Norge kan ha fått en Madoff-sak

| mai 2009 | 5 kommentarer

istock_000008650446xsmallDenne uken kom saken om aksjeklubben TA-invest. Det er en klubb som ble etablert i 1996, og ble forvaltet av Per Sten Andersen og Eva-Karin Haugen som nå er fengslet under mistanke om bedrageri. Det er vanskelig å skaffe seg oversikt over hvor pengene er blitt av. Klubben skal ha hatt 300 medlemmer og på det meste forvaltet over 500 millioner kroner.

Problemene for klubben materialiserte seg i høst, da innskytere ba om å få pengene tilbake og ikke fikk det, snarere mottok de et rimelig forurettet brev fra de ansvarlige.

Ingen vet hvor pengene er blitt av. De siste spor etter beholdninger er visstnok tilbake fra 2005.

Så der står venner, kjente og forbindelser og har tapt store og små summer. Strukturen minner mistenkelig om Madoff-saken og for all del andre pyramide-saker.

  • Innskyterne har fått klubben anbefalt av venner, kjente og forbindelser
  • Klubben har vist stabilt god avkastning selv når aksjemarkedet har gått dårlig (7% i 2008, da børsen falt med 54%)
  • Klubben var organisert i to fond, hvor man i det ene fikk avkastningen lagt til investeringen
  • Man har fått utskrifter fra klubben på Excel-filer, ikke som utskrifter fra VPS

Alle pengene kan være borte. Innskyterne har vist tillit til personer som ikke har vært tilliten verdig. Både pyramide-saker, Madoff-saken og denne saken illustrerer at investeringer basert på vennskap og tillit er noe av det skumleste som finnes. For disse personlige båndene gjør at vi mister naturlig skepsis og det er dessuten stort sosialt press i slike situasjoner.

statutterJeg skrev for en stund siden en post om psykologiprofessoren Stephen Greenspan, som tapte penger i Madoff-pyramiden i USA. Han mener at hovedårsaken til slike skandaløse investeringer er menneskets hang til å modellere sin atferd på andres. Spesielt når vi forholder oss til ting vi egentlig ikke forstår. Om personer vi har tillit til med entusiasme anbefaler noe, ligger det kjente psykologiske mekanismer bak at det er vanskelig å si nei. Om noe skurrer og vi får brev som sier:

Alle vet jo at TA-Invest IKKE er et fond, men en AKSJESPAREKLUBB og som alle vet så driver Eva og jeg denne klubben på idealistisk basis og vi tar derfor ikke noen gebyrer og ei heller ikke noe for arbeidet/tradingen i vår felles aksjespareklubb.

så får man dårlig samvittighet. Slik blir det fort når man gjør forretninger og investeringer med venner eller familie; de har et tak på oss. De kan lett utøve sosialt press.

Jeg tror det er all grunn til å advare mot å gjøre forretninger med venner og kjente, faktisk. I alle fall må man sikre seg gjennom klare avtaler, og igjennom innsyn i faktiske investeringer. Det vil være slik at mulighetene til å appellere til følelser, til å bruke sosialt press, er til stede i slike forretningsrelasjoner.

Det siste brevet innskyterne mottok fra klubbens leder er datert 19.mars, og lyder som følger:

«Jeg innser at jeg ikke lenger greier å takle det som skjer nå — nemlig stadige angrep fra » mine venner». Kanskje ville erfaringen gjort at man kunne ha taklet børsuroen slik som før, men med alt det som de siste 2 årene har kommet av det jeg føler og merker er personlige angrep av ulike slag, så takler jeg ikke lenger å jobbe med både markedet, og i tillegg måtte bruke all min tid på å kjempe for å kunne behandle alle i klubben likt! De av dere som har truet oss, brukt advokat for å fremme eget krav for å presse fram forfordeling framfor andre medlemmer i en privat og lukket klubb – og presset oss i rettsvesenet, bør vite at dette ikke er normal oppførsel.»

Legg merke til formuleringene. Dette er ganske avansert bruk av sosialt press. Det viser seg jo at de som gikk til advokat for å få tilbake pengene sine hadde skjønt realitetene. Men det er definert som trusler og personlige angrep.

Dermed er det grunn til å være betenkt over aksjonærforeningens begrunnelse for å spare i aksjespareklubber:

Og sist men ikke minst; de aller flere opplever det som sosialt hyggelig å omgås mennesker med en felles interesse.

Det er nettopp det som er skummelt. Dette sosiale presset får oss til å fatte beslutninger som fort kan vise seg å ikke være gode.

Et minimumskrav til en slik klubb er at medlemmene får utskrifter som viser faktiske beholdninger, og den må de få fra en tredjepart, altså VPS eller den som administrerer VPS-kontoen. Å stole på Excel-utskrifter enten det gjelder beholdninger eller avkastning er definitvit risikabelt.

Det gjenstår å se om det er noen penger igjen. Noe sier meg at pengene sannsynligvis er borte vekk.

Del denne artikkelen:

Emner: , , , ,

Kategori: Penger og finans

Kommentarer (5)

Trackback URL | Kommentarfeed

  1. Håkon sier:

    Nå ser det ut til at aksjonærforeningens oppfatning av hva en aksjepareklubb er noe, se forslag til vedtekter, er noe litt annet enn den klubben har gått av sporet her. Likevel, denne hendelsen understreker at man skal være veldig nøye med formalitetene når man gir andre fullmakt til noe som helst.

    Poenget ditt med aksespareklubber og mulig sosialt press er likevel såpass viktig at det bør bli tatt opp til diskusjon av både interesseorganisasjoner og myndigheter.

    Så kan vi spørre om det i enkelte sammenhenger kan være et visst sosialt press som gjør det vanskelig å innrømme vi gir etter for sosialt press. 😕

  2. Eli sier:

    Ja, det er helt sikkert at man skal. Dette med sosialt press er betydelig sterkere enn man tror. Men det er vanskelig å loveegulere, selvsagt. Omveien blir å sette klarere krav til dokumentasjon fra slike aksjespareklubber.

  3. Håkon sier:

    Vanskelig å lovregulere sosialt press, ja, men i denne saken ville problemet vært betydelig mindre med krav om innsyn i regnskap og kontoutskrifter, strengere krav til revisjon, og krystallklare regler for å trekke seg ut av en spareklubb. Da ville antagelig mulighetene til å skape regler som underbygger sosialt press fra dem som leder en klubb bli noe mindre.

  4. Milton Marx sier:

    Get Real, Peter Warrens finansblogg har en fin liten salutt om emnet i slutten av den siste posten:

    Tidevannseffekten
    Denne er ment å advare mot de forvaltere som tjener penger utelukkende som følge av tidevannseffekten. Denne beskriver at når tidevannet stiger, så løftes alle båter. Mange blir med andre ord genierklært uten å fortjene det. En av foredragsholderne forklarte imidlertid at tidevannets bevegelser avslører mer; når tidevannet går ut ser man nemlig hvem som ikke hadde badetøy på. Ironisk nok ble jeg for noen år siden selv gjort narr av en av de prominente og medieomtalte investorene i TA-Invest. Jeg registrerer at vedkommende, som den gangen nettopp genierklærte forvalterne i TA-Invest, nå står himmelfallen frem og føler seg grundig ført bak lyset. Hadde jeg vært hevngjerrig hadde jeg nevnt vedkommendes navn.

    Gladmelding
    Til slutt endelig en gladmelding. Da jeg ventet på å gå ombord i flyet til Oslo i går kveld, kom det inn en hyggelig email fra Ben Charlex. Riktignok kjenner jeg ikke vedkommende, men ut av sitt gode hjerte hadde han den glede å fortelle meg at det stod $8.5 millioner og ventet på meg i en bankkonto. Takket være min nye venn Ben trenger jeg kun å vedlegge en kopi av førerkortet mitt, samt adresse og bankkonto på en returmail. Mon tro om noen av investorene i TA-Invest har vært heldige og mottatt den samme?

    Peter Warren skriver forresten bra, og er ofte en stemme som supplerer bankenes sjeføkonomer utmerket.

  5. Eli sier:

    Jepp, Håkon, slike spareklubber er overmodne for regulering, og krav til regnskap, revisor etc. Det kommer vel forhåpentligvis.

    Godt skrevet av Peter Warren, Milton 🙂

Legg inn en kommentar