Handlingsregelen (bruk av oljepenger)

| oktober 2006 | Kommentarer

moneyStadig vekk debatteres den såkalte handlingsregelen, som er utgangspunktet for hvor mye av oljepengene Norge kan bruke vært år, uten at det vil bidra til destabilisering av økonomien i form av galloperende inflasjonsrater med dertil hørende problemer for annen industri enn oljeindustrien.

Slike problemer klarte man ikke å styre klar av i Nederland på 70-tallet. Nederland utvant store mengder gass, og inntektene ble pøst inn i økonomien. Prisene steg, industrien var ikke konkurransedyktig og gassutvinningen la beslag på stadig større deler av økonomiens ressurser. Og siden gass er en ikke-fornybar ressurse, ble det tomt for gass. Dermed forsvant inntektene, og i mellomtiden var annen virksomhet gått heden. Hollandsk syke er slikt forbruk av ikke-fornybare ressurser, til fortrengning av vanlig industri, kalt i ettertid. Begrepet ble lansert i en artikkel i The Economist, forøvrig en aldeles utmerket blekke.

Og det var nettopp dette man i Norge ville unngå da man introduserte handlingsregelen.

Olje og gass er ikke fornybare ressurser. Altså; om vi bruker dem opp, så er de for alltid brukt opp. Vi kan selvsagt pøse verdiene inn i økonomien med en gang, men da er risikoen svært stor for at vi får den begredelige hollandske syken, og står der uten noe når det er tomt for olje og gass om x-antall år. Om man, slik som Norge, bare bruker avkastningen på ressursene, er det egentlig følgende man har gjort:

* En ikke fornybar ressurs er hentet opp fra havets bunn, solgt i oljemarkedet, og plassert i finansmarkedene i form av likvide midler

* Når pengene ikke lenger er på havets bunn, men på konto i New York, får vi avkastning på pengene i form av renter eller aksjegevinster, alt ettersom hvor pengene er plassert

* Om vi kun bruker avkastningen, så er den ikke-fornybare ressursen fortsatt intakt for Norge som nasjon. Den er bare flyttet til noe som gir løpende avkastning.

* Men oljen i seg selv er brukt opp, i det øyeblikket den er solgt i markedet. Olje kjøpes for å brukes, ikke lagres. Det er imidlertid en annen problemstilling.

Om vi hadde brukt av selve oljeformuen, og ikke bare avkastningen, så ville vi ha sørget for at inflasjonen steg kraftig i hjemmemarkedet, kronen ville styrke seg som et rent resultat av tilbud/etterspørsel, og det ville gjøre annen innenlandsk virksomhet lite konkurransedyktig. Det ville ikke være lønnsomt å produsere industriprodukter lenger, de bedriftene ville flagge ut, og den dagen det da ble tomt for olje/gass, ville landet stå på bar bakke.

Det man kom frem til, er at man skal kunne bruke gjennomsnittlig realavkastning på oljeformuen. Årsaken til at det er real-avkastningen man kan bruke (altså nominell avkastning minus inflasjon) er jo at inflasjon fører til at 1 krone i dag er mindre verdt om ett år. Så for å beskytte verdien av oljeformuen, lar man formuen vokse med like mye som inflasjonen. Dermed har vi like mye penger i morgen, som vi hadde i går. Det som er igjen, altså realavkastningen, kan vi fase inn i økonomien. Vi tar dermed ikke inn så mye penger at vi overoppheter innenlandsk økonomi, og vi sørger for at verdien på oljeformuen er intakt for nasjonen.

Det tallet man konkluderte med, og som endte opp som den såkalte handlingsregelen, er 4% realavkastning. Det er hva som er rimelig å forvente av årlig realavkastning på oljeformuen. Altså – vi faser inn 4% avkastning hvert år. Dette tallet vil jo vokse, ettersom formuen vokser, men ikke mer enn at det ikke vil gjøre oss hollandsk syke og gjør annen virksomhet lite konkurransedyktig. Samtidig beholder vi selve formuen inntakt.

Dette er en grov forenkling av Handlingsregelen, men de som ønsker å lese mer om det, kan med fordel lese et foredrag som Svein Gjedrem holdt i Polyteknisk forening, og som er å finne på sidene til Norges Bank.

Del denne artikkelen:

Emner: ,

Kategori: Økonomi og politikk

Legg inn en kommentar