Gi Staten ansvaret for økonomiske tabber

| mai 2008 | Kommentarer

På mandag hadde Øystein Sjølie for E24 en kommentar der han gir staten skylden for den norske utgaven av subprime-krisen, altså borettslagsleiligheter.

Den forrige regjeringen har skylden, ettersom de gjorde det lettere for profitthungrige utbyggere å sette opp borettslag. Husbanken har skylden, fordi de har lånt ut penger til borettslag som ikke burde få lånt penger av Husbanken. Og til sist har Norges Bank skylden. Og her går det skikkelig i surr for kommentator Sjølie.

Han hevder at Norges Bank har holdt lave renter på grunn av at det globale spareoverskuddet (som i hovedsak skyldes Kinas overskudd på handelsbalansen) er plassert i verdipapirer, og dermed har presset renten ned. Det er riktig, men det gjelder bare langsiktige renter, sier han. Og det er det kortsiktige rentenivået Norges Bank setter. Videre:

Rentene som norske boliglåntakere betaler, er ikke knyttet til langsiktige renter. Nordmenn vil ha flytende rente, som er basert på kortsiktige renter. De kortsiktige rentene bestemmes nesten utelukkende av Norges Banks styringsrente. Og de kortsiktige rentene har ligget mye lavere enn de langsiktige (se figur nederst i saken). Norges Bank holdt styringsrenten lav samtidig som inntekstveksten i Norge var svært høy.

Og jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne når det gjelder dette resonnementet.

Skal jeg begynne med å beskrive hva slags pengepolitikk vi har bestemt at den norske sentralbanken skal iverksette?

Hos Norges Bank finner vi følgende målsetting for pengepolitikken:

Regjeringen har fastsatt et inflasjonsmål for pengepolitikken i Norge. Norges Banks gjennomføring av pengepolitikken skal rettes inn mot lav og stabil inflasjon.

Det operative målet for pengepolitikken skal være en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2,5 prosent. Pengepolitikken skal samtidig bidra til å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting.

Om det er noen Kinaeffekter i det norske rentenivået, er det først og fremst i form av at importerte varer bidrar lite til inflasjonen i Norge, og det er dermed ingen grunn til å holde et høyt rentenivå. Det vil si at selv om inntektsveksten i Norge har vært høy, så har ikke inflasjonen vært det. På lang sikt kan du hevde at høy inntektsvekst vil lede til høyere kostnadsvekst, men det har ikke vist seg før for et par år siden, og da begynte Norges Bank minsanten å sette renten opp, akkurat som de skal.

Eller skal vi kanskje snakke litt generelt om avkastningskurver?

En normal avkastningskurve er stigende. Grunnleggende skyldes det ikke spareoverskuddet i Kina, men at en investor vil ha betalt en risikopremie for å binde renten langt. En fallende avkastningskurve skyldes som regel at vi er i en situasjon med høy inflasjon som gjør at sentralbanken kjører opp de kortsiktige rentene, om den styrer etter et inflasjonsmål. Markedet, som etterspør verdipapirer med ulik bindingstid, vil da forvente at sentralbanken gjør jobben sin, og dermed kommer inflasjonen til å falle tilbake til et normalnivå. Da vil rentenivået falle tilsvarende, til vi er tilbake på en normal, stigende avkastningskurve.

Om du ser historisk på f.eks. amerikanske renter så er det langsiktige rentenivået forbausende stabilt, mens det kortsiktige svinger opp og ned. I Norge har vi lenge hatt høye langsiktige renter også, men det kommer av at pengepolitikken ikke har vært innrettet mot å styre inflasjonen før de siste årene. Før styrte Norges Bank først og fremst verdien av den norske kronen.

Skal vi snuse innom det faktum at norske låntakere vil å flytende rente?

Norske låntakere har med seg en historikk der rentene har vært veldig høye. Vi har dermed en innebygget forventning om at rentene skal ned. Det er en forklaring. Så er det også svært så rasjonelle begrunnelser for å ha flytende rente. Den kortsiktige renten brukes som vist til å styre inflasjonen. Er den høy, er renten høy, og omvendt. Og som regel er det også slik at inntekten øker i takt med inflasjonen. Dermed er det slik at vi kan leve med høye renter dersom inflasjonen er høy. Da stiger nemlig inntekten vår også. Er inflasjonen og dermed renten lav, stiger inntekten vår mindre. Det er dermed god risikostyring å ha flytende rente – dersom man ikke får en likviditetsskvis i det rentene stiger. Her har både banker og forbrukere en jobb å gjøre – vi må ha et forhold til hva som kan skje når vi bestemmer hvor mye penger vi låner. Mange har åpenbart ikke sett at det vil gå ad undas dersom renten stiger.

Rasjonell begrunnelse nummer to for å ha flytende rente, er nettopp det faktum at langsiktige renter normalt sett SKAL være høyere enn kortsiktige. Det var dette med den risikopremien en investor vil ha for å binde renten, ikke sant? Jepp, det var det.

Skal vi nevne noe om spareraten?

Sjølie hevder at gjeldsveksten i Norge har eksplodert de siste årene – og at sparingen i Norge er negativ. Det er riktig, den var negativ i fjor for husholdningen. Men den er kraftig positiv for Norge som nasjon. Vi har nemlig innrettet oss slik at Staten sparer i bøtter og lass i det som kalles Statens pensjonsfond Utland. Oljefondet altså. For øyeblikket har Norge totalt sett en sparerate på 30,2%.

Sjølie avslutter kommentaren sin på følgende vis:

Det må ikke stikkes under en stol at privatpersoner må sette seg inn i både plikter og rettiger når de skal investere i boliger. De færreste av oss gjør større investeringer enn i nettopp boligen. Dårlige beslutninger er primært et ansvar for dem som fatter beslutningene.

Ikke desto mindre har alle siviliserte samfunn alltid regulert låneadgangen for privatpersoner. Både Koranen og Bibelen forbyr renter som sådan.

Jeg vet ikke om han her strengt tatt anbefaler religiøst funderte forbud mot renter som sådan (det er vel og merke slik at dette forbudet omgås og unngås i muslimske land; det betales renter, de kalles bare noe annet enn renter). I hvert fall ser det ut til at Sjølie synes staten skal regulere låneadgangen – altså må du spørre Staten om lov til å låne penger. Det har jeg ikke fått med meg at de har tenkt selv langt inn i SV, men det klekker altså en kommentator på E24 ut.

Den siste setningen hans synes jeg er brilliant, rett og slett:

Det er også et politisk ansvar å sørge for menneskelige svakheter fører til så få tabber som mulig, og at konsekvensene blir så små som mulig.

Sjølie må helt åpenbart mene at voksne, selvstendige samfunnsindivider rett og slett ikke kan ta vare på seg selv, og dermed er det et politisk ansvar å gjøre det for dem. Da skjønner jeg ikke annet enn at det beste ville være om Staten tok over alle boliger eid av privatpersoner, og så kunne privatpersonene rett og slett leie bolig av Staten. Da er det jo ikke lett å gjøre noe tabber, må vite. Eventuelt kunne folk inngå en avtale med Staten om at de selv tar ansvar for alle tabber, og så få overført eiendomsretten igjen.

Og hvorfor stoppe der? Bør folk ha lov til å søke jobb hos bedrifter som kan gå konkurs, for eksempel? Bør ikke bare Staten få være arbeidsgiver? Eller skille seg? Det er jo en økonomisk tabbe så det holder. Og hva med ubeskyttet sex? Bør ikke det være ulovlig? Det kan jo vise seg å være en særdeles stor tabbe, både helsemessig og økonomisk, i form av avkom.

Personlig tror jeg en viss dose tabber er helt nødvendig, spesielt om Staten lar oss lære av dem. Det kan være tøff lærdom, men voksne, frie mennesker kan rett og slett ikke ønske å la Staten overta forvaltningen av alle vanskelige beslutninger til vugge og grav.

Del denne artikkelen:

Emner:

Kategori: Personlig økonomi

Legg inn en kommentar