Og dette har selvsagt paralleller i datemarkedet.

Parallellen er en situasjon der datemarkedet begynner å se overkjøpt ut. Som en boble. De som har snust på om de skulle fisjonere for å se om det kan finnes noe bedre i markedet, ombestemmer seg. Skilsmisse-statistikken synker dramatisk. Og det er som kjent den som skaper likviditet i markedet. Samtidig vil de som har noe løslig og halvbra på gang, brått også bli usikre, og dermed fusjonerer de fort som svint. Når de to tingene sammenfaller har vi en durabelig likviditetsskvis i datemarkedet.

I så fall skjer det som må skje. De selskapene som er igjen i markedet må skru prisen sin ned, om det skal bli noe på dem. Det er enten det, eller å ta seg selv av børs til det meste blir som en gjengrodd sti i en urskog. Uansett står du overfor at egenkapitalmarked som faller som en stein. Det som tidligere var å anse som diamanter, er brått vurdert til å være gråstein. Det er rett og slett null og niks kapital i markedet.

Da er gode råd dyre, det skjønner jo alle. Og hvem kan tilføre likviditet i markedet, når alle nekter å skille seg, og sitter mutte der de er og lar være å dele av seg selv. Hmm. Jovisst. Staten. Staten må bidra til at folk skiller seg. Eventuelt må Staten tilføre likviditet fra utlandet. Det kan bli dyrt, og dessuten snakker vi om en verdensomspennende krise, ikke sant? Jo nettopp.

Dog skal det sies at man jo kan se til deler av utlandet som allerede er konk så det holder. Island.   Islendingene er jo dessuten ganske like oss, de er vant til dårlig vær og fisk til middag, så overgangen vil ikke bli så stor. Dessuten har de allerede sagt at de gjerne vil ha norske kroner som valuta. Det kan de få, mot alle de single på Island. Både de som er og de som blir.  Kriser har det jo med å balle på seg.  De kommer til å bli lei hverandre der de står i matkø og drømmer om den gangen de hadde en valutakurs.  Men i hovedsak må Den Norske Stat rydde opp i skvisen i det innenlandske markedet.

Staten kan bidra til skilsmisse på flere måter. De kan selvsagt overta selskapene som nekter å skille seg for å bidra til likviditeten i markedet. Men det spørs om det er en lur måte å gjøre det på. Folk liker ikke å tvinges, ikke sant?  Ei heller kan Staten klone fusjonerte selskaper og på den måten pøse likviditet ut i systemet. Slik juksing vil markedet gjennomskue med en gang, og da vil de holde enda hardere på kronene.

Men det betyr ikke at folk ikke kan lures.

Nå er ikke Staten alltid av de lureste. De ansatte lever jo et liv i støvete byråkratiske krinkelkroker, og har liten forståelse for markedsmekanisker i utgangspunktet. Staten trenger selvsagt råd fra noen som vet at 1+1=2, at selvrapportert likviditetssituasjon på internett er tøys, hvordan man skal regne ut verdien på en junk bond og at Information is the only true commodity. Vi stiller oss til disposisjon. Selvsagt gjør vi det.

Det vi økonomer kan best er insentiver. Det handler om hvordan vi kan lure folk til å gjøre som vi vil ved å legge opp fiffige økonomiske ordninger, bruke skattesystemet til å styre atferd og premiere folk som gjør det vi vil. En kombinasjon av pisk og gulerot fungerer gjerne best. Det er her Staten bør begynne.

Altså; Staten (C’est moi) ønsker at folk skal skille seg. Da er det et hav av mulige insentiver Staten kan iverksette. Staten må gjøre singellivet mer forlokkende ved hjelp av skattesystem og støtteordninger.  Vi foreslår følgende tiltak på ulike områder:

Skattesystemet:

Skatteklasse 2 for alle single. Skatteklasse 3 for alle enslige foreldre.  Innhold kommer etter hvert, men vi tipper skatteklasse 2 x 2

Skattefradrag for investeringskostnader:

• Hårklipp
• Sminke
• Pene (NB: pene) slips
• Penklær som egner seg til dating
• Høyhælede sko
• Barnevakt
• Hudpleie
• Solarium

Skattefradrag for driftskostnader:

• Restaurantregninger
• Barregninger
• Taxiregninger
• Kinobiletter

Dokumentavgift på 5% ved inngåelse av ekteskap eller samboerskap. Beregnes på markedsverdien av selskapene, ikke nedskalerte ligningsverdier.  Overgangsordning til markedet har stabilisert seg.

Skattlegging av besøk hos samlivsterapauter

Støtteordninger:

Overgangsstønad ved skilsmisse

Støtte til psykologbesøk for å komme fort over skilsmissen

Au pair til alle single med barn

Støtte til italiensk-kurs (fremkommet i SMS-samtale med Rockette)

Støtte til Syden-tur i vinter-halvåret.  Etter begrunnet søknad, og vedlagt bilder av gustenblek hud.

Øvrige tiltak:

Sletting av mugne balanseposter etter skilsmisse.  Nulling av tidligere løfter og overbud for å gi plass for nye.  Nysingle begynner med blanke ark og fargestifter til.

Forbud mot katter i single hjem.  De kan få deg til å glemme at du burde være i aktiv i datemarkedet i stedet.

Én, senere to, ekstra ferieuker for single

Finansiering:

Skatteklasse -2 (husk at minus her gir påslag i inntekt) for alle som er i ekteskap eller samboerskap, eller har hatt kjæreste over noe tid.

Veien videre:

Dette er den foreløpige krisepakken for datemarkedet.  Det er rørende enighet i regjering, opposisjon, sentralbank og den generelle befolkningen om at dette er helt nødvendige minimumstiltak for å stabilisere situasjonen.  Dersom ytterligere tiltak viser seg nødvendige, vil regjeringen selvsagt, i samarbeide med FKD komme tilbake med nye tiltak.  Samfunnssystemet er tross alt i fare.  Og da er vi alle på ballen!

Related posts:

1. Finanskurs for datere I – Sikringshorisont
2. Finanskurs for datere XV – Markedseffisiens
3. Finanskurs for datere IV – Finanslovene

Nuvel. I dag skal vi snakke om det alle som er i fusjonsmarkedet jakter etter. Vi snakker altså ikke om de som er i det kortsiktige markedet, de er ute etter en kjapp gevinst og ikke mer. Vi skal snakke om oss andre, og vi er ute etter langsiktig gevinst. Også kalt synergieffekter.

De som har fulgt med litt på diverse oppkjøp, vet at et selskap som kjøpes opp, kjøpes til en høyere pris enn det som var markedsprisen dagen før. Noe som så ut som et ganske halvråttent eple, er plutselig blitt til en overpriset pasjonsfrukt. Regnestykket er som følger:

Et stk. tilsynelatende halvråttent eple
+ Synergieffekter i fusjon
= En stk. tilsynelatende overpriset pasjonsfrukt

Så hva er denne synergieffekten, som gjør at prisen plutselig blir så mye høyere?
Det varierer selvsagt hvor mye høyere den er, men høyere er den alltid. I følge ordnett.no, som bør være en rimelig pålitelig kilde, i motsetning til den gjennomsnittlige dater, er synergi følgende:

Samspill mellom flere virkende faktorer
Etym.: gr.; av syn- og ergon arbeid

Altså tror man at når fusjon er et faktum, vil de fusjonerende selskapene ha flere forhold som samspiller, litt som en symfoni av flere virkende faktorer. I hvert fall ser det slik ut. Men det krever arbeid.

Da er alle med? Nei? Okay.

Som selvstendige selskaper klarer vi å skape en viss mengde verdi til våre eiere, som altså er oss selv. Men så tror vi at dersom vi fusjonerer med et annet selvstendig selskap, vil summen av den verdien vi skaper, når symfonien av virkende faktorer spiller i jublende brus, være større enn summen av verdiskapningen til de to selvstendige selskapene. Vi tror/håper/trygler (stryk det som ikke passer) at sammen er vi sterke, og skaper mer enn vi gjør alene. Og da tenker jeg ikke på flere datterselskaper, neida, noen av oss er jo beyond that. Men større verdi. 1+1=3, minst.

Da er alle med, tenker jeg. Si “Yes, Ma’am!” i kor, eller noe, så dette ikke blir et Semantikk-kurs for datere.

(Det fortsetter ja, selvsagt gjør det det, Les videre linken forsvinner bare litt langt ned i slike serie-poster. Men månen er fortsatt ikke en gul ost.)

Den absolutte lykke og total behovsdekning
Vi tror vi kommer til å få noen å snakke med om alt vi er opptatt av, en som er interessert i absolutt alt vi er opptatt av. Vi tror vi vil ha sex syv dager i uken, gjerne et par ganger om dagen. Noen som lager middag innimellom. Noen som maler taket på badet, så vi slipper. Noen som smiler blidt når vi kommer hjem fra jobb og spør hvordan vi har hatt det. Noen som liker akkurat de samme filmene og musikken som oss. I mitt tilfelle, noen som ikke liker å gå på ski om vinteren, og finner seg i at Iskwew er et mutt sofadyr halve vinteren.

Om fusjonen innebærer sammenslåing av hovedkontor, forventer vi kostnadsbesparelser av ikke ubetydelig størrelse. Samt å få ligge på armen hele natten lang, mens begge fusjonspartnerne sukker av tilfreds begeistring. Vi ser ikke for oss integrasjonsproblemer av noen art, selv om det finnes datterselskaper både på to og fire ben som ser dét litt annerledes, for å si det mildt. Ettersom vi, i større grad og mye tidligere, har lest flere eventyr enn Finanskurs for datere. Spesielt om vi ikke snakker om en eksternt organisert fusjon (og det gjør vi gjerne ikke i Norge), såkalt fornuftsekteskap. Her i landet driver vi med noen som handler fint lite om fornuft. Men om en skumle materien eller energien eller whatnot som heter følelser. Vi forelsker oss, og tror dermed at synergieffektene ved fusjon med dette ekstraordinært fabelaktige selskapet vi fusjonsforhandler med, er så store at vi knapt kan telle så store tall en gang.

Vi forventer samtidig at alt vi driver med av sære ting, som å blogge om dette og hint og uvesentligheter, det vil vi kunne fortsette med, med uforminsket styrke. Muligens ligger det her en implisitt tro på at døgnet for fusjonerte selskaper har mer enn 24 timer, 28 kanskje. Spør du allerede fusjonerte selskaper, så er det ikke tilfelle.

Jadda.

Hva går galt?
I forretningslivet har man regnet seg frem til at 70 % av alle fusjoner og oppkjøp ender opp med å ødelegge verdier, snarere enn å skape verdier. Noen går altså veldig galt. Jeg har dessverre ikke tilsvarende statistikk for datere, men det sies i hvert fall at omtrent halvparten av alle fusjoner ender i fisjon, med mer eller mindre dunder og brak, og få eller mange felles datterselskaper. Og behov for nye hovedkontorfasiliteter (gjerne to, mindre) i hurtigtogstempo.

Det som går galt er selvsagt at forventningene til synergien er fullstendig overdrevne. Det er et totalt fravær av realisme over anslagene. Ingen er interessert i absolutt alt du har i hodet, og som bare må formuleres. Det er sånt du har venner til. Gjerne flere enn en. Ingen (ehh sikkert noen) har sex 7 dager i uka, flere ganger om dagen. Middagslaging krangles det om, ingen er blide hele tiden, og liker du sær film og musikk, er det noe du bør betrakte som en personlig hobby. De fleste nordmenn går på ski, og er ikke mutte sofadyr halve vinteren. Hverdagen kommer, og den hadde vi ikke helt regnet med, der vi spratt rundt på rosenrøde skyer.

Oppskriften på fusjonssuksess
Jepp. Noen får det til. Hva gjør så de? Ikke vet jeg, for jeg har jo ikke hatt suksess i fusjonsmarkedet, for å si det mildt. Men ifølge mine finansielle læremestere hos McKinsey, er følgende punkter viktige:

Du må skape et selskap med en sterk kjernevirksomhet
Er du selv et selskap med sviktende inntjening, høye kostnader, dårlig vedlikehold og alt annet enn lysende fremtidsutsikter, så er det jo ikke slik at du helt av deg selv prises som en lekker, gul pasjonsfrukt. Sørg for å ha egne bøker i orden. Vedlikehold aktiva. Vær fleksibel om markedsutsiktene endres. Hvis ikke, får du finne selskaper som er like junkbond som deg selv.

Se bare etter selskaper som gjør at du kan bedre fremtidig kontantstrøm
Det vil si selskaper som gjør at du kan utvikle ditt potensial. Er det bare en horisontal fusjon du ønsker (like barn, leker best, hevder alle dateportaler) eller kan du tenke deg å utvide til et konglomerat? Greia er å vite hva du vil. Når sant skal sies, så gjør vi vel ikke det, før vi har undersøkt markedet litt. Det nytter ikke helt å stille med en 25 punkters kravspek er min erfaring. Men å tro at du skal kunne ha en vellykket fusjon med betydelige synergier, med et selskap som har et helt annet mål og en helt annen innretning, det er fåfengt å innbille seg, altså.

Behold disiplin i forhandlingene
Altså, her er det mange som bommer. Been there, done that, have the t-shirt and the hat to prove it. Når du ser inn i noen øyne som har et eller annet IT har du, før du får sukk for deg, kommet fram til at her er den perfekte fusjonspartner. Hodet er ikke kaldt. Hjertet flimrer. Puselankene skjelver, og knærne ser ikke ut til å fungere som verktøy til å holde deg på bena. Disiplin, sa du? Que? Rist hodet på plass og få det til å fungere! Husk at om noe har trillrunde øyne, fjær og sier uhu, så er det gjerne en ugle i mosen. Ikke en påfugl i forkledning. I hvert fall har ikke jeg opplevd dét.

Planlegg og iverksett integrasjonen
“Det årner seg”, tenker du kanskje. Nei. Det gjør ikke det. Ikke av seg selv. Det må planlegges. Tid må settes av. Partene må være forberedt på at en fusjon mellom to ulike organisasjoner, men dertil hørende forskjeller i kultur og væremåte, ikke går knirkefritt. Det dukker alltid opp noe. Derfor blir også som regel integrasjonsprosessen dyrere og vanskeligere enn du tror, du som svever rundt og tror det “årner seg”. Men kultur, ledelsesstil og endringsvillighet er sannsynligvis forskjellig. Spesielt om vi snakker om modne selskaper *ser betuttet på Iskwew AS*.

Sånn. Da tenker jeg alt ble mye klarere, ja. Ingen som leser dette kommer til å overvurdere verdien av symfonien av virkende faktorer som spiller i jublende brus.

Bortsett fra de av oss som ser ut til å ha invers lærekurve, da.

1. I hvert fall ble kurset påbegynt mens det var en varm sommerkveld

Related posts:

1. Finanskurs for datere
2. Finanskurs for datere I – Sikringshorisont
3. Finanskurs for datere II – Opsjonsteori

Innen finans og ellers, handler mye om forventningsdannelse. Svært mye av moderne økonomisk tenkning baserer seg på en forutsetning om rasjonelle forventninger. Altså at markedsaktører, for eksempel, ter seg rasjonelt. Vi er rasjonelle, og våre forventninger er identiske med den beste gjetningen om fremtiden og er basert på at all relevant informasjon er kjent.

(Fniser du allerede? Du har lest de tidligere kursene, ja? Jeg skjønner jo at du allerede gjetter på konklusjonene med det innabords. Men bi nå litt! Jeg har brukt tid på å skrive, din jobb er å bruke tid på å lese. Trykk bare på “Les videre” med en gang.)

Det forutsettes altså;

• at vi kjenner oss selv
• at vi kjenner andres bilde av oss
• at alle ter seg på samme, rasjonelle måte

I et slikt marked er forventninger til fremtiden lik fremtidens likevekt. Det vi forventer er det vi får. I slike markeder er dessuten forventningene normalfordelte ND¹. Om du så er kvinne på jakt etter mann, kan det hende du går ut i markedet med freidig mot, mens du nynner en sang, og forventer dette:

Vår kvinne forventer altså som mest sannsynlig omtrent Kåre Conradi, og også med like stor sannsynlighet Trond Espen Seim og Ola Nordmann. Sannsynligheten for Brad Pitt er heller ikke til å kimse av. Så ser vi at det er et-eller-annet der ute til venstre, men sannsynligheten er så liten at den gidder vi ikke bruke tid på, gjør vi vel? Den er jo like sannsynlig som at Osama Bin Laden begynner på søndagsskole i Kvinesdal, eller noe.

Etter noe tid i markedet skjønner imidlertid vår kvinne at hun rett og slett har feilvurdert sannsynlighetskurven. Om ikke midtpunktet, så i hvert fall sannsynlighetene til høyre og venstre. Midpunktet holder hun krampaktig fast ved. Det kan jo selvsagt skyldes at hun ikke har filla peiling på hva hennes eget selskap er verdt (andre selskaper ser det helt annerledes), kan du med rette si, men la oss nå la det ligge en stund.

Hennes virkelige skjeve sannsynlighetskurve SD² ser imidlertid kanskje slik ut:

Hun har i virkeligheten en undertype av skjev fordeling som kan kalles seriøst skrudd sannsynlighetsfordeling SSD³ for hva det er mulig å oppnå i dating-markedet. Og en ikke ubetydelig shortfall-risiko. Det er noen alternativer til venstre på sannsynlighetskurven som neppe er til å leve med. Det beskriver risikoen for at det går like lukt til helvete, noe de ytterste alternativene i fordelingen må kunne sies å være.

Personlig tror jeg de aller fleste online-datere har den første forventningskurven. De forventer gull, grønne skoger og manna fra himmelen, i den tro at de selv selvsagt er gull, grønne skoger og manna fra himmelen. Det viser seg som regel å være en feilaktig og ikke helt (for å si det mildt) rasjonell forventning.

Så kan det vel med rette hevdes at det mest sannsynlig er Ola Nordmann det er mulig å finne i dating-markedet her på berget. Dersom vår kvinne innser det, kan det hende hun har en normalt fordelt sannsynlighetskurve igjen. I punktet rundt Ola, altså:

Det er grunn for vår kvinne til å anta at det er denne kurven hun bør forholde seg til. Sannsynligvis er det den de andre aktørene representerer, og sikkert hun selv også. Så kan jo vår kvinne bruke noe av kunnskapen fra tidligere kurs til å få et resultat over mot høyre på kurven – det er jo mulig, dersom man er god på investor-kommunikasjon, markedspleie og due diligence, og øvrig relevant finansanalyse.

Vil hun ikke det, så kan det være på sin plass å studere finansakrobatiske investeringer. Men det er jo som kjent en kompleks affære, noe diverse kommuner i nord vil skrive under på, selv om de ikke har blekk (ingen penger igjen), men må hakke underskriften inn i noen forblåste steiner. Mer om akrobatiske investeringer kan komme etterhvert.

Og også denne ganger ledet skifte av template til et nytt finanskurs. Den korrelasjonen begynner nå å bli så sterk at den står til troende.

Iskwew ©

1. Normal Distribution
2. Skewed Distribution
3. Seriously Sk(r)ewed Distribution

Related posts:

1. Finanskurs for datere
2. Finanskurs for datere XX – Due diligence
3. Finanskurs for datere XV – Markedseffisiens

En skikkelig Due diligence¹ er meget viktig, for å sørge for at når man først gjennomfører fusjon, blir det en vellykket affære, og ikke noe som gjør at partene sier “Ooops, I did it again” etter et par uker. Det ender i så fall fort med nye tilskudd til porteføljen av uhåndterlige forpliktelser med ukjent løpetid og rufsete off-balance verdier, med tildels stor oppgjørsrisiko. Det er det greit å forsøke å unngå. Og ja, jeg sier forsøke, for å vaksinere seg mot det er verken mulig eller ønskelig. Litt sjanser må et selskap som skal lykkes tørre å ta. Men det kommer sjelden noe godt ut av å løpe rundt som en hodløs høne, eller hane, as the case may be.

Altså: Du har kommet til et punkt der du har funnet en potensiell fusjonspartner. På det tidspunktet vet du lite om det andre selskapet, og vice versa. Du har hatt et eller et par innledende møter, og vet stort sett bare

Hvordan selskapet ser ut, ter seg, høres ut og møter deg
som potensiell fusjonspartner. Her er det viktig å merke seg at før du har møtt det andre selskapet fysisk, så bør du ikke anse selskapet som noe annet enn potensielt. Å få griller i hodet og høre fusjonsklokkene kime etter kun skriftlig kontakt på internett, for eksempel, det fungerer sjelden. Muligens kan du lære mer om slik på Märthas engleskole, men det er ikke i nærheten av noe en seriøs finanskursleder vil anbefale.

Det er noe mystifistisk kjemisk som stemmer.
Og stemmer ikke det, så er det gjerne game over. Jeg er jo en skarve økonom, så jeg vet ikke hva disse kjemiske greiene egentlig er, men jeg vet OM de er til stede eller ikke. Det holder for meg. Hvorfor de kjemisk-mystifistiske greiene stemmer får andre bale med. Jeg tenker mer “If it works, don’t fix it.” Goredom sa imidlertid noe fornuftig, faglig og saklig om det i tråden om “Lukten av kaffe”, for de som ikke slår seg til ro med at det bare er sånn.

Hvorom allting er: på et eller annet tidspunkt har man et intensjonsavtale² i boks, og da er tiden inne for Due diligence. Og her, som i alle sammenhenger, er det et utrolig godt utgangspunkt å kjenne sitt eget selskap godt. Gjør du det, vet du mer om hva som passer og hva som slett ikke passer³.

Du vet hvilke eiendeler som kan bygges om ved behov, for å passe det andre selskapet bedre, du vet gjeldens sammensetning, og hvor likvid den er. For en vellykket fusjon handler jo om å finne selskaper som passer sammen slik at 1+1=3,4,5 –> . Om 1+1=2, er du indifferent og da spørs det om du gidder, og om 1+1<2, da er du i trøbbel. Potensialet for gevinst eller synergieffektene, om du vil⁴, bør være til stede.

I en Due diligence åpner du bøkene dine, og når bøkene åpnes er man lagelig til for hogg. Når du begynner å gi del i bedriftsintern og/eller sensitiv informasjon, bør du derfor ha følgende i bakhodet:

• Evaluer fusjonspartnerens seriøsitet

For et par år siden var Iskwew AS ute i litt hardt vær. Vi trodde vi hadde funnet en egnet fusjonspartner, noe som viste seg å være langt fra sannheten. Dette andre selskapet drev med (minst) tre parallelle fusjonsforhandlinger og en tentativ fjerde samtidig⁵.

Iskwew AS opptrådde som man bør i en Due diligence, og ga informasjon om eget selskap. Denne informasjonen ble senere brukt mot selskapet, og da fusjonsforhandlingene strandet, hadde selskapet pådratt seg en del off balance det tok noe tid å ordne opp i. Heldigvis fulgte selskapet et at de viktigste prinsippene man kan ha: Om noe har trillrunde øyne, fjær og sier uhu, så er det gjerne en ugle i mosen. Dermed ble skaden på eiendeler relativt begrenset.

Ofte er det slik at selskaper gjerne vil fusjonere, tror de, men når det kommer til stykket er de rett og slett ikke i stand til det. Det trenger derfor ikke å være løgnaktige ugler i mosen, noen av dem kan skyldes at det andre selskapet slett ikke kjenner sin egen struktur og gjennomføringsevne godt nok. Da har du truffet en som “jeg vil, jeg vil, men jeg får ikke til”. Mistanken er at dette selskapet ikke jevnlig har ryddet opp i regnskapene, og derfor har med seg veldig mange snurrigheter på og utenfor balansen som det ikke selv har oversikt over en gang. Da er det jo rimelig vanskelig for ditt Due diligence-team å skaffe seg den nødvendige oversikten.

Forsøk å finne ut av hvorvidt selskapet i den andre enden er troverdig seriøst, og ikke bare gjerne vil (men neppe får til). Dette er ikke lett, men bruk kløkt, intellekt, intuisjon og fornuft, så finner du sannsynligvis ut av det. Og noen sjanser må du ta. Den som intet våger, intet vinner i datingmarkedet.

• Styr informasjonsstrømmen

Struktur og kontroll på informasjonsstrømmen er av det gode, for alle parter. For det første fordi det beskytter ditt eget selskap, og for det andre får ikke det selskapet i den andre enden et beklagelig inntrykk av at du sprer sensitiv informasjon til kreti og pleti, noe som kan få deg til å virke useriøs. Dessuten er det få som orker å ta til seg all tenkelig informasjon på en gang. Du ønsker ikke komplett overload i den andre enden. Nei. Du gjør ikke det. Du har brukt et helt liv på å bygge selskapet, og alt det kan bare ikke formidles på en kveld.

Tidlig i prossessen delgir man stort sett bare relativt overfladisk informasjon. Ettersom prosessen går fremover, og man stoler mer på seriøsiteten til det andre selskapet, så gir man mer informasjon, og mer sensitiv informasjon. Det hadde selvsagt vært greit å ha en NDA⁶ også innenfor dating, men det tror jeg blir veldig tungvint⁷. Dessuten tar du alltid sjansen på at informasjon lekker når du først gir den til noen. Her får du stole på selskapets evne til å vurdere motparten. Intuisjon funker som regel, bare du hører på den.

En Due Diligence kan deles inn i tre hovedfaser:

Fase 1: Informasjon på høyt nivå.
Gjerne informasjon som er offentlig tilgjengelig allerede. I Iskwew AS sitt tilfelle er ikke det så rent lite – bare i denne bloggen ligger det et hav av informasjon. Og da gjelder det å lese, lære og ikke minst finne ut hva man lurer på. Informasjonen bør inkludere selskapsstruktur og selskapets generelle mål og visjoner. Selskaper som har mindre offentlig tilgjengelig informasjon enn Iskwew AS krever mer arbeide. Det gjør man gjennom samtaler. På folkemunne kalles dette “å bli overfladisk kjent”. Herunder regnet informasjon om eventuelle datterselskaper, og eierforhold i disse.

Fase 2: Mer konfidensiell, om ikke spesielt sensitiv informasjon.
Og for å si det slik, får du ikke det, så er det noe som ikke stemmer. I denne fasen, også kalt “bli bedre kjent”-fasen, beveger man seg fortsatt ikke i de dypeste hav og fjerneste avkroker av selskapene, men du er i vannet og har fått utdelt en kikkert, så du i hvert fall kan begynne å myse litt mot den fjerne avkroken. Selvsagt skal du være obs på ugler i mosen, men ikke så til de grader at du ikke tror det du ser. Det vanlige er at “What you see is what you get”. Ikke overanstreng deg for å finne skjelletter i skapet. Sørg for å ha det hyggelig, heller. Skjellettene kommer gjerne frem av seg selv, om det er noen. Dessuten har du muligens noen selv, og de ønsker du ikke at skal presses frem.

Du bør også inviteres på besøk på hovedkontoret og arrangere en gjenvisitt på ditt hovedkontor, eller omvendt. Hovedkontoret i seg selv sier mye og selskapet.

Fase 3: Sensitiv informasjonen
Du får tilgang til å vurdere eiendeler nærmere, og siden selskapet nå har større tillit til deg, vil du ofte kunne være mer frispråklig i dine spørsmålsstillinger, og dykke dypere ned og se inn i de mer komplekse off-balance aktivitetene. Denne fasen kalles “å bli skikkelig godt kjent”. Får du ikke tilgang til den informasjonen du trenger, bør du være tilbørlig aktsom. Du trenger ikke å forvente kompleksitet og krise ala Enron, men å ikke få tilgang til ærlig og redelig informasjon på dette stadiet, er rett og slett ikke noe godt tegn. Dette gjelder forhold av strategisk, finansiell, ledelsesmessig eller strukturell art. Opp på bordet med det – det er i denne fasen du virkelig sikrer en vellykket fusjon. Det er her du finner ut av de virkelige synergiene, så og si. Men behandle motparten med respekt og empati. You catch more bees with honey than with vinegar.

Her bør du få vite om det er betydelige disputter knyttet til forvaltning og eierforhold i datterselskaper, for eksempel. Det kan ofte vært slitsomme saker, ikke bare for selskapene det gjelder, men også for selskaper det ene av dem skal fusjonere med.

• Se etter faresignaler

Under hele prosessen er det viktig å ha øyne og ører åpne. De andre sansene også, for den del. Spesielt luktesans og fingerspitzgefüehl (hvordan nå det staves). Følge med, rett og slett.

Kan du stole på det andre selskapets intensjoner? Om selskapet har vært ærlig og rett frem så er det en indikasjon på at du kan det. Det motsatte, altså løgner og unnvikelser, er et tegn på at du skal være på alerten. Ikke at du nødvendigvis bør avbryte prosessen, du kan komme langt også her med respekt og empati. Når det gjelder unnvikelser i hvert fall. Løgner er hakket verre, i hvert fall her i selskapet. Det liker vi ikke.

Er selskapet villig til å bruke tid og ressurser på prosessen? Om selskapet ikke ser ut til å være villig til det, så er gjerne ikke det et godt tegn. Alle vet at en seriøs prosess krever tid allokert. Blir den ikke det, er det fort en ugle eller to i mosen. Her gjelder det å lytte mindre til fagre ord og luftige paroler, og se mer på faktiske handlinger. Den overfor nevnte trippelfusjons-forhandleren avslørte seg der. Det var ikke samsvar mellom ord og gjerninger, så og si. Det hele hadde runde øyne, fjær og sa tydelig uhu. Nærmere undersøkelser avdekket at det minsanten var en skikkelig feit hubro det var snakk om. Ingen spurveugle, akkurat, han der.

Det viktigste er
at du virkelig bruker ressurser, tid og kapasitet, samt intuisjon, empati og intellekt på å finne ut om dette er et selskap med potensial til å bli 1+1=3,4,5, –> sammen med ditt selskap. Dessuten er prosessen, som du skjønner, ikke noe som er unnagjort på en ettermiddag, kveld eller en helg for den sakens skyld. TTT⁸ er en god regel å ha i mente. Og sørg for at dine egne off-balance kalamiteter ikke krøller det til for deg, under prosessen. Vit hva du vil, være tålmodig og tro ikke at det er ugler i mosen overalt. Det er det som regel ikke.

Men sørg for at du ikke overser en uhuende rundøyd fjærball i mosen, gresset, sofakroken eller sengen for den sakens skyld. Ugler i mosen finnes jo. Noen er små, og til å leve med. Noen er av arten Hubro. Og dem ønsker du ikke å fusjonere med.

Og til sist… selskaper av en viss modenhet, som hevder å være helt uten off-balance poster, er i seg selv en ugle i mosen. Off balance har vi alle noen problemstillinger. Å tro noe annet er bare tull. Og finansfolk driver ikke med tull.

Det hadde vel tatt seg ut.

1. Kan oversettes med Tilbørlig aktsomhet
2. Erklæring om ønske om å gjennomføre fusjonsforhandlinger
3. Det er selvsagt noe som slett ikke passer, vi er da ikke desperate!
4. Og det vil du gjerne, siden du er på Finanskurs
5. Selv om Iskwew AS hadde gitt klart uttrykk for at joint venture ikke sto på ønskelisten
6. None Disclosure Agreement
7. Og dyrt! Om dere ikke har sett en regning fra et advokatfirma for en slik avtale, får dere bare tro meg. DYRT!
8. Ting Tar Tid

Related posts:

1. Finanskurs for datere XVII – Investortyper
2. Finanskurs for datere XIV – Markedspleie
3. Finanskurs for datere XIX – Investor-kommunikasjon

En viktig del av en konsernsjefs oppgaver, enten det er i et børsnotert selskap, eller i vårt egent Dater-selskap, er å sørge for at markedet har fått kommunisert på innsiktsfullt og forståelig vis hvilket potensial som ligger i selskapet. Ellers vil det rett og slett prises feil. Investorer er enkle sjeler. De teller, veier og måler, de leser og studerer selskapet, og så gjør de en verdsettelse av selskapet. Da er det greit å sørge for at grunnlaget deres for å gjøre det er så godt som mulig.

Selskaper kan være både over- og underpriset, og ingen av delene er i grunn av det gode.

Om selskapets aksjeverdi overstiger virkelig verdi, vil markedet før eller siden se det i form av dårlig performance. Og dersom aksjekursen er alt for høy, vil ledelsen fort tendere til å ha kortsiktige strategier, som for eksempel null investeringer i fremtiden og elendig vedlikehold av eiendelene. Et eksempel på dette fra date-verden er jo de som flyter på sjarme og utseende, og rett og slett glemmer å bygge langsiktige verdier¹, noe som selvsagt fører til at selskapet sakte men sikkert graver seg et digert hull i bakken. Og når hullet så er der, og markedet har tørket inn, skjønner ledelsen ingen ting. Men hadde de fulgt med i timen, ville de jo ha sørget for å ikke bare leve fra dag til dag og date til date.

Om selskapets virkelig verdi overstiger aksjeverdien, er det ikke greit å være i fusjonsmarkedet, fordi bytteforholdet mellom de fusjonerende selskapers aksjer blir for dårlig for eieren av det underprisede selskapet. Altså: det er verdt mer enn markedet er villig til å betale. Selskapet har verdier som ikke er synliggjort eller som det ikke helt er marked for. Hmmm. Høres begredelig kjent ut /

Det er er investor-kommunikasjon kommer inn. Eller Investor Relations (IR) som det heter på fint. Og noen basis-prinsipper for kommunikasjon med potensielle investorer/fusjonspartnere er greie å ha i bakhodet:

En grundig analyse av selskapets markedsverdi sammenlignet med det selskapet oppfatter som sin virkelige verdi. Er den ikke sammenfallende, gjelder det å finne ut hvorfor. Det hjelper ikke å være en sutrepave og grine over at “alle er så teite”.

Det du sier til markedet bør helst være sammenfallende med underliggende strategi og utvikling, både faktisk og forventet. Om du er ute etter en langsiktig investor, er det dumt å si at du er i overnight-markedet. Du vil jo slett ikke treffe rett investor om budskapet ikke sammenfaller med strategi og mål.

Det lønner seg å være transparent når det gjelder mål, strategi og hva som driver inntjeningen i selskapet. Det gjelder å være ærlig, altså. Hemmelighetsskremmeri og halvsannheter er en kortsiktig strategi som gjennomskues rimelig kjapt.

Selskapet kan forbedre kommunikasjonen sin! Om ingen skjønner deg, alle misforstår og din virkelige verdi forblir usynlig, er det fortsatt håp. Du må bare bruke litt krefter på å forstå hvordan dine potensielle investorer tenker, spesielt hvordan du oppfattes sammenlignet med andre lignende selskaper.

Markedsverdi vs. virkelig verdi
Mange selskaper, inklusive Iskwew AS, hevder at markedet ikke setter stor nok pris på eget selskap.

“Ingen ser den virkelige verdien”
“Ingen vil ha det selskapet leverer, det er for sært”
“Alle er så teite”

Jadda. Sånn er det. Hadde jeg bare hatt andre potensielle investorer! Hadde ikke alle vært så teite og uten evne til å se selskapet! Men her gjelder det å stikke fingeren i jorda, for det er faktisk sjelden at markedsverdien ikke avspeiler virkeligheten. Og om den ikke gjør det, så nytter det fint lite å sutre. Da gjelder det først å ta en reality-check (kanskje man rett og slett ikke ER salgbar) eller så gjelder det å få ut budskapet (skru på sjarmen og vise hvor bra selskapet EGENTLIG er).

Samsvar mellom budskap og strategi
Det er slett ikke uvanlig å se seriøs mismatch mellom budskap og strategi i dating-markedet. Man sier en ting, og har noe helt annet som mål. Spesielt kan dette være tilfelle om man har levd i en ørken-lignende tilstand en stund².

Om ditt mål er å finne en langsiktig investor, bør strategien din ikke være å late som du er ute etter noe kortsiktig, fordi du innbiller deg at den kortsiktige investoren kan transformeres til en langsiktig en, bare fordi han skjønner, plutselig og som styrt av en usynlig hånd, at her bør han bli langsiktig. Og siden strategien er langsiktig, må det være det budskapet som formidles.

Transparens
Selskapet bør være transparent om sine muligheter og begrensninger. Å late som man er noe man ikke er, er rett og slett dumt og leder til skuffede investorer og et enda mer skuffet selskap. Selvsagt bør man legge stor vekt på mulighetene – men å underslå det faktum at man har datterselskaper, eller hvor modent selskapet er, gjør at mang en fusjonsmulighet faller i fisk.

Ærlighet er i hvert fall viktig om det er slik at det ikke er samsvar mellom markedsverdi og virkelig verdi. Investorene må jo få mulighet til å forstå hva som driver inntjeningen i selskapet, ikke sant? Å være et særdeles enigmatisk selskap vil gi investorene en følelse av at de trenger en krystallkule snarere enn intelligens og empati, og da vil de fort skygge unna.

Dog skal det sies at i dating-markedet, spesielt det på internett, bør en god del informasjon om off balance og immaterielle verdier holdes tilbake til man faktisk ser at investoren har noenlunde samme mål. Disse verdiene er sårbare for offentliggjøring, og dermed bør en-til-en kommunikasjon brukes og en intensjonsavtale gjerne være på plass først. Å legge ut verdsettelser av slike verdier i f.eks. facebook i for stor grad, kan snarere lede til feil-verdivurderinger.

Forstå investorene dine
Du bør ha en god forståelse for hvilken type investor det er som best kan bidra til at både du og han når deres langsiktige mål gjennom en fusjon (om det er det du er ute etter). I antall er de investorene du i så fall potensielt har, færre enn om du er i overnight-markedet. Da har du nærmest en ubegrenset investorbase.

I det langsiktige markedet er følgende helt essensielt:

• Kjenn eget selskap.
• Forstå hvilken type investor som passer ditt selskap.
• Ikke tro at bare du får til fusjonen, vil det andre selskapet endre seg slik at det passer ditt bedre.
• Sørg for at du har et budskap og en kommunikasjon som korrekt gjenspeiler dette.

Du er altså ute etter investorer som er ute etter et selskap som ditt, altså med mål om et langsiktig partnerskap. Da må du vite hvor du finner denne investorgruppen, og du må bedrive målrettet investor-kommunikasjon. Om du etter 4 år har konstatert at den investorgruppen ikke er å finne i datingportal-markedet på internett, så bør du skjønne at du kan legge innsatsen der på et minimum. Det er jo ingen vits.

Til slutt: Ikke undervurder dine immaterielle eiendelers evne til å utvikle intuitivt riktige beslutninger. Analysene dine er det som ligger som fundament for den evnen.

Vær bullish på egne vegne! Det har du all grunn til. Og om ikke du som CEO er bullish³, kommer i hvert fall ingen andre til å være det.

Iskwew ©

1. Utdannelse, empati, varige vennskap etc.
2. Det blir ikke noe på deg, verken på kort eller lang sikt
3. Ha tro på at markedsprisene kommer til å stige

Related posts:

1. Finanskurs for datere XIV – Markedspleie
2. Finanskurs for datere VII – Utbyttepolitikk
3. Finanskurs for datere XI – Børsnotering

Som for alle selskaper består også daternes balanse av en viss sammensetning gjeld og egenkapital.

Egenkapitalen er våre egne midler, som vi har spart eller fått noen til å skyte inn opp gjennom livet. Dersom vi går konkurs, altså om det går til helvete, er det egenkapitaleierne som får igjen pengene til slutt. Det vil si, om det er noen penger igjen. Det er dermed slik at om vi lar selskapene våre, oss selv altså, gå til helvete, er det vi selv som sitter meg regningen til slutt. I hvert fall normalt sett.

Gjelden er midler vi kun har til låns, og som skal nedbetales og forrentes. Långiveren sier: Okay, du kan få låne 100 kroner av meg, men jeg vil ha ti kroner i årlig rente, og så vil jeg ha tilbake pengene i løpet av x antall år. Dersom du surrer til livet ditt så til de grader at du går konk, kommer jeg til å lense konkursboet for verdier, slik at du selv muligens taper alt, men det er forutsetningen.

Selskaper som er i markedet og leter etter fusjonspartnere, stiller altså med en opparbeidet balanse i utgangspunktet. Og før du går i fusjonsforhandlinger er det lurt å ha egen balanse i orden i så stor grad som det er mulig.

Den vil selvsagt være mer eller mindre leveraged (som det heter på engelsk og innen finansterminologi)². Leverage sier noe om hvor mye gjeld du har i forhold til egenkapital. Har du dobbelt så mye gjeld i form av obligasjoner (forpliktelser) som du har egenkapital, så har du en høy leverage. Det kan være fordi du i tidligere oppkjøpsiver lovet veldig mye. Og du kan f.eks. ha fått (mange) barn, og da har du en obligasjon med uendelig lang løpetid og krav om årlig avkastning på balansen. Avkastningskravet synker (noe) med obligasjonens alder, men det er alltid der. Har du datterselskaper, så har du, og det er ikke noe du kan løpe fra. Det er en såkalt irreversibel forpliktelse.

Selv om det jo er slik at en del fisjonerte selskaper tviholder på at tidligere obligasjoner har uendelig stor markedsverdi og nekter deg å skrive den ned. Eller, du skriver ned obligasjonene til null, men det andre selskapet saksøker deg. Noen fisjonerte selskaper anser seg dertil å ha en betydelig høyere eierandel i felles datterselskaper enn 50%, og da står du fort i den situasjon at du har gjeld i din egen balanse som er høyere enn den det fisjonerte selskapet anser at du har. Du har obligasjonene, men får ikke tilgang til datterselskapene. Du ser det som du skal, nemlig at du har en obligasjon med uendelig levetid, og det kan minsanten datterselskapene gjøre også, men den andre eieren har mulighet til å nekte deg tilgang til datterselskapene. Det er en beklagelig situasjon, som gjerne leder til at du opparbeider deg betydelig gjeld off balance i form av dårlig samvittighet, sorger og smerte.

Men det er en annen historie. Andre obligasjoner kan du forsøke å gjøre noe med, slik at du stiller med noenlunde orden på balansen. Du kan:

Kutte utbyttebetaling
Du tar mindre ut av eget selskap i form av dividende, og lar dermed mer av den løpende avkastningen bli i selskapet. Det du ikke tar ut selv, bruker du til å nedbetale gjeld og kvitte deg med noen obligasjoner. Du bruker altså noe tid til å få ditt eget hus i orden, før du igjen legger deg ut i markedet. Normalt blir eiere sure for dette, men siden du er eneeier, har du kontrollen og vet at det er en langsiktig god løsning. Du setter rett og slett selskapet i stand til senere ekspansjon ved at du får orden på balansen. Det kan bli noen magre år, med mye suppe på spiker, men etter de magre årene kommer de feite årene, der du har en helt annen solvens og dermed er mer attraktiv i markedet.

Utstede gjeld
Du pådrar deg nye forpliktelser, og det du får inn i form av overskudd, bruker du til å nedbetale gammel gjeld. Det er bare det at du da fort står i en situasjon der du selv har et selskap med lav egenkapitalandel og mye gjeld, mens det selskapet du fusjonerer med har høy egenkapital og lite gjeld. Dere har ikke matchende balanser, og det kan noen ganger lede til en ulikevektig fusjon, der du som det gjeldstyngede selskapet har betydelig mindre manøvreringsdyktighet enn motparten. Den fordelen du skaffer deg, er at du kvitter deg med gammel og lite optimal gjeld, mot å få en ny type gjeld som er bedre tilpasset dagens selskap og dagens virkelighet.

Om det motsatte er tilfelle, altså om du over tid ikke har brukt en krone på eget selskap, og dermed har null i gjeld og store menger finansielle aktiva, er det også ting du kan og bør gjøre. For det er jo ikke så at det å ha spart og spart og spart og for eksempel forsømt vedlikehold av eget selskap er av det gode heller. Selskaper som bare sparer penger, går glipp av en hel masse muligheter. De ender kanskje opp med et lite vedlikeholdt selskap. Men det kan selskapet gjøre noe med:

Øke utbytteutbetaling
Ta ut kapital fra selskapet, og gjør en skikkelig vedlikeholdsinnsats! Dra på spa, kjøp ny og oppdatert garderobe, nye briller, kjøp bøker som foredler sjelen³. Ta en tur til utlandet, og ligg på en strand mens du kjenner at solen vedlikeholder både det indre og ytre av selskapet. Etter en stund med økt vedlikeholdsinnsats vil selskapet på en helt annen måte være attraktivt.

Vis vilje til å ekspandere ved å pådra deg gjeld
Selskaper med bare egenkapital signaliserer at de ikke ønsker forpliktelser overfor noen andre enn seg selv. De ønsker på ingen måte å dele selskapets verdiskapning med långivere og andre interessenter. Hvor attraktivt er så det? Ikke veldig, spør du meg. Slike selskaper blir gjerne stående på stedet hvil. Vel er det fornuftig å kvitte seg med gammel gjeld før man pådrar seg ny, men å overhode ikke ville være med på en gjeldsfinansiert ekspansjon virker både lite fremtidsrettet og i grunn “seg selv nok”.

Som sagt så er det balansen som er poenget. Balansen mellom gjeld og egenkapital. Yin og Yang. Å passe på sin egen verdi og samtidig ville ekspandere ved å utstede noen obligasjoner er nøkkelen til suksess i dating-markedet. Samt å ha orden på balansen i utgangspunktet. Altså: om din nåværende balanse er svært gjeldstynget, kan du fort gå konk om du utsteder enda mer gjeld. Bruk tid på å bygge opp egenkapital og nedbetale gammel gjeld før du pådrar deg ny.

Men gjør for all del de riktige tingene. Så du ikke ender opp med negativ egenkapital til slutt.

Iskwew ©

1. Der fant jeg på et nytt ord, tror jeg. Fint, ikke sant?? Litt som “drapsleiligheten” som det står om i avisene i dag
2. Vi liker å bruke de engelske uttrykkene, det skiller oss fra dere
3. F.eks. den jeg leser nå, “The witch of Portobello”

Related posts:

1. Finanskurs for datere X – Renterisiko
2. Finanskurs for datere VII – Utbyttepolitikk
3. Finanskurs for datere XVI – Finansiell krise/konkurs

Vi vet selvsagt at i praktisk er det ofte ikke slik, folk ter seg til dels som irrasjonelle idioter, eller som Leisure Suit Larry looking for love in all the wrong places. Men å ta det som utgangspunkt vil mer fordre Krisepsykiatri for datere enn Finanskurs for datere. Og der har vi ikke kompetanse. Vi holder oss til det vi kan og håper i så måte til å også kunne bidra til en større grad av rasjonalitet.

Investorene har ulike utgangspunkter og ønsker, ulik kompetanse og ulikt forhold til risiko. Det gjør at de ter seg forskjellig; det gjør at de verdsetter selskapene forskjellig.

Fundamentalanalytikeren
Denne investortypen har en innbitt (og ofte overdreven) tro på at det er mulig å regne seg frem til absolutt alt. H*n vil dermed bruke masse energi på å kartlegge selskapenes finansielle status og fremtidsutsikter, dets risikoprofil og vekstpotensiale. Investoren er en hamster når det gjelder informasjon. Du kan være rimelig sikker på at h*n har undersøkt siste ligning, kvadratmeterprisen på leiligheter der du bor, Brønnøysund-registerene, politiet, internett og alle tenkelige og utenkelige steder der det kan tenkes å forefinnes informasjon om deg som person og deg som dater. Samtidig er han gjerne påholden med informasjon om seg selv, noe som kan og bør gjøre deg mistenksom. Før du vet ordet av det gjør du derfor det samme som h*n – du henter inn informasjon i den grad det er mulig, selv om du vet at det ikke kun er finansiell informasjon som teller.

Fundamentalanalytikeren baserer seg på følgende antagelser:

• Sammenhengen mellom virkelig verdi og finansiell informasjon kan måles
• Sammenhengen er stabil over tid
• Avvik fra sammenhengen korrigeres innen rimelig tid

En blind høne med ett ben skjønner at det ikke er slik innenfor dating. For det første er ofte ikke ting slik du tror, og for det andre er dette måten å gå glipp av en juvel på. Dating handler mer om kjemi og off-balance verdier, enn om fundamenta. Selvsagt skal man ha en viss oversikt over den finansielle stillingen, men å tro at det bare er det som gjelder, vil sjelden lede til målet.

Franchiseren
Warren Buffett, en suksessfull investor med franchise-perspektiv beskrev holdningen til en slik på følgende måte en gang i 1993:

”We try to stick to businesses we believe we understand. That means that they must be relatively simple and stable in character. If a business is complex and subject to constant change, we’re not smart enough to predict future cash flow.”

Franchise-datere konsentrerer seg rett og slett om investeringer de kan fra før. De er ute etter det forutsigbare, eller ”Been there, done that”-investeringer. De har et indre bilde av ex’en, som de egentlig likte godt selv om det gikk til helvete, og forsøker å finne en maken. For selv om det gikk til helvete, så forsto de i hvert fall hvorfor det gjorde det. En litt raff franchise-investor vil forsøke å finne et selskap innen den kjente bransjen som ikke verdsetter seg høyt nok, ettersom h*n ser potensialet der selskapet selv ikke gjør det.

Denne investoren holder seg til den smale sti og er ikke interessert i noe som ikke passer inn i den boksen h*n allerede har definert til å være sin nisje. H*n baserer seg på følgende antagelser:

• Investorer som kjenner et område godt er bedre i stand til å verdsette den korrekt
• Undervurderte selskaper kan kjøpes uten at prisen drives opp over virkelig verdi

Problemet med undervurderte selskaper er at de kan finne på mangt og mye om de investeres litt i. Det kan være at de vil synes det er kjedelig å bare drive innenfor et område. Det kan være de etter hvert viser seg å ha et helt annet potensial enn investor så. Og Franchise-investoren vil jo bare ha det h*n kjenner. Ikke noe som utvikler seg til å bli noe helt annet. Denne investortypen begrenser seg selv i veldig stor grad. Og dermed kan h*n fort oppleve at de samme skjer som forrige gang h*n var i samme nisje: det går til helvete. Hvorpå h*n starter opp i samme nisje en gang til, i den tro at denne gangen… Og sånn går no dagan.

Chartisten
Denne investoren tror at prisene er drevet vel så mye av psykologi som av finansielle nøkkeltall. H*n vil studere prisbevegelser, handelsvolum, tidligere fusjoner og fisjoner og så videre. H*n ser på atferd: besøkstall, antall gjestebokinnlegg, mottatte og sendte brev, gruppeaktivitet og kalkulere seg frem til når et selskap er modent for kjøp. Er det for mye aktivitet er det gjerne overpriset, tenker h*n, og er det null aktivitet er det gjerne en grunn til det. H*n venter på presis det rette øyeblikket, og så slår h*n til. Denne investoren kan finne på å konsultere alt fra stjernehimmelen til kaffegrut, og vil gå i dekning når Merkur er retrograd, ettersom alle vet at da skal man ikke inngå avtaler om man kan unngå det. Antagelsen er at

• Priser beveger seg i forutsigbare mønstre
• H*n er den eneste som har vett på å benytte seg av dette faktum

Investoren drives mer av feeling enn rasjonell analyse. H*n tror det er mulig å slå markedet ved å være mye bedre enn alle andre til å lese mønstre. Men i så fall bør h*n ha svart belte i kaos-teori, tror jeg. Det har investorene gjerne ikke. I hvert fall har ikke jeg klart å klekke ut en teknisk analyse som har gitt meg innsikt i dette markedet. Det er for mange ukjente, rett og slett.

Informasjonstraderen
Denne investoren lever i troen på at h*n skal klare å handle før informasjon er kjent. Dermed vil h*n forsøke å slå til for eksempel i det øyeblikket du er i ferd med å komme over den forrige miserable fusjonen eller de forrige mislykkede fusjonsforhandlingene med tilhørende dyptpløyende gjennomgang av bøkene. Før du selv vet det, nesten, vil han skjønne at du er på vei opp, og da er han der før noen andre skjønner at du er back in business. Slik kan han gjøre noen varp.

Jeg tror jo at Timing is almost everything. Men denne investoren skal være ekstremt observant og helst ha innside-informasjon. Det kan jo være mulig å skaffe seg, men da må du ha gode forbindelser og følge ekstremt godt med. Problemet med denne investortypen er at h*n ofte benytter seg av litt Gordon Gekko-metoder. H*n er ikke fjern fra å bruke sleipe triks for å skaffe seg den informasjonen h*n trenger. Det kan lede til at et selskap som ønsker en likeverdig fusjon, brått skjønner at det mer er snakk om en fiendtlig overtakelse.

Jeg tror dating-markedet er så krevende at man rett og slett på være en kombinasjon av disse typene. Aksjer og andre verdipapirer er utrolig mye enklere å forholde seg til enn det å finne en fusjonspartner. Det må både fundamental-analyse, nisje-tenkning og informasjons-timing til for å få det til. Muligens litt teknisk analyse også.

Iskwew AS har hatt en lang pause fra dette markedet nå. Selskapet er bedre egnet som rådgiver enn som deltaker, ser det ut til. Mer psykologisk innrettede analytikere vil si at selskapet har gått på en smell, og er blitt utbrent. Det kan være.

Men det er jo vår. Selskapets kalender sier så i hvert fall. Så hvem vet? Kanskje våkner selskapets analysesjef til liv og kaster seg inn i markedet igjen etter en lang vinterdvale?

Time will tell.

Iskwew ©

Related posts:

1. Finanskurs for datere II – Opsjonsteori
2. Finanskurs for datere XXI – Forventningskurver (ND, SD og SSD)
3. Finanskurs for datere XX – Due diligence

Siden jeg ikke en gang har klart å finne en fusjonspartner på x antall år, så har mitt selskap selvsagt ikke synderlig krise- og konkursrisiko. Litt fordeler må vi jo ha, vi også. Ingen av mine venner er selvsagt i finansiell krise heller, men det er mange selskaper som er det etter en stund.

Dessuten er det slik at det vi selvstendige selskaper gjør, det er å vente på at skilsmisse-statistikken skal bedre markedsutsiktene for vårt selskap, mens vi strikker, hekler, blogger og leser oss gjennom ventetiden. Som alle vet ender minst 50% av alle fusjoner i fisjon på et eller annet tidspunkt. Du tenkte sikkert ikke at det skulle ende i krise da du fusjonerte, men det gjør det veldig ofte.

Kynisme, tenker kanskje du. Teite, kyniske økonomdyr! Realisme, tenker jeg. Det er jo bare å slå opp dette i databasen til SSB. Vi økonomer forholder oss til virkeligheten som den er, vi beskriver den som den er, uten at det betyr at vi tar stilling til om det er riktig at den er slik. Lett tilbakelent og med analytikerblikk ser vi granskende på virkeligheten. Og fisjoner er en del av det. Lik det eller ikke, men slik er det altså.

Hvorom allting er: noen selskaper har større suksess enn Iskwew AS i datingmarkedet, og lykkes i å finne fusjonspartnere. Beklagelig, urettferdig, men analysert og sånn er det. I fusjonsprosessen har de skutt inn egenkapital (seg selv) og pådratt seg gjeld (løfter om evig lykke, rosenblader, lysfontener og slikt noe). Og da kommer vi etter en stund til noe som er svært viktig i selskapsanalyse; det er ofte forskjell på selskapets bokførte verdi og dets markedsverdi – det selskapet egentlig er verdt om du titter bak den fancy hovedkontorfasaden.

For å forstå dette er det best at vi eksemplifiserer. Dette er ditt selskap, som etter fusjon er eid av et holdingselskap kalt FORHOLDET eller EKTESKAPET om det nå går så langt. Som alle andre selskaper har du en rekke eiendeler, og du har gjeld og egenkapital. Din fusjonspartner har samme type selskap, og til sammen utgjør de holdingselskapet. La oss se på hvordan ditt selskap ser ut:

Dette ser jo riktig fint ut, ikke sant? Det er dessverre bare til analytikeren begynner å se på hvordan det egentlig står til – altså hva markedsverdien av aktiva er. Det har nå gått noe tid, og over tid er det viktig å vedlikeholde eiendelene. Det kreves konstante vedlikeholdsinvesteringer, hele tiden, ellers mister eiendelene verdi. Slikt noe går analytikeren etter i sømmene og vurderer. Og dermed ser selskapet etter en stund kanskje slik ut:

Ups og huff. Her har kjærligheten rustet, selv om den ikke er gammel en gang, kommunikasjonen har smuldret hen og samhørigheten ser ut til å følge etter. Strengt tatt er det bare den ytre rammen som er intakt. Dersom kreditor krever inn gjelden (altså alt du har lovet og ikke rukket å bryte enda) er du de facto konkurs. Kontant-beholdningen (ytre ramme) er ikke nok til å dekke gjelden: 30>20. Dersom långiver ikke er villig til å refinansiere, er det hundre og ett ute.

Men la oss anta at långiver ikke ønsker å kreve lånet innfridd. Långiver føler ikke at det er mye å hente i boet for å dekke gjelden på regnskapstidspunktet, og ser seg dermed tjent med å vente for å se om selskapet kan få orden i bøkene igjen. Du har altså mulighet til å redde selskapet fra konkurs. Men, det jeg skal vise er at da må du se verdien av helheten og selve holdingselskapet, og ikke bare være opptatt av å beskytte din egen kapital. Gjør du ikke det, tar du fort beslutninger som verken tjener ditt eget selskap, holdingselskapet eller långiver, men bare seg selv som egenkapitaleier.

Fusjoner fungerer rett og slett ikke om det kun er sin egen egenkapital partene er ute etter å beskytte, selskapene må se langsiktig på utviklingen av eiendeler og ha selve holdingselskapet som mål, i hvert fall som et svært viktig delmål. Kortsiktig beskyttelse av egen kapital nytter ikke. Og en slik holding er spesielt skadelig dersom de fusjonerte selskapene har et eller flere datterselskaper der hver av dem har 50% eierandel. Mange fisjoner er et smutsig affære som ofte går ut over datterselskapenes ve og vel.

Noen eksempler på hvorfor det kan gå galt og hvilke spill som kan spilles:

Aksjeeier ser seg tjent med å ta stor risiko
Du oppdager plutselig en mulighet til å øke dine verdier. Du blir fristet til å bruke litt av gjenværende kontanter til å ta en sjanse som kan gi deg stor gevinst. Dette kan du gjøre i trygg forvissning om at långiver må betale en del av regningen om det går til helvete. Långiver kan ikke stoppe deg, for du har jo selv stemmeretten i selskapet.

For å redde din egen kapital, om mulig, bruker du av selskapets midler og investerer i et nytt prosjekt. Et langbent, ungt og snasent prosjekt som spaserte forbi på klakkende høye hæler en dag. Du gjør dette, selv om oddsene for å faktisk tjene på det, ikke er gode. Det kan for eksempel være 90 % sannsynlighet for å tape den kapitalen du bruker, selv om du har 10 % sannsynlighet for å tjene mye, kanskje så mye som 120 er du heldig. Da kan du nedbetale gjelden og bygge opp selskapet ditt på nytt. Du har egentlig ikke så mye å tape uansett, ikke sant? Med sannsynlighet er du konk og blir fisjonert ut, uansett. I så fall taper långiver mer enn deg. Du driver jo for kreditors regning, ikke sant? Interessant nok kan du i ekstreme tilfeller tjene på å gjøre et prosjekt med negativ verdi, bare se her:

Prosjektverdi -10 (ikke ung, ikke snasen, fotformsko og fru Hagen-sveis, samt 7 sultne skrikerunger)

I en slik situasjon er det veldig lite greit å være långiver i useriøse selskaper. Du tjener penger på å ta risiko selskapet er dømt til å tape på.

Aksjeeier kan nekte å skyte inn mer kapital
La oss anta at du ikke har kontanter til å gjøre risikoprosjekter som nevnt ovenfor. Men så dukker det opp et virkelig godt prosjekt med lav risiko. Dette kan for eksempel være et prosjekt som drastisk bedre eiendelen kommunikasjon. Et skikkelig vedlikeholdsprosjekt, som dessuten vil bidra til bedring i andre eiendeler over tid. Altså en veldig lur investering. Prosjektet alene redder kanskje ikke selskapet, men det vil bedre utsiktene for å bygge selskapet opp til svunne tiders kvalitet og størrelse.

Men for å finansiere det må du utstede noen aksjer, altså bruke mer av din egen kapital. Og det høres jo ok ut, men det er bare det at også långiver får gevinst av dette. Så selv om selskapets totale verdi øker, er det ikke sikkert at din kapital gjør det.

Din verdi øker bare med 5 – til tross for at du har investert 10. 5 tilfaller långiver. Dette er et fellesprosjekt. Det betyr at du ikke alltid får igjen det du investerer. Det betyr også at du noen ganger få mer enn du investerer, men det er det ikke sikkert du tenker på, om du bare er ute etter å beskytte din egen kapital.

Noen andre muligheter en egosentrisk kapitaleier har

Cash in and run: Aksjeeier kan ta ut utbytte. Han tar ut 10 kroner, og så betaler långiver for eksempel 5 av de i form av lavere markedsverdi. Aksjeeier sitter igjen med netto +5 kroner. Med dem kjøper han billett på første fly til Brasil. For å komme unna både fusjonspartner og investeringsobjektet med 7 sultne skrikerunger.

Playing for time: Aksjeeier trår vannet og nekter å gjøre opp, selv om långiver er tjent med å gjøre opp så raskt som mulig, og før flere verdier er ødelagt. Men aksjeeier har jo mest å tjene på å vente, det kan dukke opp et mirakelprosjekt som enten redder selskapet eller gjør det mulig å få med seg større verdier ut ved fisjon. Dette kan eier gjøre for eksempel med kreativ bokføring (også kjent som løgn), eller ved å inngi långiver håp om hurtig bedring – noe som for øvrig vil si at eier tar opp kortsiktig gjeld fra långiver og dermed driver for kreditors regning. Også kjent som løgn. Noen selskaper gjør dette i stor grad, men det de da har glemt er at långiver gjerne har cross default klausuler i avtalene. Når du ikke kan betjene litt av gjelden (du har løyet eller lovet for mye) går resten av gjelden til forfall umiddelbart. Og liten tue har veltet stort lass. Mens långiver tar beslag i alle gjenværende eiendeler.

Hvorfor er så disse spillene som kan spilles et problem, så lenge de spilles av voksne selskaper, med hver sin egenkapital og mulighet til å spille spillet?

Fordi det fører til veldig dårlige beslutninger både når det gjelder drift og investeringer. Det er en forutsetning for enhver fusjon at ikke selskapene hele tiden vokter sin egen egenkapital som hauker, uten å gjøre det som er bra for selskapet som helhet.

Jo større gjeld i form av svulstige løfter selskapet pådrar seg (se Finanskurs X – Renterisiko) jo mer fristende kan det være å spille ”beskytt egenkapitalen”-spillet. Det øker risikoen for dårlige beslutninger, og det vil lede til at fremtidige långivere vil være betydelig mer påholdne med finansieringen. Selskapet mister troverdighet, rett og slett. Kortsiktig gevinst leder til langsiktig tap.

Så det er i selskapenes interesse å unngå alskens fristelser. Og den enkleste måte å gjøre dette på, er ved å ikke love så mye at gjelden er gearet opp herfra til evigheten. Da blir fort fristelsen stor til å hive seg over både interne og eksterne prosjekter med høy risiko. Sakte og forsiktig vekst er å foretrekke fremfor en oppblåst balanse bestående av stort sett luft og null substans.

Men noen ganger får det jo til helvete med fusjoner. Og da kan det definitivt være lurt å foreta en fisjon i ordnede former, snarere enn å gå dundrende konkurs. Spesielt dersom det er datterselskaper som er unge og dermed trenger mye vedlikehold. Datterselskaper er ikke noe man bare kan løpe fra ansvaret for. Det er sunn økonomiske tenkning å ikke kaste nye friske penger etter dårlige og surnede investeringer.

I så fall: Cut your losses and get the hell out. Det er bedre å være pent brukt, men med kjernevirksomheten intakt, enn å være fullstendig kjørt i grøfta med dekkavtrykk i pannen, gjennomrustne eiendeler og konkurskarantene.

Iskwew ©

Related posts:

1. Finanskurs for datere XIV – Markedspleie
2. Finanskurs for datere VII – Utbyttepolitikk
3. Finanskurs for datere XI – Børsnotering

Et effisient marked er et marked der markedsprisen er et nøytralt estimat på en investerings virkelige verdi. Det betyr at all tilgjengelig informasjon er bakt inn i prisen. Alle vet like mye om alt. Det er ingen skjulte juveler noe sted, og ingen forgyllede gråstein som bare er og blir gråstein. I et slikt marked er det umulig å finne over- og/eller underprisede investeringsobjekter.

Et effisient marked reflekterer all kjent informasjon, og er derfor nøytralt på den måten at det reflekterer markedsaktørenes kollektive tro på investeringsobjektene, gitt den informasjonen. I et effisient marked er ikke noe feilpriset. Det i seg selv forteller meg at dating-markedet ikke er et skikkelig effisient marked. For der er det feilprising både opp, ned, horisontalt og vertikalt.

Men greia er at når det gjelder dating, vil vi ikke ha et effisient dating-marked. Effisiente markeder er kjedelige markeder. Det en langsiktig investor som skal legge alle eggene i en kurv er ute etter, er et marked som ikke er helt effisient. Fordi det er den eneste måten å gjøre en knallgod investering på.

Investorene vil finne en juvel, selv om de samtidig gjerne vil vite hvor gråsteinene er til enhver tid. “Finne juvel” og “Se opp for gråstein” samtidig er en komplisert simultan ligning, men litt risiko får investor leve med. No pain, no gain! Juvelene finner du gjerne ikke i et marked der du ikke samtidig risikerer å finne en gråstein forkledd som smaragd.

Et lite PS: Når det gjeder dating-markedet skal du selvsagt ikke ha vært der lenge før du innser at begrepene “virkelig verdi” og “dating” ikke helt passer i samme setning. Det er et marked for illusoriske, snarere enn virkelige verdier, som tidligere omhandlet i diverse finanskurs for datere.

Men til saken og bort fra digresjonen: Hvordan finner du et marked som ikke er effisient?

Sannsynligheten for å finne et ikke-effisient marked reduseres dersom det er veldig lett å handle i markedet
Oversatt til dating-terminologi vil dette si at dating-markeder der terskelen for å få seg en date er veldig lav (det er lett å handle i markedet) finnes det sannsynligvis ikke mange skjulte juveler. Om det er slik at du bare behøver å legge ut et bilde for å få all verdens “gode” tilbud, er det bare å tenke ”What you see it what you get” og ikke forvente at dette er et marked med mange skjulte juveler. Dette gjaldt i stor grad gamle (nå nedlagte) Spraydate. Det skortet ikke på tilbud, men innholdet i tilbudene var ikke mye å rope Hurrah! eller JippiJayJey! for.

Sannsynligheten for ineffisiens øker om det er store transaksjons- og informasjons-kostnader i markedet
Om informasjon er vanskelig og tidkrevende å innhente, er det høye informasjonskostnader i markedet. Det er nettopp da at du kan finne en juvel, om du har de rette verktøyene (først og fremst intuisjon og selvinnsikt). Og slik er datingmarkedet, der jeg har observert det i hvert fall. Alle ser ikke all informasjon, og ikke er alle like flinke til å tolke den heller *ser beskjemmet på C.E.O.*

Til tider er det også høye transaksjoner i datingmarkedet, om enn ikke nødvendigvis i form av rene kroner (men det kan det være – trust me!). Transaksjonskostnader er for eksempel når du gang på gang finner ut at det du trodde var en juvel, i virkeligheten var en gråstein, bare du skraper litt på overflaten. Og min erfaring er at jo oftere du trader i markedet, jo høyere blir transaksjonskostnadene. Slik jeg ser det er det ingen stordriftsfordeler å hente ved å handle mye og ofte. Snarere tvert imot. Kvalitet, ikke kvantitet!

Det er noen som hevder at det lønner seg å investere i aksjer som vist dårlige resultater en stund. Teorien er at hele nedsiden er tatt ut, og det er bare oppside igjen. Det er en risikabel strategi. Om du vet at en fyr har vært på 50 dates i løpet av fjoråret, og ikke kom på date nr. to med noen, er det ikke spesielt sannsynlig at han er en juvel; han er nok en gråstein fra fjellheimen som venter på at Dovre skal falle. Å si at hele markedet tar så fullstendig feil, er bare tull. Med mindre du er av dater-type fallskjermhopper. Og ekstremt optimistisk.

Hvor hurtig markedet klarer å rydde opp i ineffisiens, sier noe om mulighetene til å trade inn gevinster
Om det er slik at enhver liten juvel plukkes opp før du rekker å si ”Hei, kjekken!” så er det veldig vanskelig å finne juvelene. Må du være innlogget 24/7/365 og på alerten hele tiden, sier det seg selv at det er for tid- og ressurskrevende å være i markedet. Det kan jo ikke være slik at arbeidsgiver, datterselskaper og hybelkaniner settes fullstendig på vent mens du selv freser rundt i markedet på juvel-jakt. Det vil de så klart ikke finne seg i. Finn et marked med ressursbruk som er avstemt til ikke bare eiers, men også andre interessenters behov.

Kartlegging av markeder Du bør gjøre en grunnleggende kartlegging/test av effisiensen i markedet du har tenkt deg inn i. Sitt litt på gjerdet. Observer. Lær av eksisterende markedsaktører. Og når du gjør testen skal du være oppmerksom på noen feller du kan gå i, og bør unngå om mulig:

Bruk av anekdotiske bevis
Dette er typisk innspill som

”Jammen jeg fant prinsen der og der, da kan vel du finne en der også”,
“Det er ikke noe å finne der, for jeg har ikke funnet noe på 5 år” eller
”Jeg fant den eneste prinsen i det markedet, resten av beholdningen suger”

Det er ikke slik at om en investor hadde flaks og fant en juvel av et selskap, så vil alle andre også ha like mye flaks, eller omvendt. Alle selskaper er unike, og passer dermed ikke nødvendigvis i samme marked. Dessuten handler mye om flaks når det gjelder dating. Rett plass til rett tid og så videre. Snarere enn å høre på anekdotiske bevis, skal du observere markedet.

Husk: På andre kjenner man ikke seg selv. Og på seg selv kjenner man ingen andre.

Velge et for ensidig utvalg
Ta aldri generelle råd basert kun på rådgiverens egne erfaringer! Han eller hun er per definisjon et ensidig utvalg. Det at hun har gått på trynet gang på gang, betyr ikke at alle andre vil gjøre det, og omvendt.

Short and sweet: hør ikke bare på Iskwew, hør på andre i tillegg. Cirkelin for eksempel, som har en høyere suksessrate og dessuten store mengder vett i skallen.

Manglende mulighet til å overblikke helheten
Med mindre du har god oversikt over totalmarkedet (altså hva som tilbys) er det umulig å si om den investeringen du tenker å gjøre er en god investering.

Altså: Å hoppe på det første og beste som dukker opp, er dumt. Ta det litt med ro slik at du ser hva totalmarkedet har å tilby. Ha det ikke travelt når du skal gjøre langsiktige investeringer, dertil legge alle eggene i en kurv.

Manglende evne til å vurdere risiko
Dette er skummelt! Om det er slik at du ikke skjønner hva risiko er for noe, eller kan estimere den noenlunde, løper du etter prosjekter med høy forventet avkastning, og overser de med lavere. Men det er da gjerne slik at høy avkastning = høy risiko, og dermed går du på trynet om du bare har øyne for smukkasen med de store ordene (Talk is cheap). Det viser seg ofte at han er et høyrisikoprosjekt, og da kan du sitte igjen med null eller mindre i avkastning.

Husk: If it looks to good to be true, it usually is.

Men: Hvordan vi vurderer verdien av et investeringsobjekt er forskjelling. Det som ser ut som en gråstein for meg, kan se ut som en juvel for deg.

Til slutt:
God innsikt i eget selskap er en forutsetning for suksess. Du bør ta en grundig internrevisjon, for uten store mengder internkunnskap er det vanskelig å vite hva som passer til akkurat ditt selskap.

Og trenger du ingen diamant, men kan klare deg fint med en Majorica-perle, kan du vurdere de mer effisiente, mindre risikable og mer oversiktlige markedene.

Men ikke om du vil ha en diamant.

Iskwew ©

Related posts:

1. Finanskurs for datere I – Sikringshorisont
2. Finanskurs for datere IV – Finanslovene
3. Finanskurs for datere XXI – Forventningskurver (ND, SD og SSD)

I Finanskurs XI den 12.8.06 ble Børsnotering omhandlet. Iskwew AS v/CEO (aka Iskwew aka Kurslederen) brukte eget selskap som eksempel på hvordan børsnotering og et dertil hørende prospekt kunne se ut. Selskapet var såpass fornøyd med selve prospektet at det ble tatt i bruk på flere børser. Optimismen var stigende, selskapet følte at det hadde mye å tilby en potensiell (fusjons)partner, at selskapet var riktig priset og så videre. Det meste borget for suksess, rett og slett.

Og siden har fint lite skjedd. Absolutt ikke noe særlig har skjedd i det hele tatt. Og denne miserable tilstanden kan selvsagt ha flere årsaker:

Selskapet er feil priset
I det lengste vil selskapet nekte for at det kan være tilfelle. Selskapet er verdifullt, det er lite rusk og rask igjen off balance (selskapet skriver ned rusk og rask fortløpende), det er potensiale i form av immaterielle aktiva både her og der og selskapet har i hvert fall noenlunde vedlikeholdt anleggsmidlene. Selv om gjenværende levetid snart er kortere enn anleggsmidlenes levetid, så er den gjenværende levetiden fortsatt slik at det kan forventes god produksjon i lang tid fremover. Noen må da verdsette modne selskaper? Hmmm?

Selskapet er notert på feil børser
Her kan det ligge noe. Å stort sett bare være notert på internett-børser (siden selskapet passer på datterselskapene etter mørkets frembrudd) kan være en risikabel strategi. Selskapet er notert på følgende børser:

* Blogglandia-børsen
Selskapet har betydelig usikkerhet knyttet til hvorvidt dette i det hele tatt er en fungerende børs. Det er spredte følere ute innimellom, kan det synes som, men interessentene forsvinner fort tilbake til sine egne hjørner av Blogglandia, der de er opptatt med egne selskaper, prospekter og interessenter. Dessuten kan en spørre seg om det bildet av selskapet som fremstår i Blogglandia er det rette bildet. Det er tilsynelatende kun intellektuell kapital som fremvises, og som alle vet er de fleste selskaper betydelig mer enn det. Så også Iskwew AS.

* Blink-børsen
Dette er den børsen selskapet har vært lengst på, og det er kanskje noe av problemet med den børsen. Det blir rett og slett slik at man har sett alle potensielle fusjonspartnere før, og de har sett selskapet. Veid det, og funnet det for lett, for tungt, for lite, for stort, med for mye eller for lite intellektuell kapital eller kort sagt: ikke egnet.

* Nettby-børsen
En helt ny børs, med dertil hørende barnesykdommer og forvirrende oppsett. Mye mas for å finne ut av markedsmekanismene, en del som ikke virker som det skal, prising som ikke er transparent og forøvrig på de fleste vis en kopi av Blink-børsen. Foreløpig har ikke Iskwew AS funnet seg til rette der i særlig grad.

* Hei-børsen
Som ved forrige gjennomgang; dette er en børs med liten aktivitet for dette selskapets vedkommende. Det kan tyde på at selskapet enten ikke har egnede aktiva for den børsen, eller at det har feil alder. Uansett grunn har det så langt i fra vært noen suksess å være notert der.

* ME-børsen
side2date ble (endelig og uten et snev av savn) lagt ned 31.12. og tv2 kaster seg friskt inn i børskonkurransen igjen med ME. Der er selskapet registrert for å beholde merkevarenavnet (som om noen ville stjele DET – som ingen kan uttale en gang), men har foreløpig ikke lagt ut prospekt eller egentlig notert seg på børsen.

Selskapet bedriver ikke effektiv nok markedspleie
Det er selvsagt slik at det ikke bare er å notere seg på en børs og så tro at investorene kommer hoppende frem fra bak en busk og kaster seg over selskapet. Det må mer til. Man må være synlig i markedet, pleie det, se etter interessante selskaper selv, og svare entusiastisk, sprudlende, innsiktsfullt, oppmerksomt og blidt på alle henvendelser. Gjør man ikke det, er det sjelden at det blir synderlig aktivitet i markedet. Selskapet må markedsførse seg, sørge for å være i nyhetsbildet, få frem sine positive sider (her har man noe å lære av politikerne når det gjelder å lekke godbiter og holde baksiden av medaljen skjult) og fremfor alt, være aktiv.

Og det er sannsynligvis her selskapet har bommet i sin børsnoteringsstrategi. Selskapet har i lang tid vært svært fokusert på vedlikehold av datterselskapene. Det har vært lite mulighet til å utvikle sosial, intellektuell og emosjonell kapital. Selskapet har stort sett drevet med indre vedlikehold, og det er neppe slikt det blir aktivitet av, på en børs. Dermed gir selskapet inntrykk av å være mer eller mindre en blek skygge av seg selv. Dessuten har selskapet fokusert mye av de gjenværende ressursene i Blogglandia og på konsulentvirksomheten for selskapet “Arbeidsgiver” denne høsten. Og som alle vet får man ikke både i pose og sekk.

Selskapet er rett og slett blitt et litt obskurt selskap, og ingen skjønner helt hva selskapet driver med.

Tankene på dette med markedspleien og dette finanskurset kom i stand da CEO kom hjem fra dagens konsulentvirksomhet og ble hylende og mjauende gjort oppmerksom på forskjellen på Iskwew AS og Italienerfrøkenen AS. Der Iskwew AS bedriver indre vedlikehold og konsulentvirksomhet og glemmer markedspleien, ruller CEO i Italienerfrøkenen AS rundt på gulvet og gjør seg lekker, mens hun mjauer, klynker, kurrer og stiller seg til rådighet for hva det måtte være. Kunne hun ha fisjonert selskapet sitt ut av Iskwew AS og notert seg på en hvilken som helst bakgårdsbørs hadde hun gjort det uten å nøle, det er helt sikkert og visst. Det er bare låste dører og vinduer som hindrer henne.

Problemet til Italienerfrøkenen AS er at morselskapet nekter fisjon. Iskwew AS nekter hårdnakket Italienerfrøkenen AS å notere seg på børsen, legge ut prospekt og pleie markedet. Er det rart hun kjefter og klager? Hun hadde rullet rundt, mjauet og ult med stumpen i været i et hvilket som helst marked, gjerne det rett utenfor døren. Her er det IKKE snakk om å være kresen på fusjonspartnere i det hele tatt. Mens morselskapet bare jobber, bedriver vedlikehold og ikke pleier noe som helst.

En mellomting er kanskje det beste?

Tiden er inne til å ikke gjøre det Iskwew AS gjør, kjære kursdeltakere. Er du i markedet, må du pleie det. Gjør du ikke det, skjer det ingen ting.

Henvendelser mottar her.

MMMMMMjaaaaaaauuuuuu!

Related posts:

1. Finanskurs for datere XI – Børsnotering
2. Finanskurs for datere VII – Utbyttepolitikk
3. Finanskurs for datere XIX – Investor-kommunikasjon