Eneeier av egen kunnskap

| november 2007 | Kommentarer

I dag la jeg siste avdrag på studielånet til utbetaling. Det var en god følelse. Ikke bare fordi jeg slipper den irriterende, glemte regningen på 3.460 kroner en gang i kvartalet. Først og fremst fordi det er godt med all gjeld som er oppgjort. Nedbetalt gjeld innebærer frihet.

Da jeg studerte var jeg i stikk motsatt situasjon. I 1987-88 skjedde det et par ting som gjorde de to årene jeg studerte på full tid til to år av bare studier og jobbing. Nesten 7 dager i uken året rundt.

Høsten 1987 byttet jeg ut den sikre bankjobben med den usikre meglerjobben. Det var jo slikt man gjorde i de glade 80-årene. Det varte ikke lenge. Selskapet gikk konkurs våren etter. Samtidig krakket boligmarkedet. Jeg var allerede etablert med leilighet og gjeld. Så der sto jeg, med gjeld, uten å kunne selge leilighet og uten jobb. Jeg visste med en gang at det jeg måtte gjøre var å fullføre bachelor-graden på BI. Jeg har det med å tenke at i alt som går galt ligger det nye muligheter, og det var den muligheten som åpenbarte seg.

Men leiligheten kunne jeg ikke selge, for jeg ville sitte igjen med masse gjeld uansett. Den var verdt omtrent halvparten av det jeg ga for den. Ergo måtte jeg jobbe i tillegg. Statens lånekasse bidro med 65.000 i året mener jeg å huske, mens det å gå på BI med studieavgifter og bøker kostet omtrent 50.000.

10471975Så i to år jobbet jeg på De naturhistoriske museer. På kontoret, der jeg førte regnskaper og laget administrative databaser. Og som museumsvakt på Zoologisk museum i helgene, gjerne hver lørdag og søndag. En passe kjedelig jobb, som du kunne overleve i bakfull tilstand, heldigvis, så helt uten festing ble ikke de to årene. Eventuelt var det mulig å lese, spesielt den økten der jeg vaktet oppe i systematisk samling. Der skjedde det gjerne ikke så mye. I sum jobbet jeg omtrent 75% stilling på UiO i tillegg til fullt studium på BI.

I tillegg til jobbing og studielån fra Lånekassen måtte jeg det siste året ta opp studielån i banken også. Det er nedbetalt for mange, mange år siden.

I de to årene lærte jeg hva det vil si å ha dårlig råd. Det var ikke morsomt. Jeg husker spesielt da klassen skulle på studietur til England. Det hadde selvsagt ikke jeg råd til. Men etablert var jeg. Jeg husker jeg regnet ut at jeg hadde Hadeland krystall som var verdt mer enn den turen skulle koste.

Jeg bodde heldigvis i sentrum, og kunne derfor gå både til BI Schous og De naturhistoriske museer. Ellers er det mye kjekt man kan lage av spaghetti. Og hvem trenger vel nye klær i et par år? Festing og uteliv er oppskrytt. Ferie er unødvendig.

Og selvsagt var det verdt det. Både fordi jeg fant en utdannelse som har gitt meg mulighet til å få interessante arbeidsoppgaver som er godt betalt, og fordi det viste meg hvor lite man i perioder kan overleve på. I tillegg lærte det meg at jeg ikke skal la meg overbevise av banker som synes jeg kan låne og låne penger. Gjeld er det greit å ha på kontrollerbart nivå.

Og nå er basisen for mitt yrkesaktive liv altså helt min. Banken har fått sitt for lenge siden, og nå får Lånekassen de siste 1.142 kronene jeg skylder dem. Smalhanslivet som student er blott et minne. Men det er et minne som ligger der, og som gjør at jeg gleder meg over hver nedbetalte gjeldskrone.

Det er godt å være eneeier av egen kunnskap.

Del denne artikkelen:

Kategori: Personlig økonomi

Legg inn en kommentar