Risikobilde i forandring

Jeg jobber med en liten skrivelse om Brasil om dagen. Og oppdaterte akkurat en graf som jeg først lagde i 2003. Den viser hvor stor margin obligasjonsmarkedet forlanger for å sitte på brasilianske statsobligasjoner denominert i USD.

I 2002/2003 da før og etter at Lula ble valgt til president, forlangte obligasjonsinvestorer ikke mindre enn 25% margin for å ville sitte på brasilianske obligasjoner. Og i går forlangte de noe over 2%. Og da har vurderingen av risiko virkelig endret seg på noen år. Det er jo mange grunner til det, selvsagt. Det skyldes at man i 2002/2003 grovt overvurderte risikoen for at Lula skulle la brasiliansk økonomi gå like lukt til helvete. Og i dag kan det være at man undervurderer risikoen, for Brasils gjeldsbyrde er ikke blitt særlig mye mindre i løpet av Lulas første periode. Men nå er riskikoen vurdert til å være historisk lav. Jeg er ikke sikker på at jeg ville ha kjøpt brasilianske statsobligasjoner på dette nivået.

Og kanskje det er slik med de fleste av oss*? Noen ganger overvurderer vi risikoen, andre ganger undervurderer vi den. Noen ganger har vi bare lyst til å krype under et pledd og bli der, det skal svært mye til å få oss ut av det lune hiet vårt. Og andre ganger tør vi hva det måtte være – det er ikke den utfordring som kommer vår vei vi ikke føler oss tøffe nok til å ta. Noen ganger er vi pessimistiske så til de grader at vi er helt risikoaverse, andre ganger er vi optimistiske på grensen til det dumdristige. Jeg er i hvert fall slik.

Noen ganger føler jeg at verden ligger for mine føtter, og jeg kan ikke trå feil. Andre ganger er jeg sikker på at jeg gjør alt feil, og at ikke noe går min vei. Heldigvis er jeg som regel optimistisk, men noen ganger, og det er gjerne i mørketiden (altså på denne tiden) hegner jeg bare om det som er, uten å se spesielt interessert ut på verden. Jeg skal ha “godt betalt” for å gjøre det. Veldig godt betalt. Det trygge og sikre er best. Jeg kjøper heller en lavforrentet amerikansk statsobligasjon enn en høyere forrentet brasiliansk obligasjon. Da får jeg selvsagt bare sånn passe og forutsigbart betalt også, men det kan jeg leve med.

Jeg tror de fleste har det slik. I perioder må vi rett og slett konsolidere stillingen, rydde opp i bagasjen, forsone oss med hendelser og finne oss selv igjen. I slike perioder kan vi ikke ta risiko i særlig grad. For å si det med finansspråk; for å kunne ta risiko må du ha balansen i orden i utgangspunktet. Har du ikke det, kan litt risiko rett og slett føre til at du går konkurs. Så det er viktig å ta seg tid til å revidere balansen, og rydde opp der den ikke er i orden. Ã… kvitte seg med gamle datterselskaper som ikke lenger passer i virksomheten, så og si. For ikke å snakke om alle postene utenfor balansen, som ofte er det som gjør at risikoen er stor.

Annerledes var det rent faktisk i Brasil i 2002/2003, da jeg jo bodde der. Jeg spadde inn penger fra min norske bankkonto på svak kurs BRL/NOK, og plasserte pengene i banken til (minst) 35% rente. Uten å være redd for at det ville være dumt i det hele tatt. For det første fordi jeg var helt sikker på at verden overvurderte risikoen kraftig, men også fordi Brasil i seg selv gjorde meg til enda mer optimist enn jeg normalt er. Ikke noe kunne gå galt. Og det er vel den beste handelen jeg noen gang har gjort. Men det kunne ha gått galt, for hele verden så svart på Brasils fremtid. Og det er jo det som er med risiko – det kan gå galt. Selv om oppsiden er der, så kan det gå galt.

Men, den som ikke tar noe risiko, får heller aldri den oppsiden. Så det er Ok med en pause, men så må vi tilbake i manesjen. Ã… konsolidere stillingen betyr nemlig ikke å parkere der du er, men å rydde opp slik at du kan komme deg videre etter en stund.

* [Red: selv finansmarkedsaktører er mennesker, noen til og med av mine beste venner. Korreksjon var på sin plass!]

Tags: Risiko

Category: Statistikk og analyse