Vi næringslivsfeminister egentlig er en gruppe som ingen er så begeistret for.  Bortsett fra næringslivet, da, ettersom vi jo leverer resultater.  Ellers hadde vi ikke vært der.  I næringslivet kan man nemlig i liten grad drive med sysselsettingstiltak.  Enten leverer du, eller så er du ikke der.  It’s a dog eat dog world.

Menn er ikke så begeistret for oss.  Vi konkurrerer med dem om de interessante jobbene.  Vi tenker som menn, og det kjenner ikke menn igjen som kvinnelig.  Dessuten kan vi fort ende opp med å tjene mer enn dem, og det liker de i hvert fall ikke.  Maskulinitet kontra femininitet ser i stor grad ut til å ha med lommeboken å gjøre.  Dessuten jobber vi like mye som dem, og har mindre tid til å være omsorgsarbeidere, i hvert fall for annet enn barn og katter.

Menns problemer med næringslivsfeminister er imidlertid mindre komplekse enn feministenes grunner til å ikke være begeistret for næringslivsfeministene.

Vi næringslivsfeminister er ikke så høylydte som andre feminister.  Til det jobber vi for mye.  Andre feminister ser ikke ut til å være så begeistret for det.  De ser nemlig ut til å mene at feminisme handler om 6-timers dag og å snakke om feminisme stort sett hele tiden.

Vi kalles litt foraktfullt for Gucci-feminister.  Selv pukker jeg imidlertid på at Armani lager de beste konseptene for næringslivsfeminister, og vil kalles Armani-feminist, om jeg nå skal kalles noe.

De fleste taleføre feminister tilhører venstresiden, og tanken ser ut til å være litt som den med kvinnelige prester.  Man er imot næringsliv, i grunn, men for kvinnelige næringslivsledere.  Dem vil man gjerne kvotere inn, selv om næringslivsfeministene selv helst ikke vil det.  Jeg tror imidlertid ikke venstresiden og venstresidens feminister egentlig ønsker næringslivet i seg selv, de bruker en If,then,else- funksjon som gjør at de ender opp med at kvinnelige ledere er kult.

Jeg er et ektefødt barn av feminismen, av feministene som sto på barrikadene i tidligere tider.  Jeg har fått omtrent alle de mulighetene jeg kunne tenke meg.  Vi næringslivsfeminister har realisert mange av parolene fra tidligere, mener jeg.  Men vi har måttet gjøre det på næringslivets premisser.  Det vil si at vi har prioritert jobben høyt.  Vi har tatt telefonen på lørdag formiddag, om den ringer.  Vi har flyttet ferien, ved behov.  Vi har jobbet overtid når det trengs.  Dessuten er vi fort blitt konservative. Selvsagt er vi preget av å tilbringe dagene i konkurranseutsatt sektor.

Vi har levd ut parolene, jobbet som en mann, stått lite på barrikadene og ikke lest nok feministisk litteratur.  Vi har et praktisk forhold til å realisere feminismens gamle krav.  Og forsøker ikke i stor nok grad å skape om terrenget etter kartet.  Vi er rett og slett ikke opptatt av 6-timers dag. Ettersom et konkurransedyktig næringsliv ikke vil være konkurransedyktig om alle jobber 6 timers dag.

I noen feminisme-debatter har det vært slått rimelig hardt ned på utsagn om at man nok ikke har følt seg så undertrykket.  At man ikke har møtt så mye motstand på veien.  Da er man lite solidarisk, for det første, og lite realistisk for det andre.  Man har bare ikke merket at man har vært kjønns-undertrykket  Og så tenker man som en mann.  Prioriterer jobben som en mann.  Kvinnelige ledere er verken ekte kvinner eller gode feminister.  Logikken er som følger

If (Næringsliv) – og det er en stor IF
Then (Kvinnelige næringslivsledere)
Else (Terrenget er feil, kartet er riktig)

Muligens utdyper jeg dette i noe mer begrunnet til 0803-bloggen.  I hvert fall har jeg statistikk på fil fra SSB.  Som jeg ikke rekker å gre gjennom på 1-2-3.  Men det er enda en uke til 8.mars.  Jeg håper jeg får tid, for 0803-bloggen er et veldig bra tiltak.

Jeg har bare så mye å gjøre på jobben.

Les om Nora som næringslivsfeminist hos Floken i nettet.

Related posts:

1. Smugling og andre fortredeligheter
2. Næringslivsledere bør ikke tjene mer enn statsministeren
3. Spilleautomater i statlig regi er ikke avhengighetsskapende

Og det ble forhåndsprosedert over en lav sko.

Cato Schiøtz gjorde et stort poeng av at en siktelse ikke er en tiltale ikke er en dom. Men så gikk han over til å forhåndsprosedere at hans klient ikke hadde gjort noe galt, han hadde de beste skussmål fra DnBnor sjef Bjerke, har var en hedersmann og dertil hadde han sagt til den medtiltalte at dette var informasjon som måtte behandlet med forsiktighet. Underforstått: dersom noe galt har skjedd, er det den som fikk innsideinformasjonen som har gjort noe ulovlig. Direkte sa han det slik:

Senere samme kveld gjorde min klient det helt klart for medsiktede at informasjonen var innsideinformasjon og at den ikke måtte benyttes i den daglige handel. Han ba medsiktede være forsiktig. Hans instruks ble brutt.

Stort tydeligere kan det vel ikke sies hvem som har skylda.

Gottschalk mente kort sagt at Økokrim var på bærtur. Det er stort sett umulig å få noen dømt for innsidehandel og dermed blir det en voldsom demonstrasjon å storme lokalene på razzia. Så gikk han over til å forhåndsprosedere at Rune Bjerke burde gå av.

Rune Bjerke stilte seg som sagt bak den ene av de tiltalte og mente han er en hedersmann. Marie Simonsen kommenterer i Dagbladet at mens den ene tiltalte males hvitere, forsvinner den andre inn i skyggene. Hans advokat har ikke gitt lyd fra seg. Det er knapt nok bekreftet hvem hans advokat er.

Jeg tror dette betyr at her er det den som sitter lengst ned i systemet som gjøres til syndebukk. Når det er sagt kan det godt være at det faktisk er han som har gjort noe ulovlig. Det får etterforskningen vise. Den er det Økokrim som foretar. Men det er ingen tvil om at noen har forhåndsprosedert i hvert fall den ene tiltaltes uskyld. Og det ser ut til at det er på bekostning av den andre tiltaltes skyld. Schiøtz la ikke akkurat skjul på at han mener det. Og indirekte sa Rune Bjerke det samme.

Det vil i så fall ikke være første gang at den lavest rangerte i systemet må betale regningen.

Jeg synes forøvrig advokaters syn på forhåndsprosedering er meget interessant. Dersom politiet på noe vis uttaler seg, er det forhåndsprosedering, og det kan vi ikke ha. Dersom de selv bedyrer klientens uskyld er det ikke det, men snarere en ekspertuttalelse. I går fikk Cato Schiøtz snakke og snakke uten en eneste motforestilling, og uten at noen stilte det interessante spørsmålet: Ved å bedyre sin klients uskyld på den måten han gjorde det, la han skylden på den andre tiltalte. Dennes advokat bør snarest komme på banen. Nå ligger det an til at han er syndebukken både for sin sjef og for systemsvikten i DnB, som banken er tiltalt for. Banken i denne sammenhengen er Rune Bjerke.

Det er forsvinnende få innside-saker som ender med dom i Norge. Det på tross av at Oslo Børs er kjent som en innsidebørs. Muligens har Gottschalk rett i at det ikke vil være lett å få en dom i denne saken heller. Det betyr neppe at den lavest rangerte i denne saken ikke vil bli syndebukk. For dette lukter ikke godt, uansett om det ikke faktisk er mulig å bevise rettsstridig innsidehandel. Det vil fortsatt være behov for en å legge ansvaret på.

Som det ser ut for øyeblikket er det vel ingen tvil om hvem som er utpekt til syndebukk.

No related posts.

For maken til arrogant kronikk er det lenge siden jeg har lest.

Skartveits hovedtese er altså at skattelistene offentliggjøres for at vi skal kunne kontrollere om makthaverne i Norge er verdige den tilliten vi viser dem.  Det er da altså slik at hvorvidt de er det, er noe vi kan lese ut av skattelistene, og at vi samtidig offentliggjør denne informasjonen for alle landets borgere er ikke engang en uheldig bivirkning av denne muligheten til å kontrollere makten.  For motstanderne av offentliggjøring av skattelister er jo slik, hevder Skartveit:

“Mennesker som av en eller annen grunn har noe å skjule, enten de betaler svært lite skatt i forhold til hvor rike de er, eller at de egentlig har høyere lønn enn de ønsker at folk fleste skal vite.”

Dette er vakkert, altså.  Det er ikke derfor, Skartveit.  Det er fordi vi synes det er privat informasjon som offentligheten ikke har noe med.  Det er informasjon vi må levere inn, som handler om våre private forhold.

Videre hevder Skartveit at det gjennom skattelistene er mulig å lese om skattesystemet er rettferdig?  Si meg, er ikke det mulig å lese ut av skattelovgivningen?  Hmmm?  For dersom vi ikke forutsetter at folk i sin alminnelighet snyter på skatten, så er det vel det?

Det er også særdeles interessant at Skartveit mener at makt kun har med inntekt å gjøre.  Det må hun jo mene, ettersom hun mener skattelisten er livsnødvendig for å holde makten i ørene.  Har noen av dere sett noen av de mektige departements-byråkratenes innteksforhold slått opp i VG i det siste.  Neida, det er idrettsstjerner, politikere, ledere i næringslivet og spåkonene til Saera Kahn som slås opp.  Samtidig som vi vet at politikere og ledere i næringslivet er offentlig tilgjengelig informasjon uansett. Du trenger ikke skattelistene for å finne ut av Jens, Kristin og Helge Lund tjener.  Det er allerede offentlig tilgjengelig informasjon.

FrP’s forslag om begrensning av tilgangen til skattelistene kommenterer Skartveit slik:

“Hensynet til rikfolk som ønsker å skjule seg veier tyngre åpenbart tyngre enn hensynet til vanlige folk.”

Jasså gitt?  Det synes jeg du skal nevne for det barnet med foreldre på trygd som blir ledd ut av skolegården fordi mor og far ikke tjener nok penger.  For neida, skattelistene brukes ikke først og fremst til å kontrollere makta, de brukes til å kontrollere naboen, klassekameratens foreldre, kollegaen og så videre.  Men Skartveit ser det slik:

“Debatten om åpne skattelister bør handle mer om demokratiske prinsipper og mindre om hensiktene til de som søker i listene.”

Retten til innsyn er grunnleggende i et demokrati, sier hun.  Javisst.  Innsynet i saksbehandling, lover, rettsbehandling og så videre.  Det vi her snakker om er den demokratiske rettigheten til å snoke i naboens privatliv.  For selvsagt har hva dette brukes til noe å si.  Det handler nemlig om min demokratiske rett til privatliv.  Men den er null og niks verdt for Skartveit.

VG irriterer meg kraftig fordi de ikke offentliggjør kronikker og kommentarer på nett.  Dermed har jeg scannet skrivelsen til Skartveit.  Det skal få ligge der til noen i VG tar kontakt og ber meg om å fjerne det.  Det handler om demokratiske prinsipper, rett og slett.  Alt innformasjon må ligge søkbart på nett.  Og jeg mener altså retten til privatliv er viktigere enn copyright.  Derfor ligger det en skann av artikkelen her.

Verken jeg, naboen eller pappaen til klassekameraten til Tigerungen er makta. Avisenes dekning og vår snoking gjør oss ikke i stand til å kontrollere makta.  Men det er til stor glede for den norske kikkeren med misunnelse sterkere enn seksualdriften.  Samt en del tyver, som vet akkurat hvilken dør de skal bryte opp.  Og det uten at vi er i nærheten av å nagle makten til veggen.

Goodwill sier det slik:

Én ting er at oversikt inntektene våre skal være tilgjengelige, noe helt annet er at det brukes som en slags folkeforlystelse. Som en slags gapestokk. Jeg syns det er noe usivilisert over det.

Ja, det er noe riktig usivilisert over det.

(Denne posten ble etterredigert.  Jeg var egentlig mye krassere.)

No related posts.

Den sosiale mobiliteten er langt i fra så stor som vi innbiller oss, i velferdsstaten Norge. Nå skyldes det selvsagt ikke bare økonomi alene, det skyldes også at dårlig økonomi kan ha sin årsak i eller være en årsk til andre sosiale problemer.

Regjeringen har uttalt tro på utdanning som virkemiddel. I St.meld.nr. 16 (2006-2007, 8 ) heter det blant annet: “Utdanning, kunnskap og kompetanse bidrar til inkludering i arbeidslivet, til bedre økonomi og bedre helse, større samfunnsdeltakelse og lavere kriminalitet”. Og utdanning er selvsagt viktig. Vi har en offentlig skole og lik rett til utdanning i Norge, nettopp for å gi like muligheter. Men oppnår vi det?

Nei, det viser seg at den sosiale mobiliteten er mye mindre enn vi tror, selv om vi går i den samme skolen, med de samme lærebøkene og de samme lærerne. Det kommer av at foreldrene betyr svært mye for barns utdanning og resultater, tror jeg. De barna som har utdannede, ressurssterke foreldre får den hjelpe de trenger til skolearbeidet. De får leksehjelp, kunnskap og innspill på en annen måte enn barn av mindre ressurssterke foreldre. Og lekser er viktig i den norske skolen. Siden barna er så få timer på skolen, må mye av arbeidet gjøres i form av lekser.

Forskning viser at norske lærere er av de som gir mest lekser, og i tillegg følger de dem ikke opp. Dette hevder høgskolelektor Rakel K. Rohde Næss ved Høgskolen i Vestfold. Hun mener dessuten at skolen er utydelig når det gjelder å fortelle elevene hva de skal lære og hvordan de skal arbeide. Videre sier hun:

“Hvis man ikke forstår hva skolen krever, er det selvfølgelig en ekstra fordel å ha foreldre hjemme som kan hjelpe til med å forstå det/tydeliggjøre intensjonene.”

Og slik forsterkes forskjellene, snarere enn at de utjevnes gjennom den felles skolegangen. Barn har ikke like muligheter. Barn er avhengige av å ha ressurssterke foreldre for å lykkes. Jeg har skrevet om dette før, basert på en undersøkelse fra USA, som viser at barn av høyt utdannede foreldre og foreldre med høy sosioøkonomisk status, gjør det bedre enn andre barn.

Jeg tror at noen av det viktigste man kan gjøre for gi barn og unge ikke bare lik rett til utdanning på papiret, men også like(re) muligheter til å lykkes er å innføre heldagsskolen. Utvide det ordinære timetallet, spesielt i kjernefag som norsk og matematikk, og sette opp systematisk leksehjelp til alle barn. Bare da vil de ha like muligheter. Det vil si, like vil de aldri bli, siden mennesker er ulikt utrustet genetisk og sosialt, men de vil bli vesentlig likere. Og for all del, sørg for at det er klart og forståelig hva som forventes, og still krav.

Rohde Næss sier:

- Elevene må vite hva som forventes av dem. Dersom elevene ikke vet hva som forventes, blir ting løst ut fra hvordan situasjonen leses hos den enkelte.

- Dette fører lettere til en demotivering og mange som melder seg ut. I tillegg er stortingsmeldingen (Nr. 16 2006-2007, Red. anm.) tydelig på at norske lærere har for lave forventninger til elevene sine.

Noe av holdningene til krav og ansvar ser jeg i den beskrevne innkallingen til foreldresamtale der Tigerungens skole finner det for godt å si at foreldrene har ansvar for barnas skolegang, mens skolen skal hjelpe til. Slik kan det ikke være, og skal det ikke være, som Drusilla påpekte i en kommentar. For da blir det som Rohde Næss sier:

“Enhetsskolen har sviktet. I stedet for å gi alle barn og unge like muligheter, er den med på å sementere og øke forskjellene i samfunnet.”

Ja. Den gjør det. Derfor ønsker jeg meg:

• Flere undervisningetimer
• Flere godt kvalifiserte lærere
• Leksehjelp til alle

Og det før, snarere enn senere. Når man snakker om å løse fremtidens fattigdomsproblemer, så er det ikke tvil i min sjel om at i kunnskapssamfunnet er utdanning nøkkelen til det. Vi lever i kunnskapssamfunnet, og det betyr at kunnskap er det viktigste kriteriet for suksess.

Related posts:

1. Fremtidens minstepensjonister

Hvorvidt dette er en god ide, kommer selvsagt an på hva barnetrygdens formål er.

Er formålet å overføre penger til folk fordi de har barn, og dermed utgifter til oppfostring av dem, skal ikke foreldrenes inntekt å noe å si. Barn koster omtrent like mye å oppfostre, enten de er født i denne eller den familien.

Er derimot formålet å jevne ut inntekt (og det er det gjerne for den rødgrønne regjeringen), så er barnetrygd ikke et effektivt virkemiddel; Røkkes datter får like mye som barnet til to uføretrygdede foreldre.

Resonnerer man slik, er vi fort der at vi bør behovsprøve barnehagesatser, gratis skole, gratis legebesøk og så videre. Til tross for at alle barn i en barnehage eller på en skole får den samme varen. Personlig synes jeg det får holde at vi har progressiv beskatning her i landet; dermed har faktisk de som tjener mer allerede betalt mer for de tjenestene de får av samfunnet – den samme varen – som de som tjener mindre.

Senterpartiets Dagfinn Sundsbø har tatt til orde for at barnetrygden skattlegges og økes med skattebeløpet, slik at utbetalingen fra staten blir den samme. Han er dermed definitivt for at barnetrygden skal være et verktøy for omfordeling av inntekt. Slik vil det se ut i et stilisert eksempel, basert på ulike marginalskattesatser:

De med lavest inntekt får en økning på 116 kroner, mens de med høyest inntekt får en reduksjon på 209 kroner. Økningen til de med lavest inntekt er finansiert av de med høyest inntekt. Dette er i hvert fall et bedre forslag enn behovsprøving, som gjerne ikke tilfører noe annet enn mer byråkrati. Her gjør skattesystemet jobben.

Men jeg mener altså at siden barnetrygden er knyttet til det faktum at man har barn, så bør det være en ytelse til alle barn, på lik linje som gratis skole, helsetjenester og barnehagebetaling. Skattesystemet omfordeler inntekt via den progressive beskatningen. Det får holde.

Verden er og blir urettferdig. Noen er født av rike, høyt utdannede og vakre foreldre. Noen er det ikke. Slik vil det alltid være. Men betalingen for samme “vare” bør likevel være den sammen.

No related posts.

Kristin er muligens streng, men ikke fordi hun ikke bruker penger fra Oljefondet. Det kommer selvsagt av at det formelig renner inn med penger fra fastlandsøkonomien. Der bedriftene går så det suser, der nesten ingen er arbeidsledige, og der skattenivået ikke akkurat er lempet av denne regjeringen. Da er det selvsagt ikke slik at Kristin trenger å bruke mer oljepenger for å opprettholde aktivitet.

Poenget med bruk av oljepenger i økonomien er jo at det skal jevne ut konjunkturene. Dermed brukes det mer i dårlige tider, mot at det brukes mindre i gode tider.

Om Kristin er streng, så er det for eksempel fordi hun krever at halve befolkningen skal betale toppskatt. Eller at hun fortsette å kreve 2,5% skatt av folk som selger selveierboligen sin. Det er strengt. Det er ikke strengt å ikke bruke oljepenger du ikke har bruk for.

Dette er virkelig ikke rocket science for et nettsted som har til formål å dekke økonominyheter. Nå er det ikke første gang nettaviser koker sammen de underligste historier, men dette er E24 og ikke Dagbladet som skriver om statsfinanser. Litt bedre oversikt bør vi vel kunne forvente?

No related posts.

Han viser til at inntektsnivået for bøndene er 20 000 kroner lavere i 2008 enn det som var forutsatt, og det ligger 200 000 kroner under gjennomsnittlig industriarbeiderlønn.

Det er selvsagt bare tull at bøndene har et lønnsnivå som ligger 200.000 under gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Da ville gjennomsnittsbonden hatt lønn på nivå med minstepensjonister. Det har de ikke.

Lønnsstatistikk fra SSB viser følgende, om vi skal sammenligne bønder, lønnstakere og pensjonister, og næringsdrivende:

Det er selvsagt slik at ikke alle bønder er heltidsbønder. Derfor har de bare deler av sin inntekt fra jordbruk. Resten har de fra lønnsarbeide og andre næringsinntekter. I sum tjener de 35% mer en gjennomsnittet av lønnstakere og pensjonister. Sammenlignet med andre næringsdrivende tjener de riktignok 13% mindre, men der er det viktig å huske at andre næringsdrivende ikke i hovedsak betales over statsbudsjettet.

Den direkte støtten til jordbruket var på 11.6 milliarder i 2007. Med dagens forslag til landbruksoppgjør vil dette øke til 13.2 milliarder. Fordeles det på antall årsverk, som er omtrent 65.000, innebærer det at hvert årsverk støttes med omtrent 200.000 kroner.

Om du i tillegg tar hensyn til importvernet på matvarer, som er minst like mye¹ og tas ut i form av høye priser på matvarer, koster altså norsk landbruk 400.000 per årsverk. Hvert eneste år. Fordelt på antall nordmenn (4.7 millioner) skulle det innebære 5.500 kroner per år, som vi enten betaler direkte, eller over skatteseddelen.

Man kan mene mangt om hvorvidt dette er riktig, men Lundteigen kan godt holde seg for god til å fordreie bildet så fundamentalt som han gjør. Bønder har et inntektsnivå som ligger over lønnstakere og pensjonister. Dersom samfunnet skulle sørge for at alle bønder, uansett størrelse på bruk, skulle få all sin inntekt fra jordbruket, ville det kreve en årlig direkte landbruksstøtte på 25 milliarder minst. Hvem har Lundteigen tenkt å ta de 12 milliardene fra? Eller skulle hver nordmann betale 2.500 kroner til per år, for å sørge for at alle som har en eller annen jordbrukseiendom, tjener en industriarbeiderlønn av den grunn?

(Neida, jeg er ikke sjokkert over at Lundteigen våser. Det er en vane han har)

1. Jeg har ikke funnet tall på verdien av dette, men antar at det er mellom 10 og 20 milliarder

No related posts.

Nei. Vi gjør ikke det. Det kommer av at vi ikke har så mange metropoler å by på. Ny opera, Oslo domkirke og Holmenkollen er ikke akkurat noe for globetrottere. Det er ikke Bergen heller, det er mer byen for de som liker å ta på gamle hus.

Reiselivsdirektøren i Innovasjon Norge, Per Arne Tuftin mener det må brukes penger på å utvikle de turistproduktene vi har her i landet, og at det er viktig at markedsføringen av de unike opplevelsene – byene, fjordene, fjellene, det arktiske, maten – treffer de riktige gruppene.

Altså… norske byer er og blir IKKE unike, det slo kollegaen til til Tuftin fast i samme artikkel. Norsk mat er og blir kjedelig og om den er unik, så smaker den ikke godt (lutefisk, smalahove, gamalost, you name it). Det vi har er fjorder og fjell og det arktiske. Ferdig.

Så kom Tuftin med noe morsomt til slutt:

Fordelen vår er at våre produkter er lett tilgjengelige og at Norge er et land det er lett å finne frem i og bevege seg i.

Lett tilgjengelig? Lett å finne frem i? Lett å bevege seg i? Har Tuftin kjørt mye på norske veier? Har han f.eks. kjørt mellom Hønefoss og Hallingdal i det siste? Eller ned fra Sognefjell? Jeg vil ikke kalle det spesielt lett. Ikke vil jeg kalle det spesielt tilgjengelig heller – det er ikke overskiltet på fremmedlandsk. Definitivt ikke lett å bevege seg i, det er jo bare fjell og fjellveier så langt øyet rekker.

Det begge herrene fra Innovasjon Norge ikke nevnte, er det jeg tror er hovedgrunnen til at Norge taper og vil tape mer terreng. Det er noe helt vanvittig, spektakulært, utrolig, hemningsløst DYRT her. Så at turister føler at de betaler vel mye for det de får, det er ikke vanskelig å forstå. Da jeg hadde besøk fra Brasil ble gjestene helt fnisete av ølprisene, for eksempel. Den første gangen en utlending må betale 100 kroner for en halvliter, ser han på oss og lurer på om vi er splitter pine gale.

Grunnen til at brasilianerne kunne være to uker i Norge var at de bodde hos meg, vi lånte bil og vi lånte hytter på fjellet. Middag laget vi hjemme. Hadde vi ikke gjort det, hadde det vært alt for dyrt.

I tillegg har vi veldig mye dårlig vær.

This is really not rocket science.

No related posts.

• felles foreldreansvar uavhengig av om foreldrene har bodd sammen
• delt bosted
• normer for omfanget av samvær
• retten for en av foreldrene til å flytte med barnet uten den andres samtykke

I Nettavisen i går kom det frem at flertallet i utvalget ser ut til å gå inn for at den som har hovedansvar for barna, ikke skal kunne flytte langt unna uten at den andre forelderen samtykker. Dette skal bare gjelde den av foreldrene som har hovedomsorg. Samværsforeldere skal kunne flytte hvor de vil, uten tillatelse fra den som har hovedomsorgen.

Bakgrunnen for at dette eventuelt foreslås, er at det jo kan bli svært vanskelig for samværsforelder å ha samvær dersom barna flytter langt unna. Hvor stort dette problemet er, vet jeg ikke. Men det er selvsagt et stort problem for de det gjelder.

Konsekvensen av et slikt forslag er imidlertid ikke til å kimse av. Det vil jo si at den som har hovedomsorg for barn i praksis har flytteforbud, og ikke fritt kan bosette seg hvor han eller hun vil. Det gjelder uansett grunn, selv om det er for å skaffe seg jobb, utdanning, nettverk eller hva det måtte være. Dette høres derfor ut som et brudd på grunnleggende menneskerettigheter.

Det kan for eksempel være umulig for den som har hovedansvaret å skaffe seg arbeide der han eller hun bor. Da vil et slikt lovkrav som jeg leser det være i konflikt med grunnlovens paragraf § 110 som sier at:

Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for at ethvert arbeidsdygtigt Menneske kan skaffe sig Udkomme ved sit Arbeide.

Her gjør i så fall myndighetene det motsatte, de fratar mennesker mulighetene til skaffe seg utkomme av sitt arbeide. Og hvem skal betale den regningen? Staten? Samværsforelder som nekter flytting? Så vidt meg bekjent er det dessuten slik at retten til arbeidsledighetstrygd er avhengig av at stønadsmottaker er villig til å flytte for å få jobb. Her kan stønadsmottaker være villig til han eller hun blir blå, men får ikke lov til å flytte.

Videre er det ytterst problematisk at det er et ensidig forslag. Det skal altså bare gjelde den som har hovedomsorgen. Samværsforelder skal kunne flytte hvor han eller hun vil. I teorien kan det da vært slik at samværsforelder både kan nekte den som har hovedomsorgen å flytte, og samtidig flytte selv, hvor langt som helst.

Generelt er det slik at det for tiden er lite fokus på samværsforeldre som velger bort samvær med barn, som ikke oppfyller sine forpliktelser verken økonomisk eller menneskelig overfor sine barn. Fokuset er på å sikre dem alle rettigheter, men jeg ser svært sjelden noe som går på at de har plikter. Jeg sier ikke dermed at det ikke finnes skjevheter som bør rettes opp, blant annet når det gjelder den økonomiske situasjonen for samværsforeldre. Den kan være skjev og urettferdig. Men å nekte alle med hovedomsorg å flytte dersom samværsforelder ikke samtykker er et så drastisk tiltak at jeg ikke tror de som kommer med forslaget helt ser rekkevidden.

I følge en rapport fra SSB i 2004 bor de fleste samværsforeldre i nærheten av barna:

• 19% bor i gangavstand
• 42% bor en halv time unna og
• 13% har reisetid på to og en halv time eller mer

Dette ser altså ut til å være noe foreldre generelt greier å ordne tilfredsstillende uten offentlige lovpålegg som innebærer en drastisk inngripen i individets rettigheter, noe et flytteforbud vil være.

Det kan faktisk være slik at en forelder med hovedomsorg ikke vil kunne flytte unna en voldelig samværsforelder dersom denne ikke samtykker. Å frata samværsretten skal det nemlig mye til å gjøre. Spesielt dersom volden ikke har vært rettet mot barna. Dette forslaget kan dermed bli et ypperlig middel til terrorisering.

Barneombudet er imot flytteforbud og for tvungen mekling dersom en av foreldrene ønsker å flytte. En slik obligatorisk mekling vil kunne være et filter mot “flytting over natta”, som Barneombudet uttrykker det. Det er et godt forslag, selv om jeg ikke ser for meg at flytting over natta er en helt vanlig foreteelse. Et flytteforbud, derimot, kan frata den som har hovedomsorg for barn retten til et levelig liv. Forbudet skal ikke en gang være geografisk begrenset, det har bare en ullen formulering om at “flyttingen får konsekvenser for den andre partens samvær med barnet”.

En annen ting man kan gjøre er å pålegge den som flytter mot samværsforelders ønske å bære størsteparten av kostnadene ved samvær. Det er mange andre muligheter enn å frata forelderen med hovedomsorgen rett til selv om bestemme hvor han eller hun vil bo. Spesielt ettersom de fleste ordner dette i minnerlighet allerede.

Konsekvensen av dette forslaget er at en samværsforelder i 18 år kan bestemme hvor forelderen med hovedomsorg skal bo. Uavhengig av muligheten til arbeide, utdannelse, nettverk og generelle livsvalg den forelderen ønsker å gjøre.

Dersom dette forslaget blir vedtatt, er det er et alvorlig inngrep i individets rett til selvbestemmelse. Her ser det ut til at man er villig til å overkjøre grunnleggende rettigheter fordi det finnes noen troll til kjerringer. For det er stort sett kvinner som har hovedomsorg og menn som er samværsforeldre. Men de fleste klarer å ordne dette uten lovforbud mot å flytte. Som Aleneforeldreforeningen sier det:

Vi mener at det vil være galt å la et fåtall av de mest problematiske og konfliktfylte samlivsbrudd være utgangspunkt for endring av dagens regelverk, når de fleste foreldre samarbeider godt om felles barn.

No related posts.

A credit-linked note (CLN) is a bond or a ‘schuldschein’ loan issued by the protection buyer which yields interest or is redeemed at par value on maturity only if a contractually defined credit event for a reference asset or a pool of reference assets does not occur. If the credit event occurs, the CLN is redeemed within the fixed period of time to the amount of the recovery value of the reference asset or pool of reference assets. It constitutes in this respect a combination of a bond and a credit-default swap.

In all of the above constructions, creditors bear a default risk including even total losses.

Da ble alt klarere? Nei, ikke for meg heller. Dette ser ut til å være et definitivt instrument for spesialiser. Jeg er en slik, så jeg kunne ha satt meg inn i hva det er, men jeg tipper det hadde tatt noe tid og den har jeg ikke akkurat nå. Jeg noterer meg imidlertid at “kreditor bærer en default risiko, inklusive til og med totalt tap”. Dette har altså en middels stor kommune investert penger i, uten at administrasjonssjefen vet hva det er for noe.

Hvorfor i himmelens navn skal en norsk kommune investere i slikt noe?

Narvik har også investert i noe som heter Nordea Flying Start – og det vet ikke kontrollutvalgslederen hva er for noe.

Jeg kan ingenting om finansmarkedene. Nordea Flying Start. Hallo. Det sier meg ingenting, sier Pettersen til Dagbladet.

Hallo, ja. Det kan du si.

I Nordea Flying Start 2005/2007 satser man på en styrking av mexikanske peso, indiske rupi og tyrkiske lire.

Nordea

Så altså. En middels stor norsk kommune synes det er lurt å spekulere i emerging market valutaer? Det føler de at de har kompetanse til? Det føler de er en kommunal oppgave?

Og så var det Terra, da. Terra har løpt etter kortsiktig inntjening og dermed kanskje ødelagt den langsiktige. De har altså brukt den tillit de lett får i norske kommuner fordi de er eid av den lokale sparebanken, til å pushe de snåleste produkter på kommunepamper de må vite ikke skjønner filla av hva det dreier seg om. Det tror jeg vil vise seg å være veldig dumt, for det er alltid slik at det er lynraskt å ødelegge tillit, og svært vanskelig å bygge den opp igjen. Å ringe og si “Hei, jeg er MeglerX fra Terra, og har et dritkult, risikofritt papir å selge deg” til norske kommuner med det første, tror jeg blir veldig, veldig vanskelig.

Terra har forøvrig utelatt omtrent det som er av risiko-advarsler da de oversatte Citibanks prospekt til norsk. Nå tror jeg sikkert de har slengt på en disclaimer som gjør at de kan toe sine hender legalt over det faktum. Når det gjelder Terra-gruppens omdømme, derimot, kan de neppe det. Det er ødelagt nå. Jeg ser ikke bort fra at Terra ikke kommer til å overleve i eksisterende form – til det har de en for stor del av kundene sine i det markedet de nå har rævkjørt (for å si det på godt norsk). Spesielt ettersom de har eiere fra nøyaktig de samme lokalsamfunnene. Så når ordfører og banksjef møtes før jul, er det nok ikke julegaver til sine Terra-meglere de vil diskutere.

Dessuten hjelper det ikke disse kommunene å få betalingsutsettelse i to uker. Det er bare å tisse i buksa for å holde varmen. Jeg skjønner ikke annet enn at kommunene må ta tapet og komme seg ut av investeringene. Om finansstrategien din stort sett består av å håpe og tror at det skal bedre seg, bør du heller gå i kirken.

Et lite finanskurs for kommunepamper – repeter 1.000 ganger:

There is no such thing as a free lunch.

Strukturerte produkter er risikable og bør bare brukes av spesialister. Som i tillegg har risikokapital de tåler å tape.

Det er innbyggernes penger du risikerer å tape, så fingrene bort fra bankkontoen.

Related posts:

1. Kommunale finansakrobater