Jordbruksoppgjøret

| mai 2009 | 1 kommentar

IMG_0002 55Den umiskjennelige duften av nyklipt gress begynner å be seg over det ganske land, noe som betyr at vårens vakreste eventyr er over oss igjen: jordbruksoppgjøret. Det et et sinnrikt system det forhandles om1, så sinnrikt at det ofte sammenlignes med gamle Sovjet-systemer, både med tanke på detaljrikhet og den økonomiske effektiviteten i det. Onde tunger har lenge villet ha det til at det i Norge bare er to som har oversikten over de norske jordbrukssubsidiene: Vårherre og departementsråd Per Harald Grue2, men at Vårherre i det siste skal ha begynt å miste oversikten. Likevel vedvarer systemet. Hvorfor? Og hva er alternativene?3

Først litt fakta: Nordmenn betaler hvert år over 20 milliarder i jordbrukssubsidier, det vil si i snitt cirka 320 000 kroner per årsverk. I 2002 ble det beregnet at en gjennomsnittsfamilie årlig betalte 20 000 i støtte til bøndene over skatteseddelen og gjennom kunstig høye priser. Gjennomsnittstollen på jordbruksvarer var i 2007 137,6 %. Det kan høres overraskende lavt ut, men tollsatsene varierer fra 0 % på bomull til 624 % på dyreprodukter4 Vi har verdens høyeste toll på jordbruksvarer og vi har størst andel varer med tollsats på over 100 %. Den årlige jordbruksstøtten er nok til finansiere landets barnehager, bistanden eller folketrydens helsedel. Tabellen under viser sammensetningen av støtten for årene 1998-2004 (hentet fra Økonomisk Forum 1/2006). Statsstøtten er den delen som betales via skatteseddelen over statsbudsjettet. Skjermingsstøtten er det vi betaler i form av for høye priser. I praksis er denne støtten en regressiv skatt, det vil si at den effektive skattesatsen blir høyere dess fattigere du er, fordi man bruker en relativt mindre del av inntekten på mat dess rikere man blir. Dette systemet burde ha krutt nok i seg til å forarge begge sider av det politiske spekteret, men hittil har det ikke sett ut til at det er en debatt noen ser seg tjent med å ta.

Ikke noe av dette er i seg selv argumenter for å legge ned det norske jordbruket, og krisemaksimeringen som til tider utøves fra spesielt Bondelaget virker ofte både veldig unødvendig og ikke minst smålig. Det finnes flere gode grunner til å opprettholde aktivitet i jordbruks-Norge også sett fra et økonomisk ståsted. Det grunnleggende er at det generelt er to krav som må oppfylles for at et økonomisk-politisk tiltak skal kunne forsvares: at tiltaket må ha den ønskede effekt og at det ikke må finnes andre tiltak som har samme effekt og som samtidig er realøkonomisk billigere. Dette kan kanskje høres banalt ut, men faktum er at handelspolitikk, det være seg toll eller andre virkemidler, aldri vil kunne tilfredsstille det andre kravet. Det finnes en fundamental markedssvikt som fører til at jordbruket ikke belønnes for fellesgodene som skapes (gjennom såkalte eksterne virkninger eller eksternaliteter). Teorien sier som følger: Dersom vi trenger skatter eller avgifter (som i seg selv alltid fører til effektivitetstap) for å realisere fellesgoder vi ønsker oss, vil vi likevel ønske å ha full effektivitet på produksjonssiden av økonomien. Hensynet til inntektsfordelingen legges under skattepolitikken, mens vi altså ønsker mest mulig effektiv ressursutnyttelse i selve produksjonen5. Det er dermed ikke fornuftig å bruke handelspolitikken til å bedrive fordelingspolitikk.

Ifølge professor Rolf Jens Brustad (NHH) finnes det tre vanlige argumenter for å opprettholde jordbruksstøtten. Hver av disse har selvsagt også sine innvendinger:

Matvaresikkerhet, i tilfelle en krisesituasjon. Dette vil dog ikke si at vi må produsere i dag som om det var en krise. Som overalt ellers kan også jordbruket omstille seg, derfor er det behov for mye mindre ressurser enn nå for å opprettholde et visst kunnskapsnivå og jord som kan brukes til åkerdrift.

– Et velholdt kulturlandskap, som har verdi både for folk flest og for turistnæringen. I visse deler av landet kan det sågar føre til at nettoeffekten jordbruk-turisme blir negativ om man fjerner jordbruket, men dette kan kanskje i større grad gjøres av lokale bedrifter og myndigheter. Man kan også spørre seg hvor mye man skal bruke på statsansatte gartnere, som selvsagt går på bekostning av leger, lærere, politi og alt annet vi har for lite av.

– Hensynet til bosettingsmønsteret. Dagens rådende politikk er at det er verdifullt å opprettholde spredt bosetning på tross av kostnaden som er forbundet ved det (her er det viktig å være oppmerksom på at mye, kanskje det meste, av støtten går til områder som ikke er definert som «distrikter»). Dog er den samfunnsøkonomisk mest effektive måten å sikre denne bosettingen på å enten gi generell inntektsstøtte til alle innbyggerne eller generelle lønnssubsidier til all næringsvirksomhet i området. På denne måten sikrer man likebehandling og man minimerer forstyrrelsene i økonomien. Så kan man selvsagt spørre seg om velgerne hadde akseptert dette.

Det som er problemet med dagens jordbruksstøtte er at den er helt feil innrettet. Den er lite målrettet sett i forhold til de tre fellesgodene nevnt over. Det gjør i seg selv at den samlede støtten er for høy. Professor Brunstad sa i 2007 at støtten kunne vært 10 milliarder og vi ville likevel hatt en god situasjon. Vi ville hatt 30 000 færre bønder, men vi ville spart mye penger og fremdeles kunne overholde målene som fremholdes som viktige. Et eksempel på gal støtte er støtte som er avhengig av produksjonskvantum. Når politikken i seg selv fører til overproduksjon sier det seg selv at slik støtte er gode penger rett ut vinduet. Et annet eksempel er daværende landbruksminister Terje Riis-Johansens favorisering av småbruk på bekostning av større bruk og samdrift. Dette fører til at man ikke får utnyttet stordriftsfordeler og på den måten også kaster penger ut vinduet.

Hva er så alternativet? Det finnes to hovedstrategier:

– En effektiviseringsstrategi som går ut på å opprettholde dagens produksjonsnivå samtidig som man minimerer kostnadene.

– En fellesgodestrategi hvor man premierer positive eksternaliteter jordbruket gir. En slik støtte tar bedre vare på utkantjordbruket og er mer miljøvennlig enn effektiviseringsstategien.

Så er det selvsagt mulig å kombinere disse. Vi kan se for oss en effektiviseringsstategi på de store gårdene på Romerike og Jæren, og en fellesgodestrategi på Vestlandet forøvrig. Det vil spare nordmenn for store penger samtidig som det hadde frigjort arbeidskraft. I tillegg ville antageligvis WTO sett med blidere øyne på en slik form for støtte, noe som vil være fordelaktig for Norge.

Man kan spekulere i hvorfor bøndene tilsynelatende har så mye makt. Gary Beckers teori er at det er mye enklere for en liten gruppe enn for en stor å skaffe seg penger på bekostning av andre fordi de store subsidiene som skal tilfalle den lille gruppen (bøndene) blir smurt tynt utover en stor gruppe (forbrukere/skattebetalere) som dermed ikke merker effekten i samme grad. Dette mener jeg er et viktig poeng for å forstå systemets levedyktighet. Richard Posner er enig og mener også at subsidiene bør avskaffes fullstendig i USA. Dette fordi bøndene kan sikre seg gjennom å kjøpe futures eller forward-kontrakter6. Argumenter som at det tar tid før nye avlinger vokser frem og at omstilling generelt tar tid er dermed irrelevante. Dette er ikke en argumentasjon som er brukt i Norge. Posner sier heller ikke noe om eksterne effekter, men de er nok i stor grad ulike mellom USA og Norge. For vår egen del er det også helt tydelig at det er en del byråkrater som har egeninteresse i å opprettholde jordbruket, det er det enorme (og stadig økende) jordbruksbyråkratiet som sysselsetter dem. I tillegg hjelpes bøndene av en fundamental informasjonssvikt: mens mange nordmenn i undersøkelser sier at de er villige til å betale mer for norsk mat har de ikke anelse om hvor store overføringer den gjennomsnittlige bonden får. Det er klart at de to siste faktorene styrker bøndenes makt ytterligere og holder liv systemet.

I tillegg er det selvsagt viktig å legge seg på minne hva som skjer innenfor Verdens handelsorganisasjon (WTO). Det er en trend at støtten til de innenlandske jordbruk stadig må kuttes. Disse kuttene kommer til å tvinge seg på også for Norges del. Spørsmålet er om noen er seg sitt ansvar bevisst og gjør det beste ut av det eller om ting kommer til å skure frem til systemet møter veggen?

Figur som viser produsentstøtte som andel av det jordbruket brutto tar inn (kilde: OECD)

Relevante lenker:

Rolf Jens Brunstad – Jordbruket må reformeres

Intervju med Ivar Gaasland: WTO-avtalen vil gi økt kjøpekraft

Intervju med Rolf Jens Brunstad: Bønder blir gartnere

Weinberg: Jordbruksoppgjøret (oppfølgingsemner)

Iskwew: Vås fra Lundteigen

Statistisk sentralbyrå: Totalrekneskap for jordbruket

Richard Posner – The Outlandish Farm Subsidies

Gary Becker – Farm Subsidies and Farm Taxes

Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning: Budsjettnemda for jordbruket

Intervju med Norman Aanesland: Kutt støtten til jordbruket

Dagbladet Magasinet: Slik beholder vi landbruket – uten å ramme de fattige

Elin Ørjasæter – Bøndene må splittes

Elin Ørjasæter – Mer penger og fortsatt krise

Torbjørn Røe Isaksen – Politikerne kveler landbruket

Per Valebrokk – Skammelig bondeargument

NA24 – Ingen grunn til lønnshopp for bøndene

Nationen: Byråkrat-boom i landbruket

OECD: Producer and Consumer Support Estimates

WTO Statistiscs Database

Del denne artikkelen:
  1. Det er nok å bla i sluttprotokollen for å innse dette []
  2. som nå rett nok har pensjonert seg []
  3. Denne teksten bygger på en tekst jeg skrev i anledning jordbruksoppgjøret 2008. Det kan derfor finnes oppdaterte tall som ikke er med her. Illustrasjonsbildet: Creative Commons License photo credit: jarvisphoto6 []
  4. Direkte oversatt fra WTOs betegnelse «Animal Products». []
  5. Dette er det såkalte Diamond-Mirrlees-resultatet. Forutsetningene er naturligvis ikke oppfylte i streng forstand, men i såpass rimelig grad at innsikten kan brukes. []
  6. En forwardkontrakt er en avtale mellom to parter om å kjøpe eller selge korn, kjøtt eller lignende på et bestemt tidspunkt i fremtiden. Futures er standardiserte forwardkontrakter som handles på børs. []

Emner: , , , ,

Kategori: Økonomi og politikk

Kommentarer (1)

Trackback URL | Kommentarfeed

  1. smgj sier:

    Jaja – jeg lurer på hvor de rike bøndene er jeg. Det er helt sikkert at det overføres mye til «landbruket», men jeg har enda ikke sett en bonde med en timelønn som kan sammenliknes med så veldig mye annet. Min mistanke er at «landbruket» som poster i statistikken over og «bøndene» (personene som utøver bondeyrket) er to forskjellige ting.

    Et argument som jeg ikke ser belyst i artikkelen er hva vi skal gjøre med bøndene som effektiviseres ut av landbruket. Er det gitt at det finnes alternative jobber for disse?

    PS – støtte pr årsverk i første tabell – er den inflasjonskorrigert? Og hvorfor tar ikke artikkelforfatteren også med i regnskapet hvor stor andel av en standardinntekt som vi benytter til landbruksprodukter (mat) «nå» kontra «før» når man argumenterer for at det er for dyrt?

Legg inn en kommentar