av egen bolig forutsatt samme normalavkastning som for de andre investeringsalternativene.
3 Effektiv skattesats er beregnet som forskjellen mellom realavkastningen før skatt og realavkastningen etter skatt i prosent av realavkastningen før skatt.
Kilde: Finansdepartementet.

Man kan selvsagt diskutere forutsetningene, men det er åpenbart at bolig er tungt favorisert i skattesystemet. Legg også merke til at den beregnede inntektsskatten på kr 3283 i dette eksemplet nå er fjernet, så effektiv skattesats for boliginvestering er under 4% og ikke 8%. Dette fører til en overinvestering i boliger. Man bor større enn man ellers ville gjort. Og man kjøper sekundærbolig og fritidsbolig i større grad enn man ellers ville gjort. Det gir mindre investering i annen virksomhet. Ressurser som kunne bli brukt til annen verdiskapning, går heller til å bygge hus.

Skatteutvalget nevner også

Samlet skatt på formue og eiendom utgjorde 0,9 pst. av BNP i Norge i 2000. Tilsvarende gjennomsnittstall for OECD-landene var 1,9 pst. Storbritannia, Frankrike, Canada og USA hadde betydelig høyere skatt på formue og eiendom enn Norge. Det er særlig eiendomsskatten og dokumentavgiften som er lav i Norge, men også arveavgiften er lavere enn OECD-gjennomsnittet.

Det er altså rom for en betydelig økning av skatter på formue og eiendom uten at Norge havner i noen særstilling på dette området. Og, om vi får et forlik som reduserer skatt på arbeid, krone for krone, så må da (nesten) alle partiene kunne være med?

Nå er det vel minimal sjanse for at noen politikere tør å foreslå en slik omlegging av skattesystemet. Trenden etter Skatteutvalgets rapport har jo vært i motsatt retning, med fjerning av fordelsbeskatning og nå sist med reduksjon av formueskatten. Og høyresidas merkelig oppførsel har jo ikke akkurat styrket tiltroen til at det er igjen noen som tenker litt økonomisk rasjonelt der i gården. Jeg skjønner det ikke.

Related posts:

1. Fjerning av fradrag for gjeldsrenter – vil det hindre bobler?

I forbindelse med store tap under finanskrisen i 2008, har det blitt diskutert fremtidig strategi for forvaltningen av Oljefondet (offisielt kalt Statens pensjonsfond – Utland). Enkelte mener sogar at man burde sette pengene i banken, noe som har fått mange til å trekke på smilebåndet.

Finansdepartementet har lagt ut et forslag til nye retningslinjer for høring, med høringsfrist i dag, 15. oktober 2009. De legger opp til at kun Norges Bank og Riksrevisjonen er høringsinstanser. Med bakgrunn i hva Norges Bank tidligere har sagt for å forsvare den aktive forvaltningen, blir det spennende å følge med.

Lars Haakon Søraas har tatt initiativ til en kort uttalelse, som jeg er med på, hvor vi argumenterer for hvorfor en passiv forvaltning av Oljefondet er det beste. Poenget vårt er at det er svært vanskelig å finne aktive forvaltere som klarer å slå markedet. Altså få en avkastning som er høyere enn en indeks det er naturlig å sammenligne med. Og enda vanskeligere blir det om man tar hensyn til kostnadene som påløpes i en aktiv forvaltning. Les gjerne vår uttalelse hos Scribd eller nedenfor for litt mer om forskningen på området. (Lars Haakon har i tillegg bestemt seg for å sende inn en utdypende uttalelse)

I tillegg til det vi diskuterer i uttalelsen, er det et viktig moment som kommer lite frem når man diskuterer forvaltningen. Spørsmålet er: ‘Hva er forvalternes insentiver og hvordan påvirker det deres beslutninger’? Jeg tror ingen har noen illusjoner om at forvaltere, om de er ansatt hos Norges Bank eller andre steder, er annerledes enn folk flest. De reagerer på insentiver, og tenker først og fremst på sine egne interesser. Det kan ofte oppstå situasjoner hvor forvalternes interesser er forskjellig fra det norske folks interesser. Dette prøver man å regulere med regler, lønnsordninger, overvåkning og så videre. Problemet er at dette aldri kan bli et perfekt system. Dermed er det rom for at forvaltere agerer i strid med det norske folks interesser.

For eksempel kan forvaltere få bonus basert på en tidsbegrenset beregnet avkastning (uke, måned, år). Bonusen kan være utformet slik at den slår ut om man oppnår et bestemt nivå på avkastningen. For eksempel om man slår en indeks. Dette kan gi perverse insentiver. La oss si at man har en årlig måleperiode. Om man har en god måned i januar (man ligger foran indeks), er det optimale for forvalteren å kjøpe indeksen og reise på ferie resten av året. Da betaler man altså aktive kostnader for en passiv forvaltning. Omvendt, om man gjør det dårlig i begynnelsen av året, gir det insentiv til å øke risikoen i porteføljen for å ta igjen det tapte mot slutten av perioden.

Et annet problem, spesielt i renteforvaltningen, er at det er gode muligheter for å slå en indeks ved å handle verdipapirer som gir god avkastning i gode tider, men store tap i kriser. Slik kan man levere meravkastning i mange år, men i en krisesituasjon forsvinner denne meravkastningen og mer til.

Jeg vet ikke hva Oljefondets tap i 2008 skyldtes. Og jeg vet heller ikke detaljene i de interne og eksterne forvalternes avlønningsbetingelser. Men jeg er overbevist over at en mest mulig passiv forvaltning av Oljefondet er det beste for det norske folk.

20091014 Høringsuttalelse om nye regler for SPU mSign

(bildet lånt fra Norges Bank)

Related posts:

1. Slyngstad om passiv forvaltning av oljefondet
2. Aktiv og passiv kapitalforvaltning

Skatteinsentiver til fordel for boliginvestering gir overinvestering i bolig, og fører til at prisene stiger og stiger, selv midt i en finanskrise. Det kan dessuten sies å være urettferdig; de som får større og større formue fra stigende boligpriser får skattefradrag, mens de som ikke får noen verdistigning fordi de leier, betaler full skatt.

Dessuten fører et skattemessig insentiv for en type investering – bolig – til at folk heller investerer der enn i produktiv kapital, for eksempel gjennom investeringer i aksjemarkedet. Med utgangspunkt i ligningstall¹ for norske husholdninger, justert for lave ligningsverdier på bolig (omtrent 30% av markedsverdi) har husholdningene sin formue plassert slik:

• 63% i fast eiendom og skog
• 17% i banken
• 16% i aksjer, obligasjoner og fond

Kort sagt har vi omtrent all formue i bolig eller i banken. Ikke mye av formuen vår er plassert i produktiv kapital. Dermed kan vi se mange fordeler med å vri skattesystemet bort fra å favorisere boliginvesteringer. Både bidra til å dempe forekomsten av bobler i markedet og vri investeringene over i mer produktive områder.

Dersom man tar bort skattefradraget kan dette brukes til for eksempel nedsettelse av inntektsskatten for alle. I 2006 var gjeldsrentefradraget i ligningen 60,6 milliarder, noe som tilsier en skatteeffekt på ca. 17 milliarder. Det vil bidra til å dempe effekten for de med gjeldsbyrde også, selv om de ikke får hele effekten gjennom en senkning av inntektsskatten.

Men vil det virke? Vil fjerning av skattefradrag sørge for at vi ikke får boligbobler?

I Norge hadde vi en stor skattereform i 1992. Før den reformen var det mulig å trekke fra renteutgifter på bruttonivå. Altså: hadde du høy marginalskatt, fikk du i noen tilfeller tilbake mer enn 50% av rentekostnadene dine. Kombinert med en vedvarende relativt høy inflasjon, var det særdeles gunstig å låne penger for å finansiere bolig, særlig om du hadde høy inntekt. SSB har gjort en analyse av hvordan denne reformen slo ut. Deres konklusjon er at reformen i 1992 bidro til å dempe husholdningenes etterspørsel etter gjeld. Men det er vanskelig å isolere effekten av skattereformen, av to hovedårsaker:

• Boligprisene falt i forkant av reformen, og steg derfor naturlig i etterkant
• Rentenivået falt kraftig i etterkant av reformen, og det førte til høyere boligpriser

Vår analyse indikerer at størst betydning for fikk reformen for eldre husholdninger og mest sannsynlig var reduksjonen i real gjeld drevet av en raskere tilbakebetaling av lån. Effekten for yngre husholdninger er mer blandet. Mest sannsynlig står vi overfor en kombinasjon av endringer i kredittrasjonering, skatteinsentiver og boligpriser. Boligmarkedet som helhet reagerte på lavere utlånsrenter i form av økte priser. Økte priser gav økte kostnader for etablering på boligmarkedet, mens lavere utlånsrenter muliggjorde høyere lån for gitt inntekt.

Det er ingen tvil om at dagens lave rentenivå gir rentefradraget mindre betydning enn det ville hatt på høyere rentenivå. Det er likevel rimelig å tro at en fjerning av retten til å trekke fra renter på skatten vil bidra til å dempe veksten i boligprisene.

En annen ting som selvsagt forsterker potensiell oppbygning av boligbobler i Norge er en sterk oljebasert økonomi, lav inflasjon og pen reallønnsvekst. Vi har kort sagt råd til å kjøpe oss stadig større bolig.

En tredje ting er at boligbyggingen ikke holder tritt med befolkningsveksten, særlig i pressområder. Det er altså større etterspørsel enn tilbud av boliger der arbeidsplassene er og folk bor.

Men få av de artiklene jeg har lett frem om dette gjør noe stort poeng av det jeg tror er den viktigste underliggende årsaken til at det vil ha en mindre betydning enn vi kunne ønske. Det underliggende problemet er at norske husholdninger ikke har alternativer.

8 av 10 nordmenn eier nemlig boligen sin. Vi har i veldig liten grad et alternativ til å eie. Det er stort sett yngre og enslige som leier bolig. De yngre venter til de er ferdige med utdannelsen etc og mange enslige har ikke råd.  Men de fleste eier, og slik har det vært siden etter krigen.  Det har ikke vært noen endring siden skattereformen i 1992 heller.  Og det selv om det er veldig fordelaktiv skattemessig å leie ut deler av egen bolig.

Til sammenligning har man i Sverige og Danmark en eierandel på 50%. Der har man altså alternativer. Det har vi i liten grad i Norge. Mens man i Norge har egne småhus har man i Sverige i større grad leiligheter. Og i Sverige gikk den offentlige politikken i stor grad i retning av kommunalt eide boligprosjekter, mens den offentlige politikken i Norge kom til uttrykk gjennom Husbank-finansiering av privat eide småhus. Dermed blir strukturen i boligmarkedet helt forskjellig.

I 1990 var 64 prosent av boligene i Norge selveide, det vil si eid av husholdningen som bodde der, mens 12 prosent var indirekte eid (andels- eller aksjebolig). I Sverige var de tilsvarende tallene 36 og 18 prosent (Lujanen og Palmgren 2001 ). Den egentlige leiesektoren var altså nesten dobbelt så stor i Sverige som i Norge.

Norske husholdninger har altså få alternativer til å eie bolig. Da blir det litt som å avgiftsbelegge bilkjøring i rushtiden – uten alternativer vil folk bare betale den økte kostnaden. En kortsiktig stabilisering av boligprisene på grunn av at skattefradrag for gjeldsrenter forsvinner, vil kunne forsvinne på litt sikt.

Jeg tror faktisk dette er det store problemet i det norske boligmarkedet. Og jeg tror det er det som gjør at som reformen i 1992 fikk begrenset betydning, og at en fjerning av fradrag for gjeldsrenter vil ha begrenset betydning utover et potensielt krakk med en gang. Det er dessuten kanskje som SSB forskerne sier i rapporten om skattereformen i 1992:

Pistaferri og Jappeli (2007) har analysert italienske skattedata, og kommet til at italienske husholdninger i liten grad tok innover seg endrete fradragsbetingelser. De peker på «economic illiteracy» – direkte oversatt økonomisk analfabetisme – som en mulig forklaring. Dette er en akademisk måte å si at italienske skattebetalere var for dumme til å forstå reformens innhold.

Opprinnelig postet i Iskwews Hjørne på www.

1. Tall for 2007

Related posts:

1. Ingen fjerning av flytteskatten