• Gode resultater i aktivt forvaltede fond kan like gjerne skyldes flaks som dyktighet
• De fondene som gjør det dårlig, gjør det dårlig fordi de ikke er dyktige, det skyldes ikke uflaks
• Som gruppe har ikke aksjefondene slått markedet

Sørensen etterlyser dermed flere indeksfond, altså fond som følger markedet som en skygge og ikke forsøker å tjene mer enn markedet.  De er nemlig mye billigere, ettersom de ikke bruker ressurser på aktiv forvaltning, i form av dertil hørende forvaltere og systemer.  Siden det er tilfeldig om et fond gjør det bedre enn markedet, og ikke tilfeldig om det gjør det dårligere, vil det lønne seg for den jevne spareren å ikke ta kostnadene med å posisjonere seg for en høyst usikker mer-avkastning i et aktivt forvaltet fond.

Men det er omtrent ikke mulig i Norge.  Aftenposten har undersøkt hvor enkelt det er å finne slike fond. Så selv om åtte uavhengige eksperter Aftenposten har snakket med anbefaler indeksfond, så er det ikke en lett tilgjengelig vare i sparemarkedet.  Verken Nordea eller Fokus bank har slike fond, i følge artikkelen. DnBnor har et, men det må du lete med lys og lykter for å finne.

Og hvorfor er det slik?  Hvorfor er det vanskelig å finne lavkostfond med markedsavkastning hos norske aktører? Svein Gjedrem sa dette i fjor:

–Det merkelige er jo at vi (Oljefondet, red.anm.) har ligget nær en indeksforvaltning, mens det ikke er noe tilbud i det norske aksjemarkedet om passive investeringsmandater for det vanlige publikum.

–Hvorfor tror du det ikke finnes slike tilbud?

–Inntjeningen er bedre på aktiv forvaltning for dem som forestår investeringene, sa han da.

Jeg kan vel legge til at inntjeningen vel er ENDA bedre på aktivt forvaltede fond til de som ikke forstår investeringene. Så lenge folk er seg lite bevisst hva som er mulig av meravkastning, så lenge vi er et folk som tror på lottogevinster, så kjøper vi muligheten til å kanskje tjene litt ekstra mot å betale høye kostnader.  Mens vi i realiteten hadde vært bedre tjent med å ligge i et “maskinelt” styrt indeksfond til lave kostnader.

Som Aftenpostens tabell viser, gjelder det definitivt å sjekke gebyrer og forvaltningshonorarer før avtale inngås.  Det er store forskjeller.  Men jeg mistenkte at forskjellene kanskje ikke er så store som de ser ut, da jeg leste artikkelen.  Forskjellene var alt for store.

Det som ser billigst ut, er Alfred Berg Indeks.  Der betaler du bare 0,2% for kjøp, det samme for salg, og 0,15% forvaltningshonorar per år.  Det ser rasende billig ut.  Men går vi prospektet litt etter i sømmene blir bildet noe annerledes.  Det koster også 3% i tegningsgebyr, samt at fondet (som kundene har andeler i) er belastet for 1% forvaltningshonorar.  Det kommer nok i tillegg til de 0,15%.  Dette er tall som ser ut til å være mer sammenlignbare med fondet som ser dyrest ut, Carnegie Norge Indeks.  Kostnadene blir omtrent de samme.  Aftenposten burde ha lest litt nøyere før de laget tabellen sin.  If it looks too good to be true, it usually is.

Dette viser at man må ta seg tid og ork til å lese prospektene i detalj, og så regne på den faktiske kostnaden som trekkes fra. Finansielle produkter er som forsikring – det gjelder å lese nøye og lenge.  Jeg har ikke lest alle prospektene, bare de to nevnte.

En annen artikkel i Aftenposten referer til en undersøkelse om finansielle investeringer foretatt i 11 europeiske land.  Der sier 8 av 10 nordmenn at de tar finansielle beslutninger selv, uten hjelp av rådgivere.  Tatt i betraktning at de tildels har gitt ganske dårlige råd, er kanskje det like greit. Men det er mulighet for at Ola Nordmann har litt vel mye selvtillit.

• 56 prosent av oss mener vi har god kunnskap om finansielle investeringer, litt høyere enn snittet for Europa.
• Samtidig sier hele 49 prosent at de ikke vet hvilke gebyrer de betaler for på sine spareprodukter.

Det vil nok si at kunnskapen om finansielle investeringer ikke er helt på høyden likevel.

Related posts:

1. Norge kan ha fått en Madoff-sak
2. Norge og Island i krig?

De norske nettmediene har også plukket opp saken. Det kan virke som om de har fått med seg at dette handler om Goldman Sachs, at det er noe finansrelatert, og at det er svindel med i bildet. Men det virker som om de ikke helt er med på hva anklagen handler om og hvilke finansielle produkter det er snakk om.

Dagbladet prøver seg med å beskrive svindelen. Der heter det:

Ifølge SEC villedet banken bevisst mange lånekunder i forbindelse med såkalte subprimelån, boliglån til personer med lav inntekt for at de skulle kunne kjøpe seg bolig.

Men renten ble så hevet i takt med at låntakerne lånte mer.

Goldman greide å tjene i begge ender ved å selge de [d]årlige lånene uten å opplyse om hvor skjøre de var, og samtidig shorte dem slik at de også kunne tjene på at de ble misligholdt.

Det virker jo nesten som om Krokfjord tror Goldman Sachs driver med utlån til ordinære boliglånskunder. Og at han tror subprimelån er det samme som lån til låntakere med lav inntekt. Og at kjernen i svindelen ligger her en plass. Men dette er jo Dagbladet, og man går jo ikke dit om man skal prøve å forstå verden.

Ole Martin Skaug hos e24.no har funnet google translate og prøvd seg på en ren oversetting av hvordan Reuters forklarer transaksjonen stevningen gjelder. Jeg lurer på om ikke Skaug bare burde lime inn den engelske teksten og la leserne selv oversette til norsk. For eksempel er det litt morsomt å oversette ‘3) Goldman Sachs knows that not every asset manager would be willing to work with Paulson …‘ med ‘3) Goldman visste at ikke alle direktører ville jobbe med Paulson …‘

e24.no har også en faktaboks hvor de forklarer hva en CDO er. Der heter det ‘CDO står for collateral debt obligations. Dette er verdipapir som er satt sammen av forskjellige lån, også subprime-lån. Disse er mikset og trikset med og solgt videre.‘ Det oppklarer jo endel.

Are Slettan hos na24.no er litt mer på ballen. Han gir litt bakgrunn om saken, men skriver at dette gjelder Collateralized Debt Obligation (CDO). For å være presise snakker vi om syntetisk CDO. Og det er egentlig en viktig forskjell.

Så hvordan ble Goldman Sachs’ kunder svindlet? Vel, hedgefondforvalter John Paulson trodde det amerikanske boligmarkedet sto på kanten av stupet i 2006. Dermed ville han prøve å tjene penger på krakket han mente kom. Men det var vanskelig å finne måter å tjene på et fall i boligprisene. Man kan ikke shortselge hus og leiligheter. Det viste seg også vanskelig å shortselge vanlige CDO. I alle fall i stort omfang uten at prisene ville falle før Paulson kunne sikre fortjenesten. Dermed konstruerte Goldman Sachs en syntetisk CDO for at Paulson skulle kunne tjene på mislighold av boliglån. Nå er det nyttig å vite litt om hva en syntetisk CDO er, i motsetning til en ordinær CDO.

Goldman Sachs inkluderte denne oppklarende figuren i prospektet for den antatte svindelen.

Det er mange bokser, men figuren leses best fra venstre mot høyre. Det viktigste er den store blå boksen helt til venstre som består av hvilke verdipapirer som er referanseportefølje for denne syntetiske CDOen. I en vanlig CDO vil denne boksen bestå av ordinære boliglån, og det er kontantstrømmen fra dem man handler i en CDO. I en syntetisk CDO er den blå boksen kun en indeks, og basert på den indeksen får man en tenkt kontantstrøm. Det er denne tenkte kontantstrømmen man baserer transaksjonene på. Fra denne indeksen beregnes det hvor stor tenkt kontantsrøm som skal videre til den store lyseblå firkanten, som er selve fondet (eller Special Purpose Vehicle (SPV)). Dette blir så fordelt først til Super Senior Amount, og så videre til Class A Notes, deretter Class B osv ned til Class D Notes. Class A notes er følgelig de mest sikre, mens Class D Notes er de mest risikable. Disse verdipapirene (Notes) blir så kjøpt av investorer. Inntektene fra salget (Proceeds) går inn til fondet og blir investert i sikre rentepapirer (Collateral – den røde boksen nederst). I tillegg tegnes det forsikring for at den sikre investeringen virkelig er sikker. Både rentesikring (Basis Swap Counterparty) og prissikring (Collateral Put Provider). Og til slutt tegnes det Credit Default Swaps på hele SPVen. Altså en forsikring på om SPVen skulle gå under. Det vil inntre om referanseporteføljen i den blå boksen utviklet seg spesielt negativt – og de utstedte verdipapirene (Notes) taper verdi. De som sitter med CDSen betaler altså en forsikringspremie inn til fondet så lenge ting går bra, men vil overta hele renteporteføljen om referanseindeksen skulle kræsje. Og det var nettopp det den gjorde.

New York Times skrev om disse transaksjonene i desember 2009 og hadde denne figuren som kanskje er litt mer oversiktlig.

Så hva besto svindelen av? Jo, Goldman Sachs lot Paulson til en stor grad selv velge hvilke verdipapirer som skulle være inkludert i indeksen. Da kunne Paulson håndplukke de papirene han mente hadde størst sjanse for å gå under. Goldman Sachs opplyste ikke sine kunder om at det faktisk var Paulson som hadde håndplukket verdipapirene. Videre sies det at Goldman påsto at Paulson selv skulle investere i CDOen, mens han i realiteten veddet mot den. Dette, påstår SEC, er opplysninger som er så viktige at Goldman hadde plikt til å opplyse sine kunder om dem. Om kundene visste at Paulson hadde håndplukket den underliggende indeksen og selv skulle vedde mot CDOen, ville i alle fall prisen man kunne oppnå for konstruksjonen bli lavere.

Her er hele prospektet til den omstridte transaksjonen:

ABACUS PitchBook

No related posts.

For eksempel kan forvaltere få bonus basert på en tidsbegrenset beregnet avkastning (uke, måned, år). Bonusen kan være utformet slik at den slår ut om man oppnår et bestemt nivå på avkastningen. For eksempel om man slår en indeks. Dette kan gi perverse insentiver. La oss si at man har en årlig måleperiode. Om man har en god måned i januar (man ligger foran indeks), er det optimale for forvalteren å kjøpe indeksen og reise på ferie resten av året. Da betaler man altså aktive kostnader for en passiv forvaltning. Omvendt, om man gjør det dårlig i begynnelsen av året, gir det insentiv til å øke risikoen i porteføljen for å ta igjen det tapte mot slutten av perioden.

Det var derfor litt morsomt å lese denne artikkelen i Wall Street Journal i dag.

End of Year Comes Early for Many Bond-Portfolio Managers
A growing number of debt portfolio managers are closing their books early this year, hoping to lock in record returns they’ve enjoyed after the financial markets stepped back from the abyss earlier in 2009.

Og de er ikke akkurat så veldig diskret om praksisen heller

“It makes more sense to take a risky position at the beginning of January when it could do you some good for the rest of the year, rather than take it with just two months to go when it could possibly do more harm than good,” he said.

Hvilken relevans dette har for eksempel for forvaltningen av oljefondet lar jeg bli opp til leseren å finne ut av selv.

(Bilde av Scott Feldstein med CC-lisens)

No related posts.

Når det er sagt er det underlige påstander som kommer fra Slyngstad.

Vi vil trekke på oss kostnader ved endringer i indeksen. Vi vil ikke greie å levere den samme avkastningen som indeksen, fordi indeksen endrer seg.

Ja, selvsagt. Er da ingen som mener noe annet? Slyngstads kollega Vegard Vik anslår denne kostnaden til 7 basispunkter (eller 0,07%).Jeg tror det hadde gått å komme enda lavere, men ganske mye lavere enn den aktive forvaltningen uansett.

Oljefondsjefen er også bekymret for at ren indeksforvaltning vil avsløre fondets strategi.

- Dersom vi kjøper akkurat den dagen indeksen endres vil det være klart for andre at vi gjør det, sier Slyngstad.

Andre aktører kan spekulere i at oljefondets oppkjøp vil være kursdrivende for verdipapiret, og kan dermed kjøpe seg opp i i forkant av endringen i indeksen. Oljeondet risikerer dermed å kjøpe verdipapirene til enn høyere pris enn det ellers ville måtte betale.

Dette er jo et klassisk problem for enhver indeksforvalter. Det er mange mulig løsninger. Man kan for eksempel lage sin egen indeks. Dermed kan ikke arbitrasjørerne på forhånd vite når man må rebalansere. Og at oljefondet i seg selv skal bevege prisene så mye vet jeg ikke om jeg tror noe på. Så store er de ikke.

Oljefondsjefen advarer også mot å tro at passiv forvaltning er det samme som indeksforvaltning.

- Nei, det er ikke så enkelt, sier Slyngstad.

- Passiv forvaltning er en teori om at markedene er effisiente, at det ikke er særlig ekstra penger å tjene på å forsøke å slå markedet. Da kan man lene seg tilbake og kjøpe hva som helst, sier Slyngstad.

- Vi kunne for eksempel kjøpt alle aksjer som begynner på bokstaven A, legger han til.

Dette er ikke verdt å kommentere. Får håpe han ikke er riktig gjengitt. Det store gullkornet kommer rett etterpå

Han mener dette ville vært en behagelig verden å leve i. Et dårlig år kan da forklares med at det ikke går an å gjøre det bedre enn markedet.

Wow. Så, herr Slyngstad, hvordan forklarer du det ELENDIGE året dere hadde i fjor da? Dersom det ikke kan forklares med markedet mener jeg?

Og det er ikke så enkelt at indeksforvaltning forutsetter effisiente markeder. Det forutsetter at den jevne kapitalforvalter ikke klarer å slå markedet. Over tid. Markedene er selvsagt ikke helt riktig priset hele tiden, men kostnaden (og risikoen!) ved å utnytte feilprisingen, spesielt for en veldig stor investor, er for høy. Dermed vil det ikke lønne seg. Som vi har påpekt før, empirien støtter teorien.

Jeg får håpe jeg ikke helt forsto Slyngstads poenger gjennom artikkelen i dn.no. For dersom dette er det beste forsvaret han har for jobben sin, så synes jeg det er tynt.

Oppdatering: DN hadde et godt innlegg (pdf) fra Egil Matsen og Lars Haakon Søraas som tar opp den samme problemstillingen. Indeks nå!

Bilde av Iliazd med CC-lisens

Related posts:

1. Passiv forvaltning av Oljefondet
2. Aktiv og passiv kapitalforvaltning
3. Oljefondet: et livsforsikringsselskap?

De som forstår seg på slikt, sier at testen på om pengene er tapt er om de kan brukes eller ikke. Hvis finansministeren henvender seg til Norges Bank og ber om at pengene gjøres tilgjengelig vil hun enten få 632 milliarder eller ingenting. Får hun ingenting er pengene tapt. Jeg vet ikke om Kristin Halvorsen har forsøkt testen, men om hun hadde gjort det hadde hun fått – eksakt ingenting.

Pengene er altså tapt, spørsmålet blir da om de kan tjenes inn? Om den gjenstående del av fondet på 1387 milliarder gir en avkastning på 46 % er fondet igjen verd 2019 milliarder etter et år. Er avkastningen på 21 % tar det to år og om den er 13 % tar det tre år etc.

Problemet er bare at om de 632 tapte milliardene hadde vært investert til samme avkastning hadde de vært verd 919 milliarder og fondet hele 2939 milliarder! Tapet på 632 milliarder kan altså aldri tjenes opp, tvert om vil framtidig tapt avkastning bare øke og ingen kan i dag si hva tapet faktisk er (tap pluss neddiskontert verdi av all framtidig avkastning) bare at det 632 milliarder eller mer.

Det viser seg altså at det ikke var så vanskelig allikevel! Hvorfor blir vi da fortalt at tapet bare er et papirtap? Det er et spørsmål som hører hjemme i et eller flere andre fagfelt og som vi overlater til ekspertene der.

No related posts.

Diskusjonen om hvorvidt aktiv kapitalforvaltning har noe for seg, blusset opp i forbindelse med at oljefondet la frem ikke helt heldige resultater for 2008. Spesielt fikk de endel kritikk for rundt 70 millard kroner i tap som følge av feilslått aktiv forvaltning.

Ved aktiv forvaltning er det en kapitalforvalter som aktivt kjøper og selger verdipapirer som aksjer og obligasjoner etter hva forvalteren mener vil gi best avkastning. Passiv forvaltning vil si å slavisk følge en index. Man trenger ingen forvaltere, bare en datamaskin som foretar kjøp og salg.

I følge klassisk finansteori er kritikken mot oljefondet berettiget. Finansmarkedene er tilnærmet riktig priset, så det er ikke mulig å slå markedet over tid. Ved aktiv forvaltning pådrar man seg høye kostnader, og dermed blir avkastningen dårligere enn ved passiv forvaltning.

Kapitalforvaltningsbransjen (og oljefondet) hevder at dette ikke stemmer. De sier at det ofte er feilprising i kapitalmarkedet, og en dyktig forvalter kan utnytte dette til å få en bedre avkastning en markedet generelt.

Hvilke av disse forvaltningsfilosofiene som er best er et empirisk spørsmål. Man kan for eksempel bruke historiske tallserier for å se om de aktive forvalterne har klart å gjøre det bedre enn markedet generelt. Standard & Poor følger utviklingen til det amerikanske kapitalforvaltningsmarkedet tett. De utgir hvert kvartal en oversikt over hvordan alle amerikanske fond klarer seg sammenlignet med markedet generelt. I rapporten fra slutten av 2008 kan vi lese at i den siste femårsperioden (2004-2008) er to tredeler av alle aksjefond slått av indexen. Om vi deler opp fondene etter type (vekstfond, fond som investerer i små selskaper etc) er bildet enda mer tydelig. Da blir rundt 80% av alle fond slått av index (avhengig av hvilken type fond man ser på). I forrige femårsperiode, 1999-2003, var bildet ganske likt.

Professorene Eugene Fama fra Chicago University og Kenneth French fra Ivy League-universitetet Dartmouth College har gått mer vitenskapelig til verks. I artikkelen ‘Mutual Fund Performance‘ har de analysert alle aksjefond som investerer i amerikanske aksjer fra 1962-2006. De konkluderer med at aksjefond ikke gjør det bedre enn markedet generelt, og at det heller ikke virker å være enkeltfond som over tid klarer å slå markedet.

Kapitalforvalterne på Wall Street (og i Connecticut hvor mange holder hus) er sannsynligvis minst like flinke til å skape merverdi som forvalterne her hjemme. Dermed er det ingen ting som skulle tyde på at norske forvaltere skulle klare å slå en strategi som gikk ut på å følge markedet generelt. Tipset til små, store og kjempestore investorer blir dermed å finne seg et billigst mulig indexfond.

Til slutt et regneeksempel:
Jeg investerer kr 100.000 og antar fremtidig markedsavkastning rundt 7% og inflasjon rundt 2,5% per år. Jeg skal bruke pengene om 40 år. Enten investerer jeg aktivt med kostnad rundt 1,5% per år, eller passivt med en kostnad på 0,2% per år. Jeg antar min aktive forvalter er god og klarer å holde tritt med markedet før forvaltningskostnader. Regnet i dagens kroneverdi ville jeg uten investeringskostnader hatt ca 580.000 om 40 år. Med passiv forvaltning kan jeg forvente rundt 540.000 mens jeg med aktiv forvaltning kan vente meg 330.000. Altså kan jeg øke pensjonen min med over 60% ved å gå fra aktiv til passiv forvaltning.

Related posts:

1. Slyngstad om passiv forvaltning av oljefondet
2. Passiv forvaltning av Oljefondet
3. Aktive forvaltere tar tidlig juleferie

Det er interessant at man må til komikere for å få skikkelig kritisk journalistikk. Det er nemlig ikke bare analytikere og banker som har sviktet, det er har journalistene også. Mediene har ikke fungert som den femte statsmakt.

Jon Stewart – Jim Cramer: 3-0

(Jeg hadde opprinnelig tenkt å kategorisere denne som “Løs snipp“, siden Stewart er komiker, men her er han først og fremst en pitbull av en kritisk journalist.)

No related posts.

Problemene for klubben materialiserte seg i høst, da innskytere ba om å få pengene tilbake og ikke fikk det, snarere mottok de et rimelig forurettet brev fra de ansvarlige.

Ingen vet hvor pengene er blitt av. De siste spor etter beholdninger er visstnok tilbake fra 2005.

Så der står venner, kjente og forbindelser og har tapt store og små summer. Strukturen minner mistenkelig om Madoff-saken og for all del andre pyramide-saker.

• Innskyterne har fått klubben anbefalt av venner, kjente og forbindelser
• Klubben har vist stabilt god avkastning selv når aksjemarkedet har gått dårlig (7% i 2008, da børsen falt med 54%)
• Klubben var organisert i to fond, hvor man i det ene fikk avkastningen lagt til investeringen
• Man har fått utskrifter fra klubben på Excel-filer, ikke som utskrifter fra VPS

Alle pengene kan være borte. Innskyterne har vist tillit til personer som ikke har vært tilliten verdig. Både pyramide-saker, Madoff-saken og denne saken illustrerer at investeringer basert på vennskap og tillit er noe av det skumleste som finnes. For disse personlige båndene gjør at vi mister naturlig skepsis og det er dessuten stort sosialt press i slike situasjoner.

Jeg skrev for en stund siden en post om psykologiprofessoren Stephen Greenspan, som tapte penger i Madoff-pyramiden i USA. Han mener at hovedårsaken til slike skandaløse investeringer er menneskets hang til å modellere sin atferd på andres. Spesielt når vi forholder oss til ting vi egentlig ikke forstår. Om personer vi har tillit til med entusiasme anbefaler noe, ligger det kjente psykologiske mekanismer bak at det er vanskelig å si nei. Om noe skurrer og vi får brev som sier:

Alle vet jo at TA-Invest IKKE er et fond, men en AKSJESPAREKLUBB og som alle vet så driver Eva og jeg denne klubben på idealistisk basis og vi tar derfor ikke noen gebyrer og ei heller ikke noe for arbeidet/tradingen i vår felles aksjespareklubb.

så får man dårlig samvittighet. Slik blir det fort når man gjør forretninger og investeringer med venner eller familie; de har et tak på oss. De kan lett utøve sosialt press.

Jeg tror det er all grunn til å advare mot å gjøre forretninger med venner og kjente, faktisk. I alle fall må man sikre seg gjennom klare avtaler, og igjennom innsyn i faktiske investeringer. Det vil være slik at mulighetene til å appellere til følelser, til å bruke sosialt press, er til stede i slike forretningsrelasjoner.

Det siste brevet innskyterne mottok fra klubbens leder er datert 19.mars, og lyder som følger:

«Jeg innser at jeg ikke lenger greier å takle det som skjer nå — nemlig stadige angrep fra ” mine venner”. Kanskje ville erfaringen gjort at man kunne ha taklet børsuroen slik som før, men med alt det som de siste 2 årene har kommet av det jeg føler og merker er personlige angrep av ulike slag, så takler jeg ikke lenger å jobbe med både markedet, og i tillegg måtte bruke all min tid på å kjempe for å kunne behandle alle i klubben likt! De av dere som har truet oss, brukt advokat for å fremme eget krav for å presse fram forfordeling framfor andre medlemmer i en privat og lukket klubb – og presset oss i rettsvesenet, bør vite at dette ikke er normal oppførsel.»

Legg merke til formuleringene. Dette er ganske avansert bruk av sosialt press. Det viser seg jo at de som gikk til advokat for å få tilbake pengene sine hadde skjønt realitetene. Men det er definert som trusler og personlige angrep.

Dermed er det grunn til å være betenkt over aksjonærforeningens begrunnelse for å spare i aksjespareklubber:

Og sist men ikke minst; de aller flere opplever det som sosialt hyggelig å omgås mennesker med en felles interesse.

Det er nettopp det som er skummelt. Dette sosiale presset får oss til å fatte beslutninger som fort kan vise seg å ikke være gode.

Et minimumskrav til en slik klubb er at medlemmene får utskrifter som viser faktiske beholdninger, og den må de få fra en tredjepart, altså VPS eller den som administrerer VPS-kontoen. Å stole på Excel-utskrifter enten det gjelder beholdninger eller avkastning er definitvit risikabelt.

Det gjenstår å se om det er noen penger igjen. Noe sier meg at pengene sannsynligvis er borte vekk.

Related posts:

1. Norge og Island i krig?
2. Vanskelig å investere i indeksfond i Norge

Subprime har de siste månedene blitt ett begrep som det kan være greit å få litt bedre forståelse for.  I fjor fikk jeg en veldig beskrivende presentasjon av det, kalt Subprime 101.

Klikk deg gjennom den, og mye vil virke klarere.  Det er en Powerpoint presentasjon med mange gode tegninger.

subprime101

No related posts.

Det jeg imidlertid ble sittende å tenke på er om vi kanskje bør omdefinere Oljefondet fra et investeringsfond til et livsforsikringsselskap. For om man skal ta fondets egentlige navn² på alvor, så er Oljefondet et pensjonsfond. Men det styres ikke som det.

Et livsforsikringsselskap har en balanse som på den ene siden består av fremtidige forpliktelser og egenkapital, og på den andre siden består av finansielle aktiva. Livsforsikringsselskapene er dessuten forpliktet til å gi en garantert avkastning, den er nå på 3%. Hvert år. Det betyr at selskapene må ha bufferkapital som gjør at man er i stand til å betale 3%, selv i dårlige år. Det betyr også at et livsforsikringsselskap som taper penger på for eksempel aksjer, vil tvinges til å redusere risikoen sin for å sørge for at de ikke taper mer penger, slik at det å oppfylle garantien på 3% ikke vil spise opp egenkapitalen. Dette førte til at f.eks. Storebrand i løpet av fjoråret reduserte aksjeandelen sin fra 22% 1.1. til 10% 31.12. Og dermed kan vise et betydelig bedre resultat enn Oljefondet.

Til forskjell fra et livsforsikringsselskap er ikke Folketrygden og de forpliktelsene som ligger der fondert. Man har altså ikke satt av penger for å dekke opp de fremtidige forpliktelsene. Disse står heller ikke, så vidt meg bekjent, oppført i noen balanse noe sted. Folketrygdens løpende utbetalinger tas over statsbudsjettet. Det vi vet er at disse løpende utbetalingene kommer til å øke i fremtiden. Vi kommer til å bli eldre, dermed blir det flere pensjonister og større utbetalinger, og vi kommer til å jobbe kortere, og dermed blir det færre til å betale kostnadene. Nødvendigheten av en pensjonsreform ligger her. Vi kommer ikke til å ha råd.

Vi sparer overskudd fra oljeutvinningen i et fond. Som altså offisielt heter Statens pensjonsfond utland. Fordi det vi egentlig sparer til er fremtidige pensjonsforpliktelser. Men det styres ikke som et livselskap. Det styres som et langsiktig investeringsfond, som bruker den vanlige tilnærmingen til slik forvaltning; nemlig den at det i lengden blir best avkastning av å ligge tungt i aksjer. Dermed er tanken at du kan leve med dårlige år, ettersom du vil få mange gode. I sum kommer du bedre ut enn om du hadde plassert alle pengene i banken (obligasjoner).

Men det er to ting som gjør at Oljefondet snarere enn å ligne på et investeringsfond, ligner på et livselskap:

• Fondet skal dekke fremtidige pensjonsforpliktelser
• Handlingsregelen kan sammenlignes med garantert avkastning

Så kanskje regelverket burde avspeile at dette er et fond med fremtidige forpliktelser på gjeldssiden, og et fond som lover en garantert avkastning, hvert år. Kanskje Oljefondet bør defineres som et livselskap og ha regelverk deretter? Effekten ville i så fall blitt som følger:

I et dårlig år med -20% avkastning på aksjer og 5% på obligasjoner ville fondet hatt en avkastning på -0,6%. I dagens modell, med en fast andel på 50/50 aksjer og obligasjoner, ville dette skjematiske eksempelet resultert i en avkastning på -7,5%. Fortsatt ville man ikke ha 4% avkastning og dermed måtte spise av risiko-fondene sine, men man ville ha et betydelig bedre resultat enn i dagens modell.

Motposten er selvsagt at man ikke vil tjene like mye når det går oppover:

Livselskapene har tidligere sett dette som en begrensning. De har ønsket å ha høyere aksjeandel. Det kommer av at dersom du skal klare å generere 3% avkastning når renten er lav, så må du ta mer risiko. Men jeg tipper de er rimelig fornøyde i dag, når de ser på Oljefondets avkastning. Storebrand endte på positiv avkastning i 2008.  Vi gjør andestesten:

If it looks like a duck, swims like a duck and quacks like a duck, then it probably is a duck.

Oljefondet ser mistenkelig ut som en and (fremtidige pensjonsforpliktelser). Det svømmer som en and (garantert avkastning). Nå kvakker det ikke som en and (ter seg som om den har fremtidige pensjonsforpliktelser og lover garantert avkastning), men jeg tror det er en and likevel, og at anden bare er språkforvirret, siden den uhuh’er som en ugle eller noe. Dette er en and. Så dermed; send Oljefondet på språkkurs og får det til å te seg som den livsforsikringsanden det er.

Oljefondet er i realiteten et livselskap som bør ha regelverk som et livselskap.

1. eller fra 11 mill. inklusive bonus i fjor, til 3,5 og ingen bonus i år
2. Oljefondet heter egentlig Statens pensjonsfond Utland

Related posts:

1. Slyngstad om passiv forvaltning av oljefondet
2. Passiv forvaltning av Oljefondet