Av en arbeidsstyrke på 2,62 millioner, er 600.000 nordmenn enten uføre, sykmeldte, på attføring eller på rehabilitering.

Hvem som har ansvar for fadesen vet jeg ikke, men artikkelen stammer fra NTB. Det kan dermed godt være et direkte klipp derfra som Dagbladet har lagt ut. Slik artikkelen var satt opp kunne det se ut som om Knut Røed ved Frischsenteret hadde kommet med dette utsagnet.  Men det tror jeg ikke.  Dette er journalister med dårlig oversikt.

For det er selvsagt ikke slik at av en arbeidsstyrke på 2,6 millioner så er 600.000 enten uføre, sykemeldte, på attføring eller på rehabilitering.  For å være i arbeidsstyrken må du ønske og kunne arbeide. Mange uføre kan nok ønske det, men er du på 100% uføretrygd så er du ikke regnet i arbeidsstyrken.  Du må ha inntekstgivende arbeide for å regnes som sysselsatt.  Altså ikke være stønadsmottaker.  Frivillig eller ikke, er du ikke i inntektsgivende arbeide eller arbeidsledig (altså arbeidssøkende) er du utenfor arbeidsstyrken.  Jeg fant denne oversikten i en presentasjon fra økonomi på UiO, som forklarer arbeidstyrken:

Det er flere enn 2 millioner som er sysselsatt her i landet.  I følge SSB var det 2,5 millioner sysselsatte og i underkant av 100.000 ledige av en arbeidsstyrke på 2,6 millioner per 3.kvartal 2009.

Så til alle journalister, politikere og andre interesserte, slik henger dette med arbeidsstyrken sammen:

Arbeidsstyrke 3.kvartal 2009, Kilde SSB

Om vi noen gang skal få noe ut av debatten om sykelønn, uføre og så videre, så må i hvert fall basale begreper som dette være på plass.

Sannsynligvis oppsto blemmen hos NTB. Den ble så bare gjengitt av Dagbladet. Slik skapes myter. Og det er ikke flere myter vi trenger om vi skal få dreis på debatten om disse viktige samfunnsspørsmålene.

No related posts.

Det er spesielt to grunner til det. For det første kan man da redusere andre skatter. Spesielt skatt på arbeid. Som den nylig publiserte undersøkelsen fra NAV viser (pdf), er nordmenn sterkt imot trygdesvindel, men mener svart arbeid ikke er så farlig. Noe enkelte aviskommentatører også synes å mene. Det er rett og slett veldig lønnsomt å jobbe svart. Om man bruker provenyet fra en boligskatt til å redusere skatt på arbeid vil man redusere problemet med svart arbeid, og (kanskje) stimulere til mer arbeid generelt.

For det andre gjør den skattemessige favoriseringen av boliginvestering det veldig lønnsomt å investere i bolig. Dette ble blant annet diskutert av Skatteutvalget i NOU 2003:9 (pdf). Spesielt i boks 12.1:

Boks 12.1 Realavkastning etter skatt for ulike spareformer
Som nevnt, verdsettes ulike grunnlag for formuesskatten forskjellig. Nedenfor illustreres hvordan formuesskatten påvirker avkastningen etter skatt avhengig av hvordan sparemidlene investeres. Det antas at beløpet som skal investeres utgjør 2 mill. kroner. Fem ulike sparealternativer vurderes:

• Alternativ A: Plassering i bankinnskudd
• Alternativ B: Formuen plasseres i aksjer som eies gjennom et ikke-børsnotert selskap, som gir en verdsettingsrabatt på 35 pst.
• Alternativ C: Formuen plasseres i aksjer som ikke er børsnotert, og som har en ligningsverdi tilsvarende 50 pst. av aksjenes markedsverdi
• Alternativ D: Som alternativ C, men aksjenes ligningsverdi utgjør bare 15 pst. av markedsverdien
• Alternativ E: Formuen plasseres i egen bolig med ligningstakst tilsvarende 25 pst. av markedsverdi

Det legges til grunn at investor er i formuesskatteposisjon. Det forutsettes videre at avkastningen før skatt er 6 pst. for alle investeringsalternativene, og at inflasjonen er 2 pst. p.a. Beregningene er ment som grove illustrasjoner og fanger ikke opp enkelte forskjeller mellom investeringsalternativene, herunder at inflasjon kan ramme avkastningen på banksparing mer enn for eksempel avkastningen i aksjer. Det er videre sett bort fra eventuell verdistigning på aksjer og bolig.

1 Realavkastning er økningen i kjøpekraften (realverdien) av formuesobjektet i løpet av et år når det tas hensyn til nominell avkastning, skatt på inntekt og formue og prisstigningen.
2 Beløpet utgjør beregnet inntekt av egen bolig forutsatt samme normalavkastning som for de andre investeringsalternativene.
3 Effektiv skattesats er beregnet som forskjellen mellom realavkastningen før skatt og realavkastningen etter skatt i prosent av realavkastningen før skatt.
Kilde: Finansdepartementet.

Man kan selvsagt diskutere forutsetningene, men det er åpenbart at bolig er tungt favorisert i skattesystemet. Legg også merke til at den beregnede inntektsskatten på kr 3283 i dette eksemplet nå er fjernet, så effektiv skattesats for boliginvestering er under 4% og ikke 8%. Dette fører til en overinvestering i boliger. Man bor større enn man ellers ville gjort. Og man kjøper sekundærbolig og fritidsbolig i større grad enn man ellers ville gjort. Det gir mindre investering i annen virksomhet. Ressurser som kunne bli brukt til annen verdiskapning, går heller til å bygge hus.

Skatteutvalget nevner også

Samlet skatt på formue og eiendom utgjorde 0,9 pst. av BNP i Norge i 2000. Tilsvarende gjennomsnittstall for OECD-landene var 1,9 pst. Storbritannia, Frankrike, Canada og USA hadde betydelig høyere skatt på formue og eiendom enn Norge. Det er særlig eiendomsskatten og dokumentavgiften som er lav i Norge, men også arveavgiften er lavere enn OECD-gjennomsnittet.

Det er altså rom for en betydelig økning av skatter på formue og eiendom uten at Norge havner i noen særstilling på dette området. Og, om vi får et forlik som reduserer skatt på arbeid, krone for krone, så må da (nesten) alle partiene kunne være med?

Nå er det vel minimal sjanse for at noen politikere tør å foreslå en slik omlegging av skattesystemet. Trenden etter Skatteutvalgets rapport har jo vært i motsatt retning, med fjerning av fordelsbeskatning og nå sist med reduksjon av formueskatten. Og høyresidas merkelig oppførsel har jo ikke akkurat styrket tiltroen til at det er igjen noen som tenker litt økonomisk rasjonelt der i gården. Jeg skjønner det ikke.

Related posts:

1. Fjerning av fradrag for gjeldsrenter – vil det hindre bobler?

I forbindelse med store tap under finanskrisen i 2008, har det blitt diskutert fremtidig strategi for forvaltningen av Oljefondet (offisielt kalt Statens pensjonsfond – Utland). Enkelte mener sogar at man burde sette pengene i banken, noe som har fått mange til å trekke på smilebåndet.

Finansdepartementet har lagt ut et forslag til nye retningslinjer for høring, med høringsfrist i dag, 15. oktober 2009. De legger opp til at kun Norges Bank og Riksrevisjonen er høringsinstanser. Med bakgrunn i hva Norges Bank tidligere har sagt for å forsvare den aktive forvaltningen, blir det spennende å følge med.

Lars Haakon Søraas har tatt initiativ til en kort uttalelse, som jeg er med på, hvor vi argumenterer for hvorfor en passiv forvaltning av Oljefondet er det beste. Poenget vårt er at det er svært vanskelig å finne aktive forvaltere som klarer å slå markedet. Altså få en avkastning som er høyere enn en indeks det er naturlig å sammenligne med. Og enda vanskeligere blir det om man tar hensyn til kostnadene som påløpes i en aktiv forvaltning. Les gjerne vår uttalelse hos Scribd eller nedenfor for litt mer om forskningen på området. (Lars Haakon har i tillegg bestemt seg for å sende inn en utdypende uttalelse)

I tillegg til det vi diskuterer i uttalelsen, er det et viktig moment som kommer lite frem når man diskuterer forvaltningen. Spørsmålet er: ‘Hva er forvalternes insentiver og hvordan påvirker det deres beslutninger’? Jeg tror ingen har noen illusjoner om at forvaltere, om de er ansatt hos Norges Bank eller andre steder, er annerledes enn folk flest. De reagerer på insentiver, og tenker først og fremst på sine egne interesser. Det kan ofte oppstå situasjoner hvor forvalternes interesser er forskjellig fra det norske folks interesser. Dette prøver man å regulere med regler, lønnsordninger, overvåkning og så videre. Problemet er at dette aldri kan bli et perfekt system. Dermed er det rom for at forvaltere agerer i strid med det norske folks interesser.

For eksempel kan forvaltere få bonus basert på en tidsbegrenset beregnet avkastning (uke, måned, år). Bonusen kan være utformet slik at den slår ut om man oppnår et bestemt nivå på avkastningen. For eksempel om man slår en indeks. Dette kan gi perverse insentiver. La oss si at man har en årlig måleperiode. Om man har en god måned i januar (man ligger foran indeks), er det optimale for forvalteren å kjøpe indeksen og reise på ferie resten av året. Da betaler man altså aktive kostnader for en passiv forvaltning. Omvendt, om man gjør det dårlig i begynnelsen av året, gir det insentiv til å øke risikoen i porteføljen for å ta igjen det tapte mot slutten av perioden.

Et annet problem, spesielt i renteforvaltningen, er at det er gode muligheter for å slå en indeks ved å handle verdipapirer som gir god avkastning i gode tider, men store tap i kriser. Slik kan man levere meravkastning i mange år, men i en krisesituasjon forsvinner denne meravkastningen og mer til.

Jeg vet ikke hva Oljefondets tap i 2008 skyldtes. Og jeg vet heller ikke detaljene i de interne og eksterne forvalternes avlønningsbetingelser. Men jeg er overbevist over at en mest mulig passiv forvaltning av Oljefondet er det beste for det norske folk.

20091014 Høringsuttalelse om nye regler for SPU mSign

(bildet lånt fra Norges Bank)

Related posts:

1. Slyngstad om passiv forvaltning av oljefondet
2. Aktiv og passiv kapitalforvaltning

Skatteinsentiver til fordel for boliginvestering gir overinvestering i bolig, og fører til at prisene stiger og stiger, selv midt i en finanskrise. Det kan dessuten sies å være urettferdig; de som får større og større formue fra stigende boligpriser får skattefradrag, mens de som ikke får noen verdistigning fordi de leier, betaler full skatt.

Dessuten fører et skattemessig insentiv for en type investering – bolig – til at folk heller investerer der enn i produktiv kapital, for eksempel gjennom investeringer i aksjemarkedet. Med utgangspunkt i ligningstall¹ for norske husholdninger, justert for lave ligningsverdier på bolig (omtrent 30% av markedsverdi) har husholdningene sin formue plassert slik:

• 63% i fast eiendom og skog
• 17% i banken
• 16% i aksjer, obligasjoner og fond

Kort sagt har vi omtrent all formue i bolig eller i banken. Ikke mye av formuen vår er plassert i produktiv kapital. Dermed kan vi se mange fordeler med å vri skattesystemet bort fra å favorisere boliginvesteringer. Både bidra til å dempe forekomsten av bobler i markedet og vri investeringene over i mer produktive områder.

Dersom man tar bort skattefradraget kan dette brukes til for eksempel nedsettelse av inntektsskatten for alle. I 2006 var gjeldsrentefradraget i ligningen 60,6 milliarder, noe som tilsier en skatteeffekt på ca. 17 milliarder. Det vil bidra til å dempe effekten for de med gjeldsbyrde også, selv om de ikke får hele effekten gjennom en senkning av inntektsskatten.

Men vil det virke? Vil fjerning av skattefradrag sørge for at vi ikke får boligbobler?

I Norge hadde vi en stor skattereform i 1992. Før den reformen var det mulig å trekke fra renteutgifter på bruttonivå. Altså: hadde du høy marginalskatt, fikk du i noen tilfeller tilbake mer enn 50% av rentekostnadene dine. Kombinert med en vedvarende relativt høy inflasjon, var det særdeles gunstig å låne penger for å finansiere bolig, særlig om du hadde høy inntekt. SSB har gjort en analyse av hvordan denne reformen slo ut. Deres konklusjon er at reformen i 1992 bidro til å dempe husholdningenes etterspørsel etter gjeld. Men det er vanskelig å isolere effekten av skattereformen, av to hovedårsaker:

• Boligprisene falt i forkant av reformen, og steg derfor naturlig i etterkant
• Rentenivået falt kraftig i etterkant av reformen, og det førte til høyere boligpriser

Vår analyse indikerer at størst betydning for fikk reformen for eldre husholdninger og mest sannsynlig var reduksjonen i real gjeld drevet av en raskere tilbakebetaling av lån. Effekten for yngre husholdninger er mer blandet. Mest sannsynlig står vi overfor en kombinasjon av endringer i kredittrasjonering, skatteinsentiver og boligpriser. Boligmarkedet som helhet reagerte på lavere utlånsrenter i form av økte priser. Økte priser gav økte kostnader for etablering på boligmarkedet, mens lavere utlånsrenter muliggjorde høyere lån for gitt inntekt.

Det er ingen tvil om at dagens lave rentenivå gir rentefradraget mindre betydning enn det ville hatt på høyere rentenivå. Det er likevel rimelig å tro at en fjerning av retten til å trekke fra renter på skatten vil bidra til å dempe veksten i boligprisene.

En annen ting som selvsagt forsterker potensiell oppbygning av boligbobler i Norge er en sterk oljebasert økonomi, lav inflasjon og pen reallønnsvekst. Vi har kort sagt råd til å kjøpe oss stadig større bolig.

En tredje ting er at boligbyggingen ikke holder tritt med befolkningsveksten, særlig i pressområder. Det er altså større etterspørsel enn tilbud av boliger der arbeidsplassene er og folk bor.

Men få av de artiklene jeg har lett frem om dette gjør noe stort poeng av det jeg tror er den viktigste underliggende årsaken til at det vil ha en mindre betydning enn vi kunne ønske. Det underliggende problemet er at norske husholdninger ikke har alternativer.

8 av 10 nordmenn eier nemlig boligen sin. Vi har i veldig liten grad et alternativ til å eie. Det er stort sett yngre og enslige som leier bolig. De yngre venter til de er ferdige med utdannelsen etc og mange enslige har ikke råd.  Men de fleste eier, og slik har det vært siden etter krigen.  Det har ikke vært noen endring siden skattereformen i 1992 heller.  Og det selv om det er veldig fordelaktiv skattemessig å leie ut deler av egen bolig.

Til sammenligning har man i Sverige og Danmark en eierandel på 50%. Der har man altså alternativer. Det har vi i liten grad i Norge. Mens man i Norge har egne småhus har man i Sverige i større grad leiligheter. Og i Sverige gikk den offentlige politikken i stor grad i retning av kommunalt eide boligprosjekter, mens den offentlige politikken i Norge kom til uttrykk gjennom Husbank-finansiering av privat eide småhus. Dermed blir strukturen i boligmarkedet helt forskjellig.

I 1990 var 64 prosent av boligene i Norge selveide, det vil si eid av husholdningen som bodde der, mens 12 prosent var indirekte eid (andels- eller aksjebolig). I Sverige var de tilsvarende tallene 36 og 18 prosent (Lujanen og Palmgren 2001 ). Den egentlige leiesektoren var altså nesten dobbelt så stor i Sverige som i Norge.

Norske husholdninger har altså få alternativer til å eie bolig. Da blir det litt som å avgiftsbelegge bilkjøring i rushtiden – uten alternativer vil folk bare betale den økte kostnaden. En kortsiktig stabilisering av boligprisene på grunn av at skattefradrag for gjeldsrenter forsvinner, vil kunne forsvinne på litt sikt.

Jeg tror faktisk dette er det store problemet i det norske boligmarkedet. Og jeg tror det er det som gjør at som reformen i 1992 fikk begrenset betydning, og at en fjerning av fradrag for gjeldsrenter vil ha begrenset betydning utover et potensielt krakk med en gang. Det er dessuten kanskje som SSB forskerne sier i rapporten om skattereformen i 1992:

Pistaferri og Jappeli (2007) har analysert italienske skattedata, og kommet til at italienske husholdninger i liten grad tok innover seg endrete fradragsbetingelser. De peker på «economic illiteracy» – direkte oversatt økonomisk analfabetisme – som en mulig forklaring. Dette er en akademisk måte å si at italienske skattebetalere var for dumme til å forstå reformens innhold.

Opprinnelig postet i Iskwews Hjørne på www.

1. Tall for 2007

Related posts:

1. Ingen fjerning av flytteskatten

Arbeidsgiver kan ikke gå konkurs dersom virksomheten innstilles i kortere eller lengere tid på grunn av streik, slik private bedrifter kan. Arbeidsgiver sparer bare penger på det. Arbeidstakerne risikerer ikke å miste jobben fordi arbeidsgiver går konkurs. De risikerer dermed fint lite.

Hele regningen bæres av tredjepart. Tredjepart kan ikke flytte sin etterspørsel til andre aktører. Det ville de kunne dersom det handlet om konkurranseutsatt sektor.

I fjor var det elever i barne-, ungdoms- og videregående skoler og barn i barnehager, og deres foresatte som ble rammet. Foreldre måtte ha barn med på jobben, finne noen som kan passe dem eller bruke feriedager eller ta ulønnet fri. Der ligger regningen. Det er en helt reell regning.

Streiker i offentlig sektor er en raritet. Nettopp fordi partene selv ikke risikerer spesielt mye ved en streik. De skyver helt enkelt regningen over på tredjepart.  Regningen for eventuelle kompromisser havner også på tredjeparts bord.  Skattebetalerne, altså.

I sted ble den potensielle streiken debattert på Redaksjon1.  Den handler om pensjoner i offentlig sektor, som mer eller mindre forventes skjermet fra alt som heter pensjonsreform.  Det var liten interesse for å snakke om hvem som skal betale regningen.  Helt til Stein Asthøy, talsman for Forsvar offentlig pensjon, kom imidlertid etter hvert frem med det.  Vi skal øke skattene med 2-3 prosent, for det har vi råd til.

Aha.  Tredjepart tar regningen.

Megler Smekk sendte meg forøvrig følgende illustrasjon av pensjonspyramiden for en stund siden:

Tiden er kanskje inne til å se litt på toppen av pyramiden også?

Related posts:

1. En aktiv offentlig sektor – når og hvorfor
2. Dårlig planlegging i offentlig sektor
3. K-sektor, s-sektor og frontfag

Først litt fakta: Nordmenn betaler hvert år over 20 milliarder i jordbrukssubsidier, det vil si i snitt cirka 320 000 kroner per årsverk. I 2002 ble det beregnet at en gjennomsnittsfamilie årlig betalte 20 000 i støtte til bøndene over skatteseddelen og gjennom kunstig høye priser. Gjennomsnittstollen på jordbruksvarer var i 2007 137,6 %. Det kan høres overraskende lavt ut, men tollsatsene varierer fra 0 % på bomull til 624 % på dyreprodukter⁴ Vi har verdens høyeste toll på jordbruksvarer og vi har størst andel varer med tollsats på over 100 %. Den årlige jordbruksstøtten er nok til finansiere landets barnehager, bistanden eller folketrydens helsedel. Tabellen under viser sammensetningen av støtten for årene 1998-2004 (hentet fra Økonomisk Forum 1/2006). Statsstøtten er den delen som betales via skatteseddelen over statsbudsjettet. Skjermingsstøtten er det vi betaler i form av for høye priser. I praksis er denne støtten en regressiv skatt, det vil si at den effektive skattesatsen blir høyere dess fattigere du er, fordi man bruker en relativt mindre del av inntekten på mat dess rikere man blir. Dette systemet burde ha krutt nok i seg til å forarge begge sider av det politiske spekteret, men hittil har det ikke sett ut til at det er en debatt noen ser seg tjent med å ta.

Ikke noe av dette er i seg selv argumenter for å legge ned det norske jordbruket, og krisemaksimeringen som til tider utøves fra spesielt Bondelaget virker ofte både veldig unødvendig og ikke minst smålig. Det finnes flere gode grunner til å opprettholde aktivitet i jordbruks-Norge også sett fra et økonomisk ståsted. Det grunnleggende er at det generelt er to krav som må oppfylles for at et økonomisk-politisk tiltak skal kunne forsvares: at tiltaket må ha den ønskede effekt og at det ikke må finnes andre tiltak som har samme effekt og som samtidig er realøkonomisk billigere. Dette kan kanskje høres banalt ut, men faktum er at handelspolitikk, det være seg toll eller andre virkemidler, aldri vil kunne tilfredsstille det andre kravet. Det finnes en fundamental markedssvikt som fører til at jordbruket ikke belønnes for fellesgodene som skapes (gjennom såkalte eksterne virkninger eller eksternaliteter). Teorien sier som følger: Dersom vi trenger skatter eller avgifter (som i seg selv alltid fører til effektivitetstap) for å realisere fellesgoder vi ønsker oss, vil vi likevel ønske å ha full effektivitet på produksjonssiden av økonomien. Hensynet til inntektsfordelingen legges under skattepolitikken, mens vi altså ønsker mest mulig effektiv ressursutnyttelse i selve produksjonen⁵. Det er dermed ikke fornuftig å bruke handelspolitikken til å bedrive fordelingspolitikk.

Ifølge professor Rolf Jens Brustad (NHH) finnes det tre vanlige argumenter for å opprettholde jordbruksstøtten. Hver av disse har selvsagt også sine innvendinger:

- Matvaresikkerhet, i tilfelle en krisesituasjon. Dette vil dog ikke si at vi må produsere i dag som om det var en krise. Som overalt ellers kan også jordbruket omstille seg, derfor er det behov for mye mindre ressurser enn nå for å opprettholde et visst kunnskapsnivå og jord som kan brukes til åkerdrift.

- Et velholdt kulturlandskap, som har verdi både for folk flest og for turistnæringen. I visse deler av landet kan det sågar føre til at nettoeffekten jordbruk-turisme blir negativ om man fjerner jordbruket, men dette kan kanskje i større grad gjøres av lokale bedrifter og myndigheter. Man kan også spørre seg hvor mye man skal bruke på statsansatte gartnere, som selvsagt går på bekostning av leger, lærere, politi og alt annet vi har for lite av.

- Hensynet til bosettingsmønsteret. Dagens rådende politikk er at det er verdifullt å opprettholde spredt bosetning på tross av kostnaden som er forbundet ved det (her er det viktig å være oppmerksom på at mye, kanskje det meste, av støtten går til områder som ikke er definert som “distrikter”). Dog er den samfunnsøkonomisk mest effektive måten å sikre denne bosettingen på å enten gi generell inntektsstøtte til alle innbyggerne eller generelle lønnssubsidier til all næringsvirksomhet i området. På denne måten sikrer man likebehandling og man minimerer forstyrrelsene i økonomien. Så kan man selvsagt spørre seg om velgerne hadde akseptert dette.

Det som er problemet med dagens jordbruksstøtte er at den er helt feil innrettet. Den er lite målrettet sett i forhold til de tre fellesgodene nevnt over. Det gjør i seg selv at den samlede støtten er for høy. Professor Brunstad sa i 2007 at støtten kunne vært 10 milliarder og vi ville likevel hatt en god situasjon. Vi ville hatt 30 000 færre bønder, men vi ville spart mye penger og fremdeles kunne overholde målene som fremholdes som viktige. Et eksempel på gal støtte er støtte som er avhengig av produksjonskvantum. Når politikken i seg selv fører til overproduksjon sier det seg selv at slik støtte er gode penger rett ut vinduet. Et annet eksempel er daværende landbruksminister Terje Riis-Johansens favorisering av småbruk på bekostning av større bruk og samdrift. Dette fører til at man ikke får utnyttet stordriftsfordeler og på den måten også kaster penger ut vinduet.

Hva er så alternativet? Det finnes to hovedstrategier:

- En effektiviseringsstrategi som går ut på å opprettholde dagens produksjonsnivå samtidig som man minimerer kostnadene.

- En fellesgodestrategi hvor man premierer positive eksternaliteter jordbruket gir. En slik støtte tar bedre vare på utkantjordbruket og er mer miljøvennlig enn effektiviseringsstategien.

Så er det selvsagt mulig å kombinere disse. Vi kan se for oss en effektiviseringsstategi på de store gårdene på Romerike og Jæren, og en fellesgodestrategi på Vestlandet forøvrig. Det vil spare nordmenn for store penger samtidig som det hadde frigjort arbeidskraft. I tillegg ville antageligvis WTO sett med blidere øyne på en slik form for støtte, noe som vil være fordelaktig for Norge.

Man kan spekulere i hvorfor bøndene tilsynelatende har så mye makt. Gary Beckers teori er at det er mye enklere for en liten gruppe enn for en stor å skaffe seg penger på bekostning av andre fordi de store subsidiene som skal tilfalle den lille gruppen (bøndene) blir smurt tynt utover en stor gruppe (forbrukere/skattebetalere) som dermed ikke merker effekten i samme grad. Dette mener jeg er et viktig poeng for å forstå systemets levedyktighet. Richard Posner er enig og mener også at subsidiene bør avskaffes fullstendig i USA. Dette fordi bøndene kan sikre seg gjennom å kjøpe futures eller forward-kontrakter⁶. Argumenter som at det tar tid før nye avlinger vokser frem og at omstilling generelt tar tid er dermed irrelevante. Dette er ikke en argumentasjon som er brukt i Norge. Posner sier heller ikke noe om eksterne effekter, men de er nok i stor grad ulike mellom USA og Norge. For vår egen del er det også helt tydelig at det er en del byråkrater som har egeninteresse i å opprettholde jordbruket, det er det enorme (og stadig økende) jordbruksbyråkratiet som sysselsetter dem. I tillegg hjelpes bøndene av en fundamental informasjonssvikt: mens mange nordmenn i undersøkelser sier at de er villige til å betale mer for norsk mat har de ikke anelse om hvor store overføringer den gjennomsnittlige bonden får. Det er klart at de to siste faktorene styrker bøndenes makt ytterligere og holder liv systemet.

I tillegg er det selvsagt viktig å legge seg på minne hva som skjer innenfor Verdens handelsorganisasjon (WTO). Det er en trend at støtten til de innenlandske jordbruk stadig må kuttes. Disse kuttene kommer til å tvinge seg på også for Norges del. Spørsmålet er om noen er seg sitt ansvar bevisst og gjør det beste ut av det eller om ting kommer til å skure frem til systemet møter veggen?

Figur som viser produsentstøtte som andel av det jordbruket brutto tar inn (kilde: OECD)

Relevante lenker:

Rolf Jens Brunstad – Jordbruket må reformeres

Intervju med Ivar Gaasland: WTO-avtalen vil gi økt kjøpekraft

Intervju med Rolf Jens Brunstad: Bønder blir gartnere

Weinberg: Jordbruksoppgjøret (oppfølgingsemner)

Iskwew: Vås fra Lundteigen

Statistisk sentralbyrå: Totalrekneskap for jordbruket

Richard Posner – The Outlandish Farm Subsidies

Gary Becker – Farm Subsidies and Farm Taxes

Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning: Budsjettnemda for jordbruket

Intervju med Norman Aanesland: Kutt støtten til jordbruket

Dagbladet Magasinet: Slik beholder vi landbruket – uten å ramme de fattige

Elin Ørjasæter – Bøndene må splittes

Elin Ørjasæter – Mer penger og fortsatt krise

Torbjørn Røe Isaksen – Politikerne kveler landbruket

Per Valebrokk – Skammelig bondeargument

NA24 – Ingen grunn til lønnshopp for bøndene

Nationen: Byråkrat-boom i landbruket

OECD: Producer and Consumer Support Estimates

WTO Statistiscs Database

1. Det er nok å bla i sluttprotokollen for å innse dette
2. som nå rett nok har pensjonert seg
3. Denne teksten bygger på en tekst jeg skrev i anledning jordbruksoppgjøret 2008. Det kan derfor finnes oppdaterte tall som ikke er med her. Illustrasjonsbildet: photo credit: jarvisphoto6
4. Direkte oversatt fra WTOs betegnelse “Animal Products”.
5. Dette er det såkalte Diamond-Mirrlees-resultatet. Forutsetningene er naturligvis ikke oppfylte i streng forstand, men i såpass rimelig grad at innsikten kan brukes.
6. En forwardkontrakt er en avtale mellom to parter om å kjøpe eller selge korn, kjøtt eller lignende på et bestemt tidspunkt i fremtiden. Futures er standardiserte forwardkontrakter som handles på børs.

No related posts.

På Dagsrevyen21 på NrK¹ var NHO reiseliv ute og sukket og stønnet over valutakursutviklingen. Det er nemlig problematisk for reiselivet at kronen er så svak.

Innledningen til Nina Owing var: “Den svake kronen gjør det vanskeligere å markedsføre norsk reiseliv i utlandet.”

Du sa Hæ hæ hæ? nå ja?  Det gjorde jeg også.

Som de fleste har fått med seg er kronen svak om dagen.  Faktisk svakere enn den har vært noen gang, spesielt mot Euro.  Og reiselivsnæringen er en eksportnæring.  Hvilket vil si at næringen bør gni seg skikkelig i hendene som alle andre eksportnæringer.  Det blir nemlig veldig mye billigere for utlendinger å kjøpe norske varer, inklusive det norsk reiseliv produserer.  For å gi et eksempel:

La oss anta at en ferie i Norge koster 10.000 kroner.

Med kursen som var 1.juli 2008 (8,00) vil en person som betaler med Euro måtte betale
1.250 € for ferien i Norge.

Med kursen som er i dag (9,40), vil personen måtte betale
1.064 € for den samme ferien, eller 15% mindre

Og det klarer reiselivsnæringen faktisk å lage til et problem.  At det dyre ferielandet Norge er blitt 15% billigere for utlendinger fra Euroland.

Jaggu.

Hva problemet er?  Jo, det er blitt dyrere å markedsføre Norge ute i verden.  For det er selvsagt å ligne med import.  Det blir dyrere når kronen svekkes.  På samme måte som det blir dyrere for nordmenn å feriere i utlandet.  Slik at flere av dem kanskje ferierer i Norge i stedet.

Akk!! For et skrekkscenario en svak krone er for reiselivsnæringen, dere!

Det NHO reiseliv er ute etter, er 60 millioner i markedsføringsstøtte.  Til det har jeg i grunn bare en kommentar:  Om ikke reiselivsnæringen klarer å finne penger til markedsføring i en situasjon da utsiktene er at det blir 15% billigere å feriere i Norge, da kommer de aldri til å finne pengene til det.

Jeg håper de blir ledd ut av Finansministerens kontor.

Are Slettan kommenterer denne saken også.

1. Omtrent 8 minutter ut i sendingen

No related posts.

Praktiseringa av frontfagsmodellen frå 90-talet skal ikkje gjenopplivast. Industri er viktig, men ikkje meir høgverdig enn andre næringar – heller ikkje i ein global økonomi i krise.

Nå handler ikke dette om høyverdighet, men om konkurranseevne. Det er konkurranseutsatt sektor (k-sektor) som er avhengig av ekstern konkurranseevne. Om så lønningene i skjermet sektor (s-sektor), som ikke møter konkurranse, stiger mer enn lønningene i k-sektor, så vil k-sektor miste kompetanse til s-sektor, eller måtte sette opp lønningene for å holde på den. Da mister k-sektor konkurranseevne.

Forøvrig vil jeg mene at vi her finner noe av forklaringen på tesen til Folkestad om at funksjonærlønningene stiger mer enn industriarbeiderlønningene. Det kommer av at k-sektor konkurrerer med s-sektor om den arbeidskraften. Dermed biter Folkestads resonnering seg selv i halen.

Folkestad sier videre

Ein hovudtrend i norsk arbeidsliv er at det relativt sett har blitt færre tilsette i industrien. Handlingsregelen for innfasing av oljepengar forsterkar denne utviklinga.

Dette har Folkestad selvsagt rett i. Innfasing av oljemilliarder betyr at vi, i hvert fall for en stund, kan gi helt f… i k-sektor og stort sett klippe håret på hverandre og kose oss med en stor offentlig sektor. Men ein skigard kan’kje var evig, og da kan vi brått ha stilt oss så vi ikke har noe særlig igjen til å skaffe oss eksportinntekter. Som det er kjekt for oss å ha. Siden vi er et lite land der det er så kaldt og vi er så få at vi ikke klarer å produsere det vi trenger. Vi må importere det. Skal man importere, må man eksportere for å få betalt for alle matvarer, biler, komfyrer, klær, sko og så videre, som vi altså svært gjerne vil ha.

Og hva har så skjedd med Kongerikets handelsbalanse de siste årene, mens vi har kost oss og levd i sus og dus? Følgende har skjedd, i følge SSB, målt i faste 2000 kroner:

Som figuren viser går det nedover med handelsbalansen, enten du måler den med eller uten olje. Det kommer av at mens importen har økt med 44%, har eksport ex Olje og gass økt med 22% og Olje og gass er blitt redusert med 7%. Dermed reduseres handelsbalansen kraftig. Ex Olje og gass er underskuddet på 174 mrd. i 2007, mens det var på 66 mrd. i 2000. Jepp. Underskuddet. Inklusive Olje og gass har Norge selvsagt overskudd, men det er halvert fra 2000 til 2007.

Skjermet sektor er nemlig i ferd med å utkonkurrere konkurranseutsatt sektor. Den utviklingen ønsker Unio-lederen at skal fortsette, og i krisetider vil det nok bety eskalere, tenker jeg. Så lenge han ikke ønsker å ta hensyn til de utsatte industriarbeiderne i industrien, så blir jo det effekten.

Så en kommentar til slutt. Folkestad sier følgende:

Dei fleste erkjenner dessutan at næringslivet er avhengig av kunnskap, kompetanse og helsetenester – oftast levert av det offentlege.

Hva er det egentlig vi har kunnskap og kompetanse på i Norge? Først og fremst på olje, gass og prosessindustri. Den kompetansen er altså ikke først og fremst levert av det offentlige, men av oljeindustri og prosesssindustri. Det er det vi kan her i Norge.

Så når olje og gass tar slutt, når prosessindustrien er utkonkurrert: hva skal skaffe oss penger til alle de varene vi importerer da? Hårklipp og offentlig sektor kommer ikke til å gjøre det.

Planen var å gjøre denne posten grundigere og mer gjennomtenkt. Den har vært på trappene siden jeg leste Folkestads kommentar. Men siden jeg ikke er frisk, overlater jeg (håpefullt) til kommentator-korpset å utdype.

Related posts:

1. Streik i offentlig sektor
2. Dårlig planlegging i offentlig sektor
3. En aktiv offentlig sektor – når og hvorfor

Hvis jeg har vært og handlet, så tar jeg nå en ekstra runde på Karl Johan med ny handlepose, bare for å vise at det er omløp i økonomien.

Bildet i artikkelen i VG viser Kristin som shopper Cherry-tomater. Det tror jeg ikke hjelper. Hun måtte heller bære rundt på en ny skinnsofa eller noe sånt.

Dette er selvsagt Finansminister-Kristin som snakker, ikke SV-Kristin. FM-Kristin håper at folk skjønner at det ikke er farlig å bruke penger nå. Det håper hun fordi noe annet betyr tap av arbeidsplasser. Markeds-psykologien og troen på fremtiden betyr mye for hvor dyp denne krisen blir. Det har Kristin helt rett i. Problemet oppstår når hun drar det som er et makroøkonomisk resonnement ned på mikroøkonomisk nivå, og oppfordrer oss, altså hver enkelt forbruker, til å shoppe så det svir. Hvorfor det ikke er en spesielt god ide, har jeg skrevet om da jeg kommenterte enkelte sjefsøkonomers utlegning av samme resonnement. Vi kan slå fast at Kristin ikke kjøper følgende resonnement:

Høyt utdannede økonomer bør vite at det ikke er den enkelte forbruker som kan redde oss fra krisa. Enkeltmennesker skal sørge for å redde seg selv og sine. Før forbrukerne som gruppe kan redde oss, må forholdene ligge til rette for at de føler seg trygge på fremtiden. Slik er det ikke nå.

I 3.kvartal hadde norske husholdninger negativ sparerate. Det vil si at vi brukte mer enn vi fikk inn. Og trenden har vært negativ lenge, vi har spart mindre og mindre. I en situasjon der fremtiden er usikker, er det lurt for husholdningene å ikke dra kredittkortene sine for å handle enda mer.

På makronivå vil det kan hende bidra til å gjøre krisen enda dypere. Men for den enkelte forbruker er det rett og slett veien å gå. Det er lurt å ikke bruke mer penger enn man har når man både må betale høye renter i dag og det er stor usikkerhet for fremtiden.

I forrige tråd skrev jeg om selvmord som kan knyttes til finanskrisen. Finanskrise er vel forøvrig snart en utdatert betegnelse på krisen, det handler nå med hurtigtogsfart om en realøkonomisk krise. Milton Marx formulerte seg slik når det gjaldt hvordan man kan snakke med folk som kanskje sliter:

Jeg tror at man kanskje kan vinkle den mot at “også jeg merker krisen”. Gi beskjeden om at du er ikke alene om å stå i situasjonen. Og fortelle litt om de innstramningene du har vært nødt til å gjøre.

De dagene som passerer nå, er trolig viktig for omfanget av psykiske problemer i fremtiden. Det er nå folk drar kredittkortet for å holde fasaden, selv om de heller burde strammet inn.

Det vi trenger, er å sende ut meldinga om at det går greit å skjære ned, at det ikke er en skam, at det er noe mange må igjennom. Ikke sant, Kristin Halvorsen?

Dersom man begynner å dra kredittkortet for å holde fasaden, så er det skummelt, rett og slett. Da hjelper det ikke å ha en finansminister som oppfordrer den enkelt forbruker til å shoppe så det svir. Finansministerens fremste oppgave er ikke å oppfordre til juleshopping og mer oppussing, men å sørge for at myndighetene gjør noe med de rammebetingelsene som gjør forbrukerne usikre for forbrukerne. Om du ikke vet om du beholder jobben, så bør du virkelig ikke bruke mer penger enn du har, og du bør gjerne spare litt også.

Den enkelte forbruker har ikke ansvar for den makroøkonomiske gjørma vi er i og kommer til å være i ganske lenge. Så enkelt er det. Usikkerheten for oss alle er rett og slett for stor for øyeblikket.

No related posts.

Disse blokkeringene er det man forsøker å løse opp i ved de tiltakene som ble offentliggjort i går. Bankene kan bytte inn boliglånsobligasjoner mot statsobligasjoner i størrelsesorden 350 milliarder kroner. Det vil si at om alt går galt, er det Staten som sitter på risikoen. Det vil si, Staten har god sikkerhet. For at staten skal måtte ta regningen, må følgende skje:

• Banken går konk
• Eiendomsobjektet må falle kraftig i verdi
• Huseierne er ikke i stand til å gjøre opp for seg

Og det skal mye til, for det er ikke de dårligste boliglånene bankene kan bytte inn i statsobligasjoner. Det faktum kan forøvrig bidra til å begrense hvor effektiv denne pakken er. Bankene gir fra seg de boliglånene det er minst sannsynlig at ikke vil innfris.

Det var helt nødvendig at Staten, Lender of last resort¹, kom på banen før markedet åpnet etter helgen. Tilfeldigvis skrudde jeg på TV’en klokka 5 i går, og fikk med meg pressekonferansen, der to alvorlige herrer og Kristin fortalte om tiltaket de hadde stablet på bena.

Så får vi se om det er nok. Jeg ser at Knut Anton Mork og andre er skeptiske. Mork virket direkte grinete om jeg skal være ærlig. Jeg bet meg imidlertid merke i at Jens var helt klar på at de vil komme med flere tiltak om nødvendig. Nå har man ikke god nok oversikt til å vite om dette er nok, og det er dessuten avhengig av hvordan det går i utlandet. De 350 milliardene skal være på plass senest 1.november. Det tror jeg er ment som en fleip, gitt, de MÅ være på plass i løpet av uka. Jeg antar at man jobber døgnet rundt for å få rammene på plass på Bankplassen.

Samtidig jobber Kredittilsynet på spreng med å sjekke om det ligger bomber og granater i meglerhusenes bøker. Tatt i betraktning at aksjemarkedet har falt med 50% eller så, er det godt de er på plass.

Selv merket jeg finanskrisen personlig for første gang på fredag. Da ringte nemlig StatTour og sa at den bestilte turen til Portugal i juli neste år, ikke blir noe av. Det kommer helt sikkert av at de innser at etterspørselen etter syden-turer neste år ikke kommer til å være på dagens nivå. Dermed kutter de allerede nå. Jeg vil tippe at reiseselskaper er av de som merker avmatning i økonomien først. Det er dermed all grunn til å tro at vi snart får se de realøkonomiske virkningene av finanskrisen.

Jeg aner ikke om denne krisepakken er stor nok eller kraftig nok eller rett virkemiddel. Gjedrem snakket om hvor vanskelig det er å finne de rette tiltakene i en slik krise. Noen tiltak kan rett og slett forsterke krisen. Blant annet har jo for eksempel FED brent av store deler av våpenarsenalet “lavere rente” uten at det har stabilisert markedet i det hele tatt. Norges Bank derimot, har fortsatt rentevåpenet inntakt. Vi får håpe at denne krisepakken er det rette tiltaket.

De fleste av oss kommer helt sikkert til å bidra på vårt lille vis til at krisen forsterkes. Vi kommer ikke til å bruke like mye penger nå når alt er usikkert. Gullkortene får ligge i fred, det får holde at Kristin bruker sitt, tenker vi. Og dermed forsterker vi krisen i privatøkonomisk risikoaversjon. Men det er som det må være. Jeg bestiller ikke en ny ferietur i morgen, i hvert fall. Nå får vi se hvor verden skal først. Dessuten tipper jeg at jeg kan få den billigere etterhvert.

Og hvis ikke, er det fordi verden har stabilisert seg. Uansett er det lite å tape på å vente.

Litt mer innsiktsfulle kommentarer om krisepakken:
Per Valebrokk
Ola Storeng

1. Siste utvei-långiver

No related posts.