Grådighet eller misunnelse

| august 2007 | Kommentarer

og en god dose politisk spill. Det oppsummerer Hydro og opsjonssaken alt ettersom hvilket ståsted du har. Det politiske spillet ser alle ut til å inkludere. Og så vinkler man det som grådighet eller misunnelse, alt ettersom hvilket ståsted man har politisk.

Norge er et samfunn tuftet på en likhetstanke. Selv om vi ikke trenger å gjøre mer enn å se oss omkring for å se at vi ikke er så veldig like. Derfor blir det forutsigbart brudulje når ledere i norske bedrifter tjener mye penger. Det spiller ingen rolle at norske ledere i internasjonal sammenheng ikke tjener mye i det hele tatt, det norske folk er ikke begeistrent for norske ledere som tjener mange millioner.

I denne opsjonssaken er det vanskelig å skille skitt fra kanel etterhvert. Ikke har jeg forlest meg på saken heller, jeg har være i solid feriemodus. Så detaljene har jeg ikke svart belte i. Men det er en salig røre av aksjelov, hva styret har fullmakt til, hva største eier ønsker, hvem som har utredet hva, og hvem som er fadder til hvem sine barn. Resultatet er så langt

  • En avgått styreformann. I realiteten sparket av en av eierne, riktignok den største, men styrets formann er ikke avsatt av generalforsamlingen. Han trekker seg frivillig, men det er jo bare på papiret.
  • Reiten og resten av ledelsen i Hydro reduserer gevinsten frivillig, med fra 30% til 50% (i Reitens tilfelle).
  • Resten av Styret i Hydro overlever. I hvert fall foreløpig.

Hva som så kommer til å skje, er vanskelig å si, men det ser på nåværende tidspunkt ut til at vi står igjen med en stk. syndebukk, Jan Reinås.

Da kan man gjøre seg noen tanker.

Nivå på lederlønninger

Ledere tjener mer penger enn andre, og de tjener gjerne mer jo større verdier de forvalter og jo mer penger selskapet tjener. Slik er det ganske enkelt fordi ledere har en markedsverdi. Ledere er en knapp ressurs, og betalingen for innsatsen deres avgjøres av markedet.

men…

Hvem har lov til å tjene mye i Norge?

For meg ser det ut til å være enten Lotto-millionærer eller idrettsutøvere. Ingen blir annet en glade når en dame vinner 26 millioner i lotto, altså med eneste innsats å krysse av 7 tall på en kupong. Ingen leer et øyelokk når John Carew, Ole Gunnar Solskjær eller Kjetil Andre Aamodt tjener massevis av penger. De har jo et kult talent må vite. Med ledere av milliardbedrifter stiller det seg annerledes. De bør helt bare tjene litt mer enn gutta på gulvet.

men…

Lønn er en ting, opsjoner noe annet

Opsjoner på aksjekursen er ofte ikke et spesielt godt virkemiddel om du ønsker å måle spesifikk effekt av ledernes innsats. I Hydros tilfelle kan neppe ledelsen tilskriveshovedansvaret for aksjekursen. Det skulle ha gjort fryktelig mye veldig galt for at Hydro-kursen ikke skulle ha steget. Stigningen skyldes råvarepriser, internasjonale konjunkturer og i mye mindre grad noe Reiten og de andre har gjort. Dermed blir de upresise som mål for god ledelse.

og derfor er…

Bonus bedre enn opsjoner

fordi en bonusavtale kan knyttes til spesifikke lønnsomhetsmål knyttet til noe der lederen kan resultatmåles, fordi ledelsen faktisk kan påvirke. For at en insentiv skal fungere må det være målrettet og målbart hva lederens innsats faktisk betyr. Reiten bør ikke få bonus om oljeprisen stiger. Den har han ingen påvirkning på. Derimot bør han få bonus om han har sørget for atHydro er godt posisjonert når oljeprisen begynner å stige.

men..

Det som ble gjort opp var allerede inngåtte avtaler

mellom Styret og ledelsen i Hydro. Styret i Hydro har gjennom flere år, uten å klubbes ned av Generalforsamlingen, gitt opsjoner som insentiv til ledelsen. Når Staten så vedtar at den typen avtaler skal opphøre i selskaper der Staten har en betydelig eierandel, kan man ikke dermed ved et pennestrøk annulere allerede inngåtte og juridisk bindende avtaler. Staten som eier må selvsagt forholde seg til slike avtaler og dessuten til aksjeloven. Dermed ble avtalene gjort opp før tiden. Som noen har beregnet seg frem til verdien av. Som noen (jeg husker ikke hvem i farten) har kontrollregnet og uttalt at representerer opsjonenes markedsverdi. Her er det noen problematiske forhold. Sannsynligvis er avtalen gunstigere enn den opprinnelige. Blant annet har ikke lederne i Hydro lenger arbeidsplikt eller plikt til å investere deler av gevinsten i Hydro-aksjer. Det er kritikkverdig – den plikten burde vært opprettholdt.

og dermed kom….

BAHR-rapporten

Som sier at Styret ikke hadde fullmakt til å vedta dette, men skulle ha gått til Generalforsamlingen. I tillegg sier de at Reiten selv var med på å igangsette saksbehandling av saken. Det er i så fall alvorlig, for han ville jo være soleklart inhabil. Selv benekter han visstnok dette, og ikke vet jeg. I hvert fall førte denne rapporten til Reinås avgang og til sist at Reiten og de andre sa fra seg deler av gevinsten.

og så kommer det atter…

Politikere på banen

Nå ser selv Åslaug Haga, Reitens partifelle, ut til å ville ha hodet hans på et fat. «De aller fleste ser at Reitens omdømme nok er svekket. Jeg er like imot opsjoner enten Reiten får 28 millioner eller 20 millioner. Sånn sett er ikke vi fornøyd med det som har skjedd», sier Haga til NRK. Hun og andre ser selvsagt da bort fra at dette er allerede inngåtte avtaler. «Reiten har ved å ta imot denne typen uhørt berikelse kommet i et svært dårlig lys i folks øyne», sier Audun Lysbakken.

Og sånn går no dagan….

Selv om faktum er at dette er allerede inngåtte avtaler. Selv om Staten har vært største eier med adgang til Generalforsamlingen i alle de årene Styret har delt ut opsjoner. Selv om Staten kunne ha kastet Styret for lenge siden om de mente dette var så ille at det ikke var til å leve med. Enten er de så dårlig informert at det ikke slo den at opsjoner på en aksje som stiger gir gevinst, eller så har de som strutsen stukket hodet i sanden og håpet det ville gå over. Jeg har forstått det dithen at det er opsjonene for 2005 og 2006 som er mest problematiske, fordi Staten, ved den rødgrønne regjeringen da hadde signalisert at den ikke ville ha opsjonsavtaler i selskaper der Staten er stor eier. Det er selvsagt en relevant problemstilling, men Staten kunne i så fall ha stoppet det for lenge siden.

og dermed er det ikke annet å si enn at ….

Statens eiermakt og bruken av den er problematisk. Vi snakker om styring av milliardbedrifter her, styringen av slike, inklusive avlønningen av deres ledere kan ikke være noe som endres med de grillene som til enhver tid er inne i hodene til politikere. Skiftende regimer ved roret i Regjeringskvartalet og på Stortinget resulterer i direkte inngripen i styringen av bedriftene. Og i dette tilfellet har faktisk en av eierne, ved Jan Terje Andersen i Næringsdepartementet avsatt styreformannen, og det er i følge aksjeloven slett ikke noe EN eier i et aksjeselskap kan gjør, det skal gjøres av Generalforsamlingen. Slik er Kongeriket Norges lov faktisk skrevet.

Så dette har rett og slett minst å gjøre med hvorvidt Reiten er grådig eller ikke, og om han har gjort en god jobb eller ikke. Dette handler om at noen politikere ikke har fulgt spillereglene. Det er fair enough at gjeldende regime ikke ønsker opsjoner, men det betyr ikke at de kan annulere inngåtte avtaler.

Dermed mener jeg at selv om aspekter ved oppgjøret (ingen arbeidsplikt, ikke krav om kjøp av aksjer, hvem som igangsatte hva etc) kan diskuteres. Men prinsippet må være at man står ved allerede inngåtte avtaler. Noe annet blir urimelig. Og de aspektene som kan og bør diskuteres og løses på skikkelig vis i selskapets styrende organer.

Ikke av PR-kåte politikere som finner en betimelig sak det er greit å sparke i gang valgkampen med.

(Eventuelle faktisk feil i skrivelsen kan tilskrives hjernens feriedvale.)

Reinås versjon av hva regjeringen visst og sa i Nettavisen.

Stavrum om BA-HR rapporten.

Del denne artikkelen:

Emner:

Kategori: Økonomi og politikk

Legg inn en kommentar