Uansett, det virker som om de blir mer og mer faset ut. NB sier ‘Den samlede verdien av de eksternt forvaltede porteføljene er i overkant av 300 milliarder kroner.’ Altså rundt 12% av totalen.

Mente at jeg hørte noe om langsiktige honorarstrukturer samtidig med at Slyngstad nedjusterte sin egen lønn – men er ikke sikker. Hvis jeg skal synse, så kan jeg ikke forestille meg at eksterne forvaltere har årlige insentiver. Det vil i så fall vitne om en inkompetanse på nivå med… folk flest.

Det må da være noe offentlig tilgjengelig informasjon om dette, så vi slipper å synse? Dette er verdt å grave litt i. – ikke noe er så juicy som lønn, bonus og sjekker til wall street.

Om de taper penger over flere perioder, kan de risikere at politikerne hører på tullinger som meg og går over til indeksforvaltning.

Jeg blir overrasket om ikke de eksterne forvalterne arbeider med årlige insentiver. Er det noen som vet? Uansett, det blir færre og færre av dem, da NB ser ut til å ville ta over hele porteføljen selv.

Dvs; dersom kundenes honorarer er styrt av kalenderår, så er også de interne ordningene farget av dette. Dette er naturlig siden dette optimaliserer bedriftens inntjening (på bekostning av kunden). Man kan si mye om dette, men generelt skyldes jo dette mangelende kompetanse på kjøper-siden og sviktende regulering av selger-siden.

Jeg vet ikke helt hvilke incentiver Norges Bank har for å levere avkastning periodevis, men antar (håper) at etaten ikke har direkte inntekter knyttet til meravkastning. I så fall står de friere til å lage mer langsiktige incentivordninger.

Spørsmålet er jo hvordan kontraktene er strukturert. Er den lineær eller har den et gulv? Om jeg følger index og så har en kjempeavkastning en måned, kan jeg da ta ferie de følgende tre år og inkassere bonusen? Det trenger ikke å hjelpe å endre tidshorisonten.

Man får jo håpe de vet hvordan man strukturerer insentivkontrakter, men erfaringene fra kapitalforvaltningsbransjen er ikke alltid så oppløftende. Som altså historien over er et eksempel på.