Samvær med barn – en pengekonflikt som kan løses?

| oktober 2007 | Kommentarer

Siden det nå både det ene og det andre medlemmet av Karitas mannspanel trekker seg, av ulike årsaker, har jeg satt meg fore å forsøke å hjelpe Karita litt. Det kan hun kanskje trenge, selv om ingen tilsynelatende hadde merket at Kjærstad hadde trukket seg. Juritzen annonserte det i kjent stil, derimot.

I utgangspunktet hadde jeg tenkt å hjelpe henne og panelet hennes litt mer enn jeg ender opp med å gjøre. Det kommer av at jeg nå snart har gått skoene av meg inne på siden til NAV for å forsøke å forstå hvordan barnebidrag egentlig beregnes. Jeg ga opp det, rett og slett. Jeg kom bare et stykke på vei.

Derfor har jeg i stedet laget et stilisert eksempel. Som neppe er helt riktig, men det får duge.

  • Anta at mor og far skilles, og har to barn.
  • Anta at mor og far tjener like mye, 300.000 kroner
  • Anta videre at mor har barna 60% av tiden, og far har barna 40% av tiden
  • Anta at det bidraget som far skal betale til mor er 3.000 kroner per måned, eller 36.000 i året

Resultatet for mor og far blir da slik:

bidrag_take2.jpg

Som tabellen viser, resulterer dette i en ikke ubetydelig skjev fordeling av penger. Mor ender opp med 118.000 kroner mer enn far. Hun er i skatteklasse 2, og betaler dermed mindre skatt (10.000), hun mottar bidrag (36.000) og hun mottar trygdeytelser (35.000). Nå har selvsagt mor hovedansvaret for barna, og dermed også høyere utgifter. Blant annet til barnetilsyn, mat og klær. Men likevel, dette ble vel skjevt, synes i hvert fall jeg, siden far faktisk har barna 40% av tiden, og dermed skal fø dem og ha hus til dem i den tiden også. Og det er anekdotiske bevis på dette vi stadig hører om. Hvor mange det gjelder, har jeg ikke funnet statistikk på, men en god del er det sikkert.

Om du ser på disse tallene, er det to ting som er lette å se:

  • Mor har finansielle incentiver til å sørge for at far har barna mindre enn 50%
  • Far har grunn til å føle at han har fått en dårlig deal

Men hvordan kan dette løses på en bedre måte? Det er jo det interessante her, for det ligger kuler, krutt og bitterhet i bøtter og spann i de to punktene over.

En løsning er å velge å ha hovedomsorgen for et barn hver.

Da får man dobbelt barnetrygd for ett barn hver, og begge foreldrene havner i skatteklasse to. Regnestykket ser i så fall slik ut:

bidrag_take3.jpg

Det som da skjer, er at mor får mindre. Faktisk får hun ganske mye mindre, nesten 50.000. Men far får mye mer. Han får 70.000 mer. Og av Staten får de til sammen 22.000 som de ellers i sum ikke ville fått.

Og bør mor egentlig bli sur for det? Nei, det synes jeg ikke. Mor og far har like stort ansvar, de har 50% av omsorgen. Og de ender på nøyaktig samme inntekt. Det ser da ganske rettferdig ut, og det vil muligens lage en betydelig mindre grobunn for konflikt, til barns beste, og til foreldrenes beste også. Å krangle til solen går ned er rett og slett opprivende for alle parter.

Par med ett barn kan for eksempel ha hovedomsorgen annenhvert år, slik at de annenhvert år får skatteklasse to og barnetrygd.

Jeg sier ikke

  • At skilte foreldre generelt består av dumme menn og troll til kjerringer – det tror jeg slett ikke. Men det ligger noen pengemessige incentiver her, som kan gjøre det vanskelig å bli enige om noe som synes rimelig for begge parter.
  • At Staten kan redde folk fra å ødelegge sine egne, sin ex og sine barns liv ved å kaste penger etter dem. Det kan staten ikke, for folk må selv ta ansvar for sine liv og for at barna får det så godt som mulig.
  • At gruppen samværsfedre bare består av menn som ønsker over alt på jord å ha like mye ansvar for barna som mor. Det vet jeg at ikke er tilfelle. Det finnes jo en god del fedre som ikke ønsker å ta ansvar for barna sine i det hele tatt.
  • At jeg har skjønt alt dette og ikke kan ha gjort noen fatale bommerter i beregningene. Jeg leste hos NAV til øyet ble stort og vått, og kom ikke i mål på forståelsen for hvordan bidrag er regnet ut.
  • At alt er inkludert , for dette er en enkel beregning. Blant annet er ikke skattebesparelsen av fradrag for barnetilsyn tatt med, den utgjør omtrent 8.000 kroner, i bidragsmottakers favør. Denne ville deles dersom foreldrene har delt omsorg.

Det jeg sier er at jeg tror det er noen konfliktskapende pengemessige incentiver her. Og at det finnes lurere løsninger som kan gjøre livet lettere for små og store etter en skilsmisse. Som for eksempel den jeg skisserte over her.

Jeg mener at delt ansvar bør være normen i slike saker, selv om jeg ser at det noen ganger kan være en vanskelig løsning, og at avvik fra normen enten må avtales eller pålegges dersom det er nødvendig. Dessuten mener jeg at alle har et personlig ansvar for å ikke lage sine barns liv til et kaotisk kranglehelvete om det er mulig å unngå det, og at man bør strekke seg langt for å unngå det.

Og dette er vel mer konkret enn det meste som har kommet fra Mannspanelet så langt, i hvert fall.

Som en anekdote til slutt: Det eneste jeg har bitt meg merke i i det siste er Runar Døving som i kjent stil gikk inn for å øke konfliktnivået ytterligere med raljeringen sine om at kvinner har makta når det gjelder reproduksjon. Du kan si mye om Døving, men ordet konstruktiv bør ikke være inkludert i noe av det. Da jeg så mannen gå inn på samme kino her tidligere i høst hadde jeg en skrekkvisjon om at jeg og Tigerungen ble sittende ved siden av ham på kino. Jeg måtte i så fall ha plassert meg som buffer mellom den unge håpefulle og Døving, og da tror jeg at jeg hadde fått lite ut av filmen. Heldigvis ble det med skrekken.

Del denne artikkelen:

Emner: ,

Kategori: Personlig økonomi

Legg inn en kommentar