Virkelige bonusbetalinger, fiktivt resultat

| desember 2008 | Kommentarer

I NYtimes står det en interessant artikkel om bonusavtalene på Wall Street og hvordan de har bidratt til at krisen er blitt så stor som den er blitt.  For slik bonusavtalene har vært konstruert, har de bidratt til en risikotakning som har vært helt ute av proporsjoner.  Avlønningen av ansatte i investeringsbankene har gjerne bestått av en relativt moderat fastlønn og bonuser som kunne beløpe seg til 100 ganger fastlønnen.

I 2006 utbetalte investeringsbanken Merrill Lynch $5-6 miliarder i bonus til sine ansatte.  De rapporterte et rekordhøyt resultat på $7,5 miliarder.  Dow Kim, som var leder for boliglånstradingen, hadde en lønn på «bare» $350.000, men en total godtgjørelse på $35 millioner.  Differansen var resultatbonusen.  Og det var ikke bare toppene som fikk bonus, langt ned i systemet mottok man svært pene bonuser.

Det var bare det at resultatene denne utbetalingen var basert på viste seg å være fiktive.  For investeringene i boliglånsmarkedet som hadde generert gevinstene var der bare på papiret – de har mistet det meste av sin verdi.  Men selv om Merrill måtte reversere det rapporterte overskuddet, er ikke bonusene reversert.  De er utbetalt og ferdige.

Kritikerne hevder at disse bonusene aldri skulle vært utebetalt, siden de var basert på en illusorisk inntjening.  I tillegg at avlønningssystemene på Wall Street, der gigantiske bonuser er basert på kortsiktig profitt, oppfordrer de ansatte til å te seg som spillere på et casino.  Med den forskjellen at man kan innkassere gevinstene mens rulett-hjulet fortsatt spinner.  Bonusen for papirgevinster utbetales lenge før de er faktisk innkassert i form av penger i banken.

Men utsikt til solide personlige bonuser har traderne ignorert, underslått eller undervurdert hvor stor risiko de egentlig tar, til bonusen er betalt.  Og hele organisasjonen var knyttet opp i de samme ordningene.  Så fra topp til bunn i organisasjonen var alle tjent med at man sopte inn så mye kortsiktig profitt som mulig.  Det er bemerkelsesverdig at det ikke en gang var knyttet til realiserte verdier, men rett og slett til luftslott man ikke en gang visste hvordan så ut.  Rett nok ble deler av bonusene utbetalt i form av aksjer, men fortsatt var andelen rene kontanter – $$$ i banken – så stor at de tjente mer penger på et bonusår enn andre tjener gjennom et langt liv.

I det man oppdager at slottet var laget av luft, er det for sent.  Pengene er allerede utbetalt.

Finansindustrien har vært en gigantindustri.  I New York i fjor ble $1 av hver $4 utbetalt til en ansatt i finansindustrien.  Det har gjort at den industrien har tiltrukket seg noen av de skarpeste hjernene, ettersom muligheten til å tjene masse penger har vært mye større der.  Det har trukket de samme beste hjernene bort fra områder som medisin, ingeniøryrket, læreryrket, egentlig de fleste områder.  Det er faktisk å regne som en samfunnsøkonomisk kostnad ved denne finansboblen.

De har vært unge, kreative, faglig skarpe og de har kommet opp med innovative ideer i form av finansielle instrumenter.  Mange av dem har ingen bakgrunn fra økonomi.  Mange av dem er ingeniører eller matematikere.  De har sittet i små nisjer og de har ikke sett konsekvensene av og risikoen i de instrumentene de har konstruert.  Bortsett fra i sine egne bankkonti.

Pay was tied to profit, and profit to the easy, borrowed money that could be invested in markets like mortgage securities. As the financial industry’s role in the economy grew, workers’ pay ballooned, leaping sixfold since 1975, nearly twice as much as the increase in pay for the average American worker.

Slik bonusordningene var konstruert, var alle tjent med å ta risiko.  Og at det gikk galt etterhvert, betydde ingen ting.  De hadde jo allerede fått utbetalt bonusen.  Som de riktig nok mistet en del av når selskapets aksjer ble verdt omtrent ingen ting, men likevel hadde kontat-delen av bonusene vært så høye at det ikke spilte så stor rolle det heller.

Det kan komme gode ting ut av kriser.  Det viktigste er restrukturering.  For finanssektoren tror jeg i tillegg følgende vil

  • Større grad av reguleringer og offentlig kontroll med finanssektoren
  • Betydelig større edruelighet i vurdering av risiko
  • Back to basics – betydelig mindre fancy og uforståelige derivate instrumenter
  • Endrede bonusordninger, siden insentivene i de eksistertende har båret helt galt av sted
  • Færre ingeniører og matematikere, flere økonomer i bransjen. Verdsettelse av erfaring.

For denne bransjen har i veldig stor grad skap sin egen krise.  Ved vettløse insentivordninger og ekstremt kreative instrumenter.  Som ingen egentlig har forstått. Som har hatt en risiko så stor at ingen har evnet eller villet måle den.

For de som er kunder av denne bransjen er dette viktig.  Det er nemlig kunder og aksjeeiere som har betalt regningen.  I form av instrumenter som ikke har hatt egentlige markedspriser, null transparens i prisingen og dermed store muligheter for å bli lurt.  De reelle tapene som kan skrives på bonusordningene i Merrill Lynch er mye større enn de tapene som tas av aksjeeierne.  De ligger i bøkene til kunder som har kjøpt instrumenter de ikke har forstått.

De eneste som kommer velberget ut av det, er de som fikk kontant utbetalte bonuser.  De som hadde insentiver til å lage bobla.  Mens verden strever med å komme gjennom krisen, ler de fortsatt hele veien til banken.

Del denne artikkelen:

Emner: ,

Kategori: Penger og finans

Legg inn en kommentar